Frikjøringsski - best i test

Dette er en ski som skiller seg ut i testen. Både i design og i kjørefølelse.

Det er en lettkjørt ski som svinger godt og er merkbart myk. Men å være myk er ikke så dumt som ski – litt som bjørka som bøyer seg men ikke knekker, lar All mountain seg føre godt over snøen. Men den er noe blafrete i høy fart, spesielt for de tyngre kjørerne.

Men den er trygg og innbydende å kjøre – til leken kjøring med hopp på kuler og litt skogsløype er den heilt perfekt.

Dette er altså ikke en dundreski, og er heller ikke ment som det. Vi har ingen egen score for ‘leik’, men der ville den scoret bra. Et nytt og hyggelig bekjensskap fra Sverige, en veldig god ski til sitt formål.

Har du mye plass i bakken der du oftest kjører?

Er du ikke sååå opptatt av om føret er mykt?

Vel, da har Völkl skien for deg. Mantra 102 er tung på foten og ikke spesielt lettkjørt eller kjapp å kaste rundt i skogen.

Men den liker store svinger på fast føre. Den har godt kantgrep, og tåler mye input fra kjører. Har du klassisk alpinbakgrunn, kan dette være en aktuell ski for deg.

På vekslende føre er den litt mer tungkjørt, den er verken så kjappsvingt eller tilgivende som man kanskje skulle ønske.

Fin ski for deg som ikke prioriterer allsidighet og er innenfor Mantra-demografien. En kvalitetsski innenfor sin nisje.

Impulse-serien har gjort det godt i våre tester – ja, en av de andre versjonene har også blitt testvinner. Da er spørsmålet: Er dette skidesignet like godt gjennomført i denne 104-utgaven? Svaret er hovedsakelig ja.

Dette er en trygg og kul ski som tåler mye både i og utenfor løypa, den ligger godt mot snøen og gir deg ingen overraskelser.

Dette er en ski som alle i testlaget kunne tatt med på alpeferie uten å se på værmelding og vært fornøyd.

Om vi trekker for noe, er det at sammenlignet med noen av de andre skiene er trygt på grensen til litt kjedelig – den er ikke fullt så leken eller fartsglad som enkelte av de andre skiene som har mer tydelig spissegenskaper.

Impulse 104 er et godt og trygt valg som aldri vil skuffe.

Skikonstruksjon er et interessant fag – du kan lage ski som har gjennomgående ganske nøytrale former som fungerer glimrende (se Rossignol Sender).

Og så kan man også lage ski med tydeligere formvalg (mer og mer varierende innsving, mer rocker, høyt spenn) som også er knall.

Denne sistnevnte skia er Salomon One O Six, for mange en favoritt i testen.

Denne skia er veldig lettkjørt i all slags føre, den innbyr til leiken og tullete kjøring – men den ligger også ganske godt mot snøen slik at den tåler godt at du åpner opp svingene.

Men den er ikke den aller råeste i toppfart, så om det står øverst på din krav-spek bør du vurdere andre ski.

Dette er den skia i testen som kanskje krever minst av kjøreren, på en god måte. Her er det lett å ha det gøy, uansett føre.

Blade Optic er en artig og svingvillig ski fra Line. Om Line tradisjonelt var kjent for leikne løssnøski, er det mer sving som står i fokus her.

Den er også ganske tung, og kan i blant kjennes litt tung på foten i løssnø. Den har heller ikke aller best flyt – det virker som det svingorienterte (spenn, innsving, tyngde) har gått litt på bekostning av løssnøegenskaper.

Den er heller ikke blant de aller beste i veldig høy fart. Men for deg som liker snappy svinger i stor og middels fart, litt uansett føre, er dette et godt valg.

Med på kjøpet får du baktupp, så om du i tillegg til å ville svinge har noen triks på lager, er dette en av ganske få ski som passer akkurat denne komboen (baktupp + carve) av egenskaper.

I blant er det enkle det beste. På Rossignol Sender er det ingen kompliserte eller nyvinnende designgrep – her er det ganske nøytrale former i alle retninger. Man skulle kanskje tro det blir kjedelig, men resultatet er langt fra det.

Sender Ti er en fartskanon – både fordi den er veldig stabil, men også fordi den er så tillitsvekkende. Her er det ingen overraskelser, og du kan skjære eller slædde svingene som du vil enten snøen er hard, djup eller oppkjørt.

Om vi skal trekke for noe, er det at det er andre ski her som er mere spennende i middels fart i preparert løype.

Men for deg som egentlig bare vil stake deg bort fra toppen av heisen til nærmeste offpisteheng, og sette på litt fart som du tar med deg ned i skogen, er dette et framifrå valg.

Stereo Apex er en forutsigbar og fin ski som stort lett ligger godt mot snøen.

