Toppturbinding og randonee-bindinger – best i test

Marker slo seg inn på toppturmarkedet for fullt med Kingpin i 2013, hvor bakbindingen med pinner er erstattet med noe som ligner en alpin bakbinding.

For de mest vektorienterte er imidlertid Kingpin alt for tung og foran denne sesongen kom en vesentlig lettere løsning.

Alpinist er med god margin den nest letteste i denne testen med skistopper, og du kan kvitte deg med ytterligere hundre gram om du tar den av. 

I motsetning til Kingpin ligner Alpinist på tech-bindinger fra andre merker, men en forskjell er flere deler av plast.

I frambindingen er plasten karbonforsterket, og bak er metallfjæra som styrer framovertrykk og utløsing pakket inn i et metallhus. Øvrige deler er plast

Vi opplever Alpinist som vanskeligere å tråkke inn i enn noen av de andre. Ellers er den fin å gå med. For å få helt flatt gåmodus, snur du bakbindingen rundt.

Da kan du også vippe fram en bøyle og få hælløfteren i den høyeste posisjonen. Dersom du vil ha mellomnivået, må du snu bindingshuset rundt igjen, slik at pinnene kommer fram.

Det kan framstå som en ulempe at du ikke har alle tre nivåer tilgjengelig uten videre, men vi synes ikke det er noe problem i praksis.

Går du mest i motbakke og liker å bruke hælløfter, vil du trolig velge mellomposisjonen det meste av tiden.  Skistopperen låses (for gåmodus) og løsnes (for kjøremodus) med en bøyle bak.

Mekanismen virker bra, men framstår som noe sårbar. Bindingen har framovertrykk og bakbindingen justeres slik at hælen kommer helt inntil.

Bakbindingen kan bevege seg 4-5 millimeter. Et særtrekk ved Marker-bindingen er svært liten høydeforskjell mellom fram- og bakbinding. Dette er verdt å merke seg dersom du er opptatt av å stå flatt.

Marker Alpinist er en elegant og lett binding som kommer til å selge i bøtter og spann i vinter.

Forbindingen kunne vært utformet bedre med tanke på å gjøre den lett å tråkke inn, og vi er noe spent på både materialvalg og løsningen for å fiksere skistopperen, men kombinasjonen av vekt og funksjon er til sammen så overbevisende at Marker Alpinist er en er verdig testvinner. 

Bindingen TR2 er for eksempel svært anerkjent, men krever modifiserte støvler for å fungere, og har derfor ikke slått an så godt som den kanskje fortjener.

Slik er det ikke med nye Titan Vario 2.0. Dette er en svært lett og eksklusiv binding laget i titan, plast og noe stål, og den passer alle techstøvler.

Den kan kjøpes uten både stopper og plate, noe som vil presse vekta ned uten å gå ut over annen funksjon enn justering (platen) og krav om fangreim (stopperen).

Vi har testet den med full pakke. Titan Vario har framovertrykk, men må likevel monteres med fem millimeter klaring til bakhuset, fordi vandringen er nokså kort.

Den har heller ikke justerbar utløsing – bindingen kommer i tre varianter alt etter hvor sterk utløsing du ønsker.

GENISTREK: Plastkula holdes på plass av fjærer i bakbindingen, og sammen sørger de for at friksjonen holdes nede og dermed utløserfunksjonen god. Bilde: Martin Innerdal Dalen

Det første man legger merke til er at tåbindingen må holdes ned for å kunne tråkkes inn i. Dette kan være litt skummelt hvis du skal ta på skiene på trange eller eksponerte steder, og er nok en egenskap Skitrab valgte å akseptere for å holde designet enkelt, vekta nede og komponentene få.

Skifte mellom gå- og kjørefunksjon gjøres ved å flippe en plastbro over bakbindingen. Dette er enkelt, selv med hansker på.

Du kan også vri bakhuset for å komme bitte litt lavere, men det er strengt tatt ikke nødvendig. Hælløfteren er enkel å betjene.

