Svenske Andreas Fransson har en sentral rolle i den nye Norge-episoden fra Salomon Freeski TV. Vi møtte Andreas forrige vinter, og det endte i dette portrettintervjuet, som ble publisert i Fri Flyt nummer 98:

ORD TORE MEIRIK

Annonse

Vi starer med en klisjé. Som nettopp er en klisjé fordi det er sant, og litt vanskelig å unngå. Særlig for fyren som mener Fivaruta like ved Trollveggen er ei skilinje.

– Det er ikke galskap å drive med det man elsker i livet. For meg er det galskap å ikke gjøre det du elsker. Hvis du tilbringer dagene med å mistrives på et kontor, så er det mye mer galematias enn å kjøre nordsiden på Aiguille du Midi. Jeg elsker å kjøre ski, og skikjøringa er det som gjør meg lykkeligst.

Hørt det før? Ja. Er det sant? Tja.

Se Freeski TV-spesialepisoden med Andreas Fransson her!

I 2006 kom en kar fra Norrland flyttende til Chamonix, bygda med klart størst ski-råtass-konsentrasjon i hele verden, og med myteomspunnet, heisbasert skikjøring som slett ikke er normal på noe som helst vis. Hvis du ønsker deg oppmerksomhet for skiprestasjoner noe sted i verden, så er definitivt Chamonix det dummeste stedet å flytte til.

Men fem år etter at denne svensken kom til bygda ved Mont Blanc, så var alle enige om at Andreas Fransson fra Luleå er verdens beste brattkjører.

– Hvorfor flytta du til Chamonix? 

– Fordi jeg var klar.

Andreas sitter i en stol i lobbyen på Hotel Alpina i Chamonix. Ikke fordi verken Fri Flyts utsendte eller Fransson sjøl bor der, men fordi det var det mest egna stedet vi fant for en prat. Klokka har ikke blitt tolv ennå, og lunsjstedene holder fortsatt stengt. Men vi har allerede rukket en tur på Andreas´ favorittrun i Chamonix; ikoniske Glacier Rond. Andreas Fransson er ikke typen som får rim i skjegget av å kjøre «Rond» en solskinnsdag i februar, men han er en sånn type som har lyst femdagersskjegg som ser ut som permafrost. Typisk fjellkar.

– Jeg trodde det skulle være vanskeligere å få oppmerksomhet her i Chamonix. Men: Vi spiller alle et spill, som har et sett regler. Her i Chamonix er folk veldig opptatt av å spille samme spill, med de samme reglene. Jeg spiller et annet spill i livet, med mine egne regler. Da blir jeg vanskelig å slå vet du!

– Du er, så vidt vi vet, den første som kjørte Mallory-Porter-ruta på Aiguille du Midis nordside om høsten. Er det et eksempel på dine egne spilleregler?

– Ja.

– Hvordan var føret den oktoberdagen?

– Beste noensinne.

Da dette intervjuet ble gjort var Andreas 29 år, og nokså tynn i håret. Kanskje ikke så rart. Han har ødelagt omtrent alt han har av ødeleggbare kroppsdeler, han har nesten dødd i forbindelse med en kombinasjon av nedfiring og snøskred, og som han selv sier:

– Halvparten av vennene mine har omkommet de siste 10 årene. 

Jeg påpeker at det nesten bare er basehoppere, heroinmisbrukere og brattkjørere som mister venner i samme tempo. Da er det kanskje ikke så rart at basehoppere, heroinmisbrukere og brattkjørere gjerne er litt tynne i håret allerede som 29-åringer.  

– Misforståelsene kommer fort når man snakker om ulykker, og dødsfall og sånt. Men jeg har ødelagt knærne, skuldrene, beina, hatt en utall hjernerystelser, og da jeg falt ned i 2006 ble jeg vel omtrent så hardt skadd det er mulig å bli, men fortsatt komme tilbake. Jeg driver mye med yoga, flere timer hver dag, og det gjør at kroppen tåler mer og restituerer seg raskere, forteller Andreas.

For å unngå at ting blir oppfattet feil ønsker han ikke å si alt for mye om ulykken, men noen fakta er ikke til å komme unna. På vei ned fra Aiguille Verte i Chamonix, en vårdag i 2006 som ble litt varmere enn værmeldinga klarte å avsløre, ble Andreas feid ut av tauet av et sløsjskred da han rappellerte i rutas nedre del. Han ramla 400 høydemeter med stupbratt steinur, og knakk eller knuste de fleste beina i kroppen, inkludert nakken. Tre måneder etter ulykken klatra han Presten i Lofoten, men han kan fortsatt bare så vidt svinge hodet fra side til side på grunn av stålplater i nakken.

– Hva tenkte du da du gikk kast-i-kast nedover steinura? 

Andreas dritter en skvett av vannflaska si, og fikler litt med lokket.

–Jeg var veldig interessert i å finne ut hva som skulle skje nå.

– Hæ? Var du ikke redd?

– Ikke der og da, men kanskje etterpå. Dette kan fort misforstås, men jeg har nok en litt annen måte å se ting på enn mange andre. Jeg er overbevist om at det skjer noe når vi dør, at livet på en eller annen måte eller form fortsetter. Kanskje døden er som å drømme? Jeg elsker å drømme, det er en av mine favorittsysler.

Andreas drikker en ny skvett vann, og balanserer flaskelokket på låret, omtrent som svenske hockeyspillere, eller vanlige frikjørere, gjerne gjør med snuseska si. 

Å slutte med bratt skikjøring er like aktuelt nå, eller uaktuelt om du vil, som det var da han kræsja i 2006. Eller før ulykken for den saks skyld.

– Hvorfor skulle jeg slutte den gangen? Å slutte er noe jeg tenker på hele tida, og jeg kjenner risikoen. Å kjøre ned nordsiden på Aiguille du Midi er like farlig som å kjøre Williams Ramp på Cerro Poincenot i Patagonia, for ramler du, ja da dør du. Poincenot er vanskeligere, men å falle ned er like farlig. Det blir som å kjøre 100 eller 120 kilometer i timen med bil.

–  skikjøring være bratt og eksponert for å være gøy?

– Nei, jeg elsker alle aspekter innenfor skikjøring! Å kjøre på hardt føre med storslalåmski syns jeg er topp, og jeg var kjørte mye park da jeg var yngre. Men nå tåler ikke kroppen så mye parkkjøring lenger.

Gjett om Andreas Fransson har gjort 1080 forresten. Jepp, du gjetta riktig, selvsagt har verdens beste brattkjører gjort det.

Andreas ble hekta på telemarkkjøringda han var 14 år, og sammen med den ikke ukjente kompisen Joonas Karhumaa farta han rundt i Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge for å kjøre ski. Andreas er voldsomt interessert i skiteknikk, og allerede som 21-åring var han så høyt utdanna det er mulig å bli innenfor skilærersystemet i Sverige. Ikke for å jobbe som skilærer, men for å bli bedre selv. Så ble han headhunta til jobben som telemarksjef på en skiskole i Australia, og ett år kjørte Andreas vanvittige 340 dager på ski. Australia høst og sommer, og Skandinavia om vinteren og våren.

– Jeg er ekstremt opptatt av skiteknikk, og jeg blir utrolig lei av folk som klager over utstyret hvis de har hatt en dårlig dag på ski, eller mener at skiene ikke passer føret. To timer på skiskole, og de ville hatt en kjempedag.

Etter hvert ble den voldsomme interessen for skiteknikk blanda med tilsvarende interesse for ferdsel i bratte fjell, skred, klatring, snøkunnskap og denslags. Styggbratt og eksponert skikjøring ble en naturlig del av det hele.

– Fram til jeg flytta hit til Chamonix bodde jeg vel egentlig ikke noe sted, men jeg var veldig mye i Riksgränsen, forteller Andreas.

– Hvem mener du er verdens beste frikjører? 

– Det er umulig å svare på, for det fins så mange forskjellige aspekter innenfor frikjøring. Det blir som å spørre hvilken vin som er best. Men Arne Backstrom (amerikansk frikjører som omkom i Sør-Amerika i 2010, og bror til mer kjente Ingrid Backstrom, journ. anm.) er kanskje den beste jeg har sett. Arne beherska absolutt alt.

– Hva med deg, er du verdens beste brattkjører?

– Spørsmålet er ikke relevant. Jeg vil bare gjøre det jeg elsker å gjøre. Drømmen min er å fortsette å leve dette livet, og leve det lenge. 

– Hvor lenge kan du holde på karrieren som brattskikjører? 

– Til jeg dør.

Glacier Rond er «enkleste» vei ned til Chamonix fra toppen av Aiguille du Midi, i hvert fall så lenge det ikke skal kjøres sammen med turistene på Vallee Blanche. Andreas har kjørt det meste som fins av vanvittige linjer ned fra verdens desidert tøffeste skiheis. Selv om Rond er langt fra aiguillens verste skirute, de bratteste ligger nemlig på nordsiden, så er det på alle måter et monumentalt åk. Første etappe er en bratt hengebre som ender i