Den er ikke blant de hissigste på svingen – den understyrer litt – men den takler hardt føre OK. Den føles trygg og fin, uten at den er spesielt leiken eller lettkjørt.

Den tydeligste svakheten er i oppkjørt snø, her kan framtuppen bli litt blafrete, og du kan oppleve at skia jobber litt under foten.

Dette er en fin og kurant ski fra Stereo, nesten uten noen svakheter, men kanskje også uten det lille ekstra.

Form, vekt og fleks i Enforcer 100 antyder at den er inspirert av racingski, og det merkes umiddelbart på snø. Skiene går fort og er usedvanlig fine å svinge, særlig på fast underlag. De er best på skjær, ikke så rart siden svingradiusen er nokså kort, men de går også å slædde rundt. Vekten og den jevne fleksen og rockeren skaper stabilitet og forutsigbarhet. Samtidig er skiene litt for smale til å gi den helt store flyten i løssnø – Enforcer 100 føles mer som en bakkeski enn en pudderski. Likevel betyr det at på dagene med det vanligste skiføret, altså fast og oppkjørt snø, vil disse skiene gjøre en veldig bra jobb for de aller fleste, samtidig som de leverer så det holder i løypa.

«Rett og slett en ekstremt bra ski, der jeg ikke ville ønsket noe annerledes.»

Mantra 102 oppleves som veldig typisk Völkl på godt og vondt, men klart mest på godt: de er fartsstabile som få, og en drøm å sette store svinger med, både i og utenfor løypa. Kantgrepet er topp. Tanken med en stiv framtupp som tar tak fungerer bra sammen med svingradiusen rockerformen og det øvrige fleksmønsteret – det gir supre svingegenskaper. Men sammen med vekta gjør det også at flyten i løs snø blir litt dårligere, og lekenhet er fraværende. Dermed blir dette skia for frikjøreren som vil dra på med fete svinger i og utenfor løypa heller enn å herje i skogen og parken.

Vi har mye godt å si om Ranger-serien til Fischer. 102-utgaven gjør det også skarpt i vår test av året. Så da er frågan: Får man vesentlig mer betalt for å gå opp til 108-midtbredde?

På marginen ville de fleste av våre testkjørere valgt 102-utgaven. 108-versjonen er svingvillig og forutsigbar, men ikke fullt så lettkjørt som lillebroren. I denne bredden kan også den store framtuppen blafre litt mer på vanskelig føre, og flere av testkjørerne fant seg ikke helt til rette med den markante innsvingen disse skiene har når de skulle kjøre store svinger i ruskete føre, der kan den hugge tak.

Men Ranger-serien er gjenkjennelig her: Den svinger godt i og utenfor løypa og har stort reper- toar.

Her er det duket for psykologtimer: Tenk å være en såpass god ski, men så blir du alltid sammenlignet med den hakket bedre lillebroren.

Atris har en litt spesiell kjørefølelse. Noen finner seg ganske fort til rette på det, andre av testkjørerne gjør det ikke.

I testskjemaene er det flere av testerne som beskriver at de ikke er helt venn med den myke framskia – enten at den kan blafre eller at den blir litt borte under beina.

De som liker den best, opplever den som lettkjørt: Her står du jo også langt foran det smaleste punktet på skien, så den er satt opp for å overstyre litt.

Dette er en kurant frikjøringsski med en litt spesiell kjørefølelse som kanskje ikke passer for alle.

Dispatch er et interessant bekjentskap fra K2. Serien teller tre modeller, hvorav dette er den smaleste. Skiene skiller seg ut, både på snø og på designvalg – man kan bortimot kalle det en konseptski.

I denne testen bør vi nevne at den er merkbart lettere og smalere enn flere av de andre skiene i testen.

Den har også en veldig spesiell kjørefølelse. Bakskia –som har veldig lang rocker og taper – forsvinner veldig fort, slik at du fort har følelsen av å svinge opp i bakken. Denne svingfølelsen var det vansklig å bli klok på, både i bakken og på offpiste, og det var ikke lett å bestemme når du ville ha skia på skjær eller skrens. Den er også litt liten og veik til å få veldig bra score på flyt eller fartsstabilitet, sammenlignet med de andre skiene i denne testen.

K2 lager i hovedsak ski som veldig mange kan like. Her har de laget en spesiell ski – muligens for spesielt interesserte.

Dette er en svingvillig ski som holder kanten godt. Den er kjapp i snuinga, og svinger fint både i og utenfor løypa.

Den har også tilfredsstillende flyt, uten at den gir noen wow-opplevelse.

Flere kjørere noterer seg at den ikke er blant de mest fartsstabile – her tror vi det er flere ting som spiller inn, siden skien er noe kortere, lettere og stivere enn hovedmengden av ski i testen.

Men om du vil ha en svingvillig ski i og utenfor løypa, og kanskje ikke tenker at gønning eller butters er relevante ord for deg, skiller Elan seg positivt ut i testen.

Fischer har truffet godt med 102-utgaven av Ranger. Den er lett å svinge, uten at den gir noen overraskelser. Den er også lett å sladde, når man trenger å ta ned farten, her tror vi det hjelper at du står ganske nøytralt på skien.

Den er god både i løypa og i offpisten, og har god flyt selv om den er blant de smalere i klassen.

Ranger 102 har i det hele tatt ganske gode allroundegenskaper. Der et par andre ski kanskje er hakket vassere i løypa, men faller mer gjennom i offpiste, eller motsatt, er dette en sann hele-fjellet-ski.

Om vi skal trekke for noe, er det at den ikke er blant de aller mest fartsstabile, muligens kan det ha med den ujevne fleksen å gjøre. Men du skal utfordre skia ganske mye for å merke det. Et godt og artig valg fra Fischer.

Få skimodeller henter fram like brede glis blant testerne som Sender Ti. Ok – med flate tupper og lang rocker er de ikke veldig lettkjørte, men ellers skårer Rossignols nye storfjellsski høyt på alle parametere. De er usedvanlig fartsstabile og flyter godt med nydelig absorbsjon, men uten å være spesielt tungsvingte. Dermed lykkes Rossignol veldig bra med å kombinere gode egenskaper i både stor fart og store svinger med kjappe, kortere svinger i trangt lende. De svelger unna all slags føre, også preppa bakke. Uten baktupp blir det riktignok ingen switch-kjøring, men ut over det skal det veldig mye til at denne skia ikke funker.

Armada beskriver dette som en allsidig frikjøringsski, og man kan ikke annet enn å være enig. Alle i testlaget framhever gode egenskaper på det aller meste som disse skienes største fortrinn. Den jevne fleksen og svingradiusen jobber godt sammen, og skaper forutsigbarhet og fartsstabilitet. Lang og tydelig rocker gir flyt samtidig som skien oppfører seg relativt rolig. Declivity 108 TI føles tyngre enn de er. Det gjør de litt krevende å håndtere i trangt lende og små svinger, men i andre situasjoner gir det en god og stabil følelse, som inspirerer til å gasse på. Armada Declivity 108 TI er et strålende valg for alle frikjørere, men særlig de som vil gønne på og har litt areal å boltre seg i.

«Veldig bra ski for de som vil dra på over tregrensa. I motsetning til Scott legger Declivity opp till akkurat det opphavsmannen driver med.»

Cochise har (fortsatt) litt gammeldags form – og det trenger ikke være feil. De føles nemlig som gode, gamle, klassiske frikjøringsski. Høy vekt, nokså lite innsving og flat rocker gir fartsstabilitet, særlig på jevnt underlag. Skiene er gode å carve i bakken med, og det skyldes litt smalere midje og mangel på taper. Men de ville hatt bedre flyt – særlig i oppkjørt løssnø - med litt mer rocker og taper. Dermed er Blizzard Cochise et godt valg for frikjøreren som også vil dra på i bakken, og som trives med en litt klassisk følelse fra frikjøringsskiene.

«Bra ski for sterke gutter og jenter som liker å trøkke til og kjøre hardt.»

Selv om 4frnt har gjort en del endringer på Devastator, så har skia beholdt allsidigheten. Som før er dette et skipar som funker til mye, både i og utenfor løypa (og terrengparken). Likevel merker vi at slankekuren har gått litt ut over fartsstabiliteten, de tidligere modellene hadde litt mer å by på i stor fart. Samtidig er nye Devastator temmelig lett å få med seg på rotasjoner og små og mellomstore svinger. I sum er 4frnt Devastator fortsatt et par klassiske frikjøringsski som funker til alt, og årets oppdaterte modell er nok hakket bedre for de som vurderer toppturbinding.

Prodigy er lekne ski for myk og enkel snø. Mye rocker og myk fleks gjør skiene lette å håndtere og de er fine å både smøre og spinne med, særlig i urørt og dyp snø – de føles mer som lekeski for pudder sammenlignet med den stivere 2019-versjonen. Skiene fungerer både baklengs og forlengs, og selv om den myke fleksen og markerte rockerformen gjør de mindre fartsstabile enn  mange konkurrenter, er likevel Prodigy fine og allsidige verktøy for å ha det veldig gøy i skogen og i lekent terreng utenfor løypa. Dette er fine ski for deg som vil ha det gøy med hopp og sprett fremfor å kjøre styggfort uansett hvor vanskelig føret er.

«Ski for spretne og kjappe folk som vil ha en kvikk og leken ski, som gjerne står i motsatt ende av rommet i forhold til Kästle-folk.»