Bindingen er konstruert slik at alle deler er framme i dagen, og det er enkelt å se og forstå hvordan bindingen fungerer, og dermed også forutse slitasjeproblemer og ordne eventuelle reparasjoner.

Dette gjør også bindingen tolerant for snø og is som forviller seg inn i systemet. Den geniale «fjæra» i frambindingen skaper en viss elastikk, og sammen med framovertrykket i bakbindingen gjør det at Titan Vario 2 har imponerende motstand mot uønsket utløsing i slagete terreng.

Selv om den er litt tyngre enn hva Skitrab selv hevder (299 gram), så er bindingen fortsatt svært lett – særlig når man tar i betraktning alle funksjonene den har.

Av de totalt sju bindingene vi har teste de siste vintrene i denne kategorien ville denne blitt en temmelig klar testvinner.

Skitrab Titan Vario 2.0 er toppturbindingen for deg som syns det er verdt å betale litt ekstra for å få bransjens beste kombinasjon av sikkerhetsfunksjoner, kjøreegenskaper og lav vekt.

Følelsen av å klikke seg inn i en Kingpin-binding er ikke ulik en vanlig alpinbinding. Klikk! Det gir tillitt. Kingpin har en veldig bra hælløfter. Den føles veldig smooth og er enkel å operere med staven. Bonus at man kan slå på plass begge hælløfterne samtidig om man skulle gå bratt fra flatt.

Den solide bakbindingen presser støvelen ned mot skia og gir en bedre kraftoverføring. Både den umiddelbare opplevelsen og kjøkkenbenktesten, der vi spenner fast støvelen og rugger den fra side til side, tilsier at dette fungerer. Den tillater også en mindre torsjonsstiv støvel i forhold til en mer tradisjonell tech-binding, der du mer eller mindre henger i løse lufta med hælen på støvelen. 

2

SOLID: De nye bindingene fra Marker er DIN-sertifisert. Vi testet DIN 13-modellen. Foto: Hans Petter Hval

I motsetning til en alpin bakbinding, som bare har utløsning oppover, har Kingpins bakbinding utløsning både oppover og sideveis, slik at den fungerer sammen med en ganske tradisjonell tech-forbinding. Framovertrykket sørger for at bindingen er i samme posisjon i forhold til støvelen når skien bøyer seg.

På tåbindingen finner du to justerbare tapper foran som gjør at du kan fininstille bindingen til din egen støvel slik at innsteget blir lettere. Skarejern plasseres i sporet bak på tåbindingen. Kingpin kommer i to versjoner: DIN 5-10 og 7-13, samt i en demo/utleieversjon med DIN 5-10.

Den første versjonen av Kingpin hadde problemer med tåbindingen. En del opplevde at de to pinnene på frambindingen ble presset ut av festet sitt. Marker svarte med å gjøre om på produksjonen og forsterket alle festene til pinnene og sendte ut nye komplette tåbindinger, og problemet skal nå være tilbakelagt. De som vil bruke den til frikjøring skal være klar over at faren for uønsket utløsning ikke er så mye mindre enn på andre tech-bindinger. Men Marker Kingpin er et svært gjennomarbeidet og produkt, der styrkene er kraftoverføringen, kjørefølelsen og brukervennligheten.

+ Topp kraftoverføring og brukervennlighet

– Relativt høy vekt

3

LØFT MEG OPP: Kingpins hælløftere er solide og enkle å håndtere. Foto: Hans Petter Hval

I motsetning til Atomic og Salomons Shift-binding, som er en smart hybrid mellom alpin- og techbinding, er dette rene tech-alternativet aldri blitt noen snakkis.

Til det er bindingen litt for anonym. I denne testen har Atomic Backland (som finnes i identisk utgave med navnet Salomon MTN) de minst avanserte tekniske løsningene, samtidig som den vektmessig er i den tyngre enden av skalaen.

I motsetning til alle de andre bindingene i denne testen og en rekke lettere modeller, har ikke disse bindingene justeringsskrue for utløsningsmekanismen.

I stedet kan utløserverdien endres ved at du bytter ut U-profilen med de to pinnene som stikker inn i støvelhælen.

Det følger med to slike U-profiler, en stivere og en mykere.

Dette er utvilsomt en billigere og mindre avansert løsning enn det de andre har, men i bruk hadde vi ingen problemer med den stiveste profilen som var montert da vi fikk skiene.

Bindingen har heller ikke framovertrykk, her må du justere slik at det er 4-5 millimeter klaring mellom støvelhæl og bindingshus.

Atomic-bindingen gir et solid inntrykk med mye metall. Lengdejusteringsskruen bak er en favoritt.

Den tar et stort stjerneskrujern med 30 millimeter justeringsrom fra forreste til bakerste posisjon. Backland Tour er enkel å tråkke inn i og grei i bruk.

Mekanismen for å låse skistopperen i gåmodus er den eneste løsningen vi finner på denne bindingen som virker original. Det er en hendel som du brekker bakover.

Her er funksjonaliteten overbevisende, men hendelen gjør at det ikke er mulig å gå helt flatt på denne bindingen, den løfter hælen noen millimeter opp.

Bindingen har nesten en centimeter høydeforskjell på fram- og bakbinding. 

Salomon/Atomic har nok ikke tenkt å lede an i utviklingen med denne bindingen, jobben til dette produktet er å sørge for at leverandøren kan tilby full pakke sammen med støvler og ski.

Ingen testvinner, men får du bindingen i en pakke med lette støvler og ski, har du sannsynligvis gjort et godt og ganske problemfritt valg.

G3 Zed ble introdusert som den letteste bindingen med alle funksjoner, men den nærmer seg en halv kilo og dermed allroundbindingene vektmessig.

Kanadierne bedyrer samtidig at de prioriterer funksjoner og robusthet framfor lav vekt.

Den er rundt 100 gram lettere enn Ion, som var deres forrige lansering, og funksjonene er stort sett de samme.

Zed har framovertrykk som gjør at du kan justere bakbindingen helt inntil støvelhælen.

I denne testen er dette bakbindingen med desidert mest bevegelse – en hel centimeter. Zed har ikke u-formete pinner i bakbindingen, men to pinner som ikke henger sammen.

Dermed kan de rotere rundt seg selv, og utløsingen styres av ei fjær og ikke stivheten i u´en.

Det medfører utløsing i flere retninger, og bindingen blir enklere å justere. Alle justeringer på Zed kan gjøres med samme skrujern.

Som på G3 Ion står du forholdvis høyt, tåpartiet er nesten en centimeter høyere enn på de fleste andre. Høyden er ikke å anse som noen fordel, men vi kan heller ikke si det er merkbart negativt.

Høydeforskjellen mellom for og bakbinding er bare 4,5 millimeter og nest minst i testen.

Zed er lett å tråkke inn og lett å bruke. Hælløfterne er veldig enkel å håndtere med skistaven. Skistopperen låses i gåmodus ved at du vrir rundt bindingshuset bak.

Testens lengste «vandring» på framovertrykket (10 millimeter) oppleves som en fordel både når man justerer (det skal mye til å justere bindingen feil) og når man kjører (bakbindingen trykkes mot støvelhælen selv når det rister og slår mye).

Men det er forholdsvis mye slark i bakbindingen, slik vi påpekte også da vi testet Ion. Ut over det virker funksjonen på Zed bra.

Her virker det meste solid, og det kan være med på å forsvare den forholdsvis høye vekten. Pluss for at alle skruer kan håndteres med samme verktøy.

G3 Zed er et bra valg for den som ikke trenger det letteste, men snarere en solid allroundbinding i den lette enden av den skalaen. 

Sveitsiske Fritschi var tidlig ute med toppturbindinger, og på 90-tallet var rammebindingen Diamir det som gjaldt for topptur. 

Men Fritschi holdt muligens litt lenge på rammebindingen, for da tech-systemet fikk økt brukervennlighet og flere støvelmodeller, ble det overlegent både på vekt og funksjon.

Fritschi ville ikke lage noen kopi, men insisterte på å lage sin egen variant med utløsning foran, og dermed kom de seint på banen. I dag er for øvrig rammebindinger temmelig utdaterte.

TESTET: Fritschi Tecton 12.

Men Fritschi har tatt noen lange sjumilssteg de siste årene for å ta igjen konkurrentene, og det gjør de med tre nokså kjøreorienterte techbindinger, som alle har Fritschis lett igjenkjennelige utseende. Den originale Vipec har utløsning foran. Så har de vanlig tech-løsning på det siste tilskuddet Xenic, mens Tecton er hakket tyngre.

Tecton 12 er en kjøreorientert techbinding med – som navnet tilsier – utløserverdi som går til 12, og med utløsning i både fram- og bakbindingen. Dette skiller den fra lettere techbindinger, hvor utløsingen foregår i bakbindingen. Tecton har også framovertrykk.

KJØREORIENTERT: Bindingstester Tore Meirik på vei ned fra Dronningkrona på Nordmøre med Fritschi Tecton 12.

Når det gjelder vekt og betjening er Tecton i samme klasse som Marker Kingpin, mens andre egenskaper gjør at den er mer sammenlignbar med den tyngre Salomon Shift og mye tyngre Marker Duke. Tecton har også en del vandring (elastikk) i bindingene for å hindre uønsket utløsing og den har framovertrykk i bakbindingen, slik at støvelen kan plasseres helt inntil hælen.

Som på Kingpin har Tecton vanlig pinnesystem (tech) i frambindingen, og hælen holdes på plass av en slå som trykker hælen ned mot skia i kjøremodus (det er altså ikke pinner bak), slik man kjenner igjen fra vanlige alpinbindinger.

HÆLBINDING I KJØREMODUS: Tecton har vanlig alpinbinding bak, og ikke pinner slik en del lettere techbindinger har.

Bindingen har vært på markedet noen år, men er fortsatt høyaktuell for alle som er ute etter en kjøreorientert toppturbinding. Vi har testet bindingen på flere tusen høydemeter topptur og kjøring i skianlegg denne vinteren, på et par EVI Collusion ski på 185 centimeter. Vekten har vi målt selv. 

I BRUK

Det første man legger merke til er hvor lett Tecton er å håndtere. Det er riktignok uvant å dytte bakbindingen opp i en slags stående posisjon for å sette den i gåmodus, men det er enkelt å få til selv med votter på.

STÅENDE: Bakbindingen står opp i gåmodus.

Litt kraft må du bruke, men bakbindingen gir såpass moment til bevegelsen at det er enklere enn på mange konkurrenter.

Å justere DIN og framovertrykk var også temmelig enkelt, selv om det er litt kinkig å komme til med skrujernet på justeringen foran.

OPP: selv om Tecton ikke er en lett binding, er den likevel verdt å dra med seg til topps hvis du er gira på å gi litt gass ned igjen.

Å gjøre motsatt prosess på toppen er enda lettere; det er bare å tråkke ned bakbindingen, så er du i gang.

Det er også veldig lett å tråkke inn i bindingen – såfremt den ikke har pakket seg med har snø og/ eller is. Frambindingen har en del hulrom hvor is og snø kan hope seg opp, som kan gjøre det vanskeligere å tråkke inn i den. Heldigvis opplevde vi ikke det særlig ofte.

Under gåing fungerer bindingen knirkefritt, og selv om det var bittelitt slark i frambindingen, så merket vi ikke det i praksis. Det skal være ekstremt hardt og skrått for at det skal bli et problem.

ENKEL I BRUK: Frambindingen er lett å tråkke inn i.

Hælløfterne er enkle å håndtere med skistaven, men de er litt høye. Det høyeste nivået brukte jeg aldri – kanskje kunne begge vært noen millimeter lavere?

HØYE HÆLER: Hælløfterne kunne kanskje vært litt lavere.

Å låse tåbindingen er svært enkelt med den lange hendelen som gir godt moment.

Det er i nedkjøringene at Fritschi Tecton skal ha sine største fortrinn, og på vei ned imponerer bindingen rett og slett ved at vi ikke la merke til at den var der. At elastisiteten i bindingen fungerer er temmelig klart, for den har vært med på flere tusen høydemeter nedkjøring i variert føre uten å være i nærheten av noen uønsket utløsing.

Fritschi Tecton leverer alt du trenger i en kjøreorientert toppturbinding på lavere vekt og med mer brukervennlighet. Dermed kan det hende Tecton hadde fortjent noe av oppmerksomheten som særlig Shift har fått.  

Italienske SkiTrab har holdt på i en årrekke med utviklingen på sin binding, som mange for lengst har avskrevet fordi den krever spesialtilpasning av støvlene. Det kan stilles spørsmålstegn ved om dette i det hele tatt er en techbinding. Her henger ikke støvelen på de to klassiske pinnene bak – i stedet er bakbindingen en klo som klemmer støvelsålen ned mot plata som hælen står på.

Dette er hovedpoenget med konstruksjonen: Å låse hælen mot en fast plattform uten mulighet for vridning, slik at kraftoverføringen blir bedre. Forbindingen ligner heller ikke på en vanlig techbinding, men har en ærbelastet klo som griper inn i maljene foran. Utløsningen skjer ved at vingene foran går til siden. De er laget for å absorbere slag, uten å løse ut, akkurat som på en alpinbinding.

Du står forholdsvis lavt over skia, noe mange ønsker seg. Italienerne har fått til en imponerende lav vekt på denne bindingen, den er lettere enn konkurrenter som Fritschi Diamir Vipec 12, Marker Kingpin og Dynastar Radical 2 og Beast 14. Men i motsetning til disse, har den ikke ISO-sertifisert utløsning.

PLUSS: God kraftoverføring, pålitelig funksjon, lett i forhold til ytelsen. 

MINUS: Krever egne eller spesialtilpassede støvler, noe høyere brukerterskel, mangler att gåmodus, ikke ISO-standardisert utløsning. 

På snø

SkiTrab TR2 er såpass annerledes at det blir litt plunder for å få tilpasset til riktig skostørrelse. En viss skrekk for å klemme fingrene melder seg i arbeidet med å finne ut av bakbindingen. Men nå vi først får den i gang, er denne italienske bindingen et hyggelig bekjentskap.

At hælen er låst fast er virkelig merkbart her, og det resulterer umiddelbart i et bedre kantgrep på hard snø. Vi opplevde ingen problemer med funksjonen til bindingen. I gåmodus fungerer den også fint, selv om du ikke har mulighet til å få hælen helt ned. Den store ulempen gjenstår selvsagt: Du må ha nye støvler, eventuelt modifisere dine gamle, for å ta disse bindingene i bruk.

Skitrab lager attpåtil to versjoner av forbindingen, en som fungerer med La Sportivas serie av TR2-tilpassede støvler og en som fungerer med støvler som er modifisert i etterkant. Men vi ser ikke bort fra at mange vil konkludere med at fordelene oppveier ulempene, i denne lette, robuste og funksjonelle toppturbindingen. TR2 krever litt tilvenning og kanskje en porsjon ekstra entusiasme. Men bindingen leverer det den lover, og de som har ledd av SkiTrabs rare binding, kan tørke av seg fliret.

ATK er en italiensk familiebedrift som setter sin ære i å lage de letteste toppturbindingene i maskinfrest aluminium.

Stort sett klarer de det i hver eneste vektklasse, og dette er ganske suverent den letteste bindingene som leverer hele pakken med skistopper, justerbar utløsning og framovertrykk (klarer du deg uten skistopper, kan du velge en annen av deres mange modeller).

Crest er en kombinasjon av modellene Trofe 1 foran og RT 2.0 bak.

For å spare vekt har ATC en elegant løsning med fjær bare på den ene siden av forbindingen (kalt Monolink).

Crest er lett å steppe inn i. Du kan gå helt flatt eller velge mellom to ulike høyder på hæl løfteren.

Med litt øving, er det lett å bytte mellom gå og kjøremodus på skistopperen, som ATC omsider har flyttet bak til hæl bindingen (tidligere modeller har en rottefelleaktig mekanisme foran).

Denne mekanismen framstår likevel som noe sårbar for snø og ising. Bakhuset i metall er blant de mest stabile i testen.

Men vi fikk problemer da en av bindingens ytterst få plastdeler brakk ved justeringsskruen bak.

Dette kan ha vært en brukerfeil under skitesting, men indikerer i alle fall at man må være spesielt nøyaktig og ha riktig verktøy når disse bindingene til ulike sko.

ATK Crest justeres slik at du har et par millimeter klaring bak for at støvelen kan bevege seg. Ved ytterligere bevegelse kan bindingshuset bevege seg om lag tre millimeter.

Effekten av framovertrykk er med andre ord begrenset, men til stede. ATK har 12 mm forskjell i høyde mellom for- og bakbinding. 

ATK Crest er et bra valg for feinschmeckeren som vil ha det letteste alternativet med alle funksjoner. 

Dynafit har de siste årene jobbet mye bindinger i den øvre delen av vektskalaen for techbindinger, og det er etterlengtet når de nå har en nyvinning i segmentet mellom de tyngre turbindingene og de superlette konkurransebindingene.

Dette ser ut som en videreføring av Fritz Barthels opprinnelige lowtechbinding. En klo foran og to pinner bak holder støvelen fast. Utløsermekanismen sitter i bakbindingen, og når støvelen kommer i en viss vinkel, slipper også forbindingen taket.

Men i motsetning til de aller mest minimalistiske modellene har den mulighet for å justere kraften du trenger for å løse den ut samt muligheter for å sette på en vanlig skistopper. Bindingen er laget i lett aluminium, men låsemekanismen foran og huset som skjuler fjæren bak er laget i hardplast. Vekten vi målte med skruer er 25 gram mer enn produsenten oppgir. Paret vi testet var uten den spesielle avtagbare skistopperen, som er oppgitt til 75 gram. Bindingen leveres i utgangspunktet uten justeringsplate, slik at det ikke er mulighet for å flytte på bindingen.

PLUSS: Lav vekt, kombinert med pålitelig funksjon, justerbar utløsning og mulighet for skistopper, lav posisjon over skien.

MINUS: Sideveis bevegelse bak, mangler helt flatt gåmodus, ikke ISO-standardisert utløsning, høy pris om du skal ha med stopper, ikke justering for støvelstørrelse. 

På snø

TLT Superlight 2.0 er et innbydende stykke industriprodukt, som gir assosiasjoner til lettvektsdeler på sykkel. Funksjonsmessig leverer den som den skal.

Vi kjørte den uten å låse forbindingen på til dels hardt og vekslende føre, uten noen problemer. Men uten noe støtte under hælen gir den en del sideveis bevegelse i bakbindingen – kjent som en av techsystemets største svakheter.

Dette gjør at den mangler litt av den kontante følelsen som vi er blitt vant til på tech-bindinger med støtte under hælen. Bindingen er ikke laget for at du skal ha et helt flatt gåmodus, selv om du i praksis ofte kan få det til ved å vri bindingshuset 90 grader.

Laveste normale nivå er et sted mellom flatt og for eksempel mellomste nivå på en Radical ST. Dessverre fikk vi ikke testet den avtakbare skistopperen, en mulighet Dynafit tidligere ikke har hatt i den letteste klassen bindinger. Alt i alt er dette en velkommen nykommer, som blir førstevalg for mange som vil matche lette ski og støvler med tilsvarende bindinger.