Test av Fritschi Tecton

Men Fritschi holdt muligens litt lenge på rammebindingen, for da tech-systemet fikk økt brukervennlighet og flere støvelmodeller, ble det overlegent både på vekt og funksjon.

Fritschi ville ikke lage noen kopi, men insisterte på å lage sin egen variant med utløsning foran, og dermed kom de seint på banen. I dag er for øvrig rammebindinger temmelig utdaterte.

Men Fritschi har tatt noen lange sjumilssteg de siste årene for å ta igjen konkurrentene, og det gjør de med tre nokså kjøreorienterte techbindinger, som alle har Fritschis lett igjenkjennelige utseende. Den originale Vipec har utløsning foran. Så har de vanlig tech-løsning på det siste tilskuddet Xenic, mens Tecton er hakket tyngre.

Tecton 12 er en kjøreorientert techbinding med – som navnet tilsier – utløserverdi som går til 12, og med utløsning i både fram- og bakbindingen. Dette skiller den fra lettere techbindinger, hvor utløsingen foregår i bakbindingen. Tecton har også framovertrykk.

Når det gjelder vekt og betjening er Tecton i samme klasse som Marker Kingpin, mens andre egenskaper gjør at den er mer sammenlignbar med den tyngre Salomon Shift og mye tyngre Marker Duke. Tecton har også en del vandring (elastikk) i bindingene for å hindre uønsket utløsing og den har framovertrykk i bakbindingen, slik at støvelen kan plasseres helt inntil hælen.

Som på Kingpin har Tecton vanlig pinnesystem (tech) i frambindingen, og hælen holdes på plass av en slå som trykker hælen ned mot skia i kjøremodus (det er altså ikke pinner bak), slik man kjenner igjen fra vanlige alpinbindinger.

Bindingen har vært på markedet noen år, men er fortsatt høyaktuell for alle som er ute etter en kjøreorientert toppturbinding. Vi har testet bindingen på flere tusen høydemeter topptur og kjøring i skianlegg denne vinteren, på et par EVI Collusion ski på 185 centimeter. Vekten har vi målt selv. 

I BRUK

Det første man legger merke til er hvor lett Tecton er å håndtere. Det er riktignok uvant å dytte bakbindingen opp i en slags stående posisjon for å sette den i gåmodus, men det er enkelt å få til selv med votter på.

Litt kraft må du bruke, men bakbindingen gir såpass moment til bevegelsen at det er enklere enn på mange konkurrenter.

Å justere DIN og framovertrykk var også temmelig enkelt, selv om det er litt kinkig å komme til med skrujernet på justeringen foran.

Å gjøre motsatt prosess på toppen er enda lettere; det er bare å tråkke ned bakbindingen, så er du i gang.

Det er også veldig lett å tråkke inn i bindingen – såfremt den ikke har pakket seg med har snø og/ eller is. Frambindingen har en del hulrom hvor is og snø kan hope seg opp, som kan gjøre det vanskeligere å tråkke inn i den. Heldigvis opplevde vi ikke det særlig ofte.

Under gåing fungerer bindingen knirkefritt, og selv om det var bittelitt slark i frambindingen, så merket vi ikke det i praksis. Det skal være ekstremt hardt og skrått for at det skal bli et problem.

Hælløfterne er enkle å håndtere med skistaven, men de er litt høye. Det høyeste nivået brukte jeg aldri – kanskje kunne begge vært noen millimeter lavere?

Å låse tåbindingen er svært enkelt med den lange hendelen som gir godt moment.

Det er i nedkjøringene at Fritschi Tecton skal ha sine største fortrinn, og på vei ned imponerer bindingen rett og slett ved at vi ikke la merke til at den var der. At elastisiteten i bindingen fungerer er temmelig klart, for den har vært med på flere tusen høydemeter nedkjøring i variert føre uten å være i nærheten av noen uønsket utløsing.

Fritschi Tecton leverer alt du trenger i en kjøreorientert toppturbinding på lavere vekt og med mer brukervennlighet. Dermed kan det hende Tecton hadde fortjent noe av oppmerksomheten som særlig Shift har fått.