Marker Duke PT er en miks avvanlig alpinbinding og en techbinding med pinner som stikkes inn i maljer på støvelen.
Med Duke PT brukes tech-pinnene på vei opp, men når man skifter til nedovermodus brukes ikke pinnene, og framhuset fungerer som en vanlig alpinbinding.
Duke er den andre bindingen med dette systemet etter at Salomon lanserte sin variant Shift i 2018.
Fordelen med systemet er bedre kjøreegenskaper, bedre sikkerhetsfunksjoner (utløsing) og at bindingen er betydelig lettere å tråkke inn i. Bakdelen er mye høyere vekt.
Duke PT (1000 gram på vei opp og 1280 gram ned, mer om det lenger ned i artikkelen) er tyngre enn konkurrenten Salomon Shift (885 gram både opp og ned).
Men Duke har til gjengjeld kraftigere fjær og mer elastisitet i bindingene.
Den kraftigere fjæra gjør blant annet at Dukes DIN-skala går til 16 (den kommer også i en litt lettere 12-versjon), og elastisiteten (vandringen) gjør at bindingen takler mer slag og herjing før den løser ut.
Dette gir enda bedre kjøreegenskaper. Duke PT føles hakket mer solid og noe «tightere» enn Shift.
Bakbindingen på Duke PT er lik Markers ordinære kjørebinding Jester, men stopperen kan festes slik at de ikke tar nedi når du går motbakke, og bakbindingen har hælløfter. Som Shift har hælløfteren ett nivå.
Duke PT 16 koster 6 999 kroner, og 12-versjonen 6 499 kroner.
ETT NIVÅ: Marker Duke har hælløfter med ett nivå. Den er relativt enkel å bruke, men litt knoting for å få løfta den med staven må du regne med. Foto: Tore Meirik
Det er i frambindingen Duke PT er temmelig unik. Her er ingen deler som flyttes fram og tilbake når du skifter mellom gå- og kjøremodus, men derimot en dings du rett og slett tar av og putter i sekken på vei opp.
Dermed har du en riktignok litt kraftig, men stort sett vanlig utseende techbinding-front foran når du går opp.
Dingsen – la oss kalle den det – som du fester foran for å skifte til nedoverbinding hektes enkelt fast i sporet sitt og klikkes på plass (det er ikke mulig å feste hælen uten å bruke denne, for i oppovermodus festes støvelen lenger fram, og får dermed ikke kontakt med bakbindingen).
Både å ta den av og sette den på er enkelt selv med votter på og snø i systemet. Med denne på pakkes tech-fronten inn i en frambinding som ser ut og fungerer som en nokså vanlig alpinbinding.
Man kan også ha den hekta på i motbakkene, men da er bindingen så tung og slitsom å gå med at jeg ser ingen grunn til å ikke legge de totalt 600 grammene i sekken, hvor de er mye lettere å drasse på enn nede ved tærne.
Det er også litt vanskeligere å håndtere spaken som låser tåbindingen når fronthuset henger på.
SOLID: Man MÅ ikke ta av fronthuset i motbakkene, men det er betydelig lettere å bære de i sekken. Foto: Tore Meirik
Man merker at Duke PT er tunge bindinger – i forbindelse med denne testen gikk jeg 1100 høydemeter, og sammenlignet med vanlige toppturbindinger var det rett og slett et ork (det har også sammenheng med skiene, mer om hvilke ski og støvler Duke passer best med lenger ned).
Samtidig er Duke lett å bruke. Å hekte frambinding-dingsen av og på er enkelt, og det er lett å smekke bakbindingen i kjøreposisjon ved å løfte på et plastledd på stopperne slik at den låses fast. Hælløfteren er litt kinkig å løfte opp med staven, men det går greit.
Man går imponerende lavt med støvelen, men skoa står ikke veldig flatt – bindingen løfter 12 millimeter foran og 37 bak. Differansen mellom høyden foran og hælløfteren er 43 millimeter, og totalt er hælløfteren 55 millimeter.
Til sammenligning er tallene for Shift 23, 44 og 42 millimeter, og hælløfteren går 65 millimeter opp totalt.
Hvis man sammenligner Duke PT med den betydelig lettere Marker Alpinist er tallene for fram- og bakbinding 34 og 36 millimeter – Alpinist er høyere og flatere med andre ord, og Shift er høyere.
Sammenlignet med Marker Kingpin, som ble lansert med brask og bram i 2013, er Duke PT betydelig tyngre og mer kjøreorientert med sin høyere DIN, større vandring og bedre utløsingsfunksjon foran og bak.
Men er Kingpin er lettere, og dermed mer som en vanlig (em litt tung den også) toppturbinding sammenlignet med Duke PT.
LAVT: Det er riktignok litt forskjell på foran og bak, men alt i alt står man lavt i både opp- og nedoverbakkene med Duke PT. Det er veldig bra! Foto: Tore Meirik
Vekta gjør det ganske irrelevant å sammenligne Duke PT med vanlige toppturbindinger, som selv med mange funksjoner veier godt under halvparten.
Det er i nedoverbakkene at Duke PT kommer til sin rett – jeg mener at denne bindingen kjører nedoverbakker like godt som en hvilken som helst ordinær alpinbinding.
Kraften og kontakten med underlaget er føles usedvanlig bra, enda bedre enn på litt lettere Shift. Å sammenligne med lette toppturbindinger blir urettferdig, for Duke PT leverer kjøreegenskaper på et helt annet nivå, og de gir stålkontroll på store, brede, lange og tunge ski.
Dermed er ikke bindingen en toppturbinding med gode kjøreegenskaper, men heller en kjørebinding som gir mulighet for å gå motbakke (selv om den har litt mer ramp angle – forskjell mellom fram og bakbinding i kjøremodus – enn Shift).
En ting er at Duke (og Shift) erstatter tunge rammebindinger, men spør du meg klarer den kraftige Duke PT å erstatte alle alpinbindinger. Noen erstatning for toppturbindinger er den derimot ikke.
EN AV HVER: Frambinding i nedovermodus til venstre og oppovermodus til høyre. Foto: Tore Meirik
Dermed må Duke PT pares med fornuftige ski og støvler. Lette toppturstøvler vil gjøre det nær sagt umulig å utnytte bindingens potensiale, de bør kjøres med sko rundt halvannen kilos-merket, eller enda kraftigere.
Og pass på at du har sko med techmaljer, som er en forutsetning for å gå oppoverbakke, selv om du kan kjøre med hvilke støvler som helst.
Duke PT vil fungere med alle slags ski, men skal du unngå overkill bør du gå for brede eller allsidige frikjøringsski eller toppturski med midje over 10 centimeter og vekt over halvannen kilo.
Denne testen ble gjennomført med EVI Hedonisme ski (114 millimeter midtbredde) og Scarpa Maestrale XT støvler.
TESTET: Marker Duke PT.
Så: Hvem passer Duke PT for? Jo, alle frikjørere, og særlig de som er dyktige og ambisiøse, men samtidig har innsett at alt blir artigere hvis man går litt motbakke.
Da jeg laget portrettintervju med den avdøde brattkjøringslegenden Andreas Fransson i 2013 sa han noe rart.
Fransson mente nemlig at han kjørte uspora pudder hver eneste vinterdag i Chamonix, uansett hvor mye folk som hadde herja på fjellet.
På denne tida var Chamonix berykta for sinnssyk kamp om førstesporene, og alle var enige om at det var umulig å finne urørt snø der. Så hva var Franssons hemmelighet? Jo, han kjørte alltid med sko og bindinger med gåfunksjon og feller i sekken.
Dermed er det nettopp i slike tilfeller Duke PT passer så perfekt: når du kjører heis, men innimellom må gå noen høydemeter for å finne den beste snøen eller det fineste terrenget. Det er nemlig kun du som er begrensningen for hvor rått du kan kjøre ned med disse bindingene.
Marker Duke PT erstatter vanlige alpinbindinger, men gir ambisiøse frikjørere muligheten til å gå litt motbakke i tillegg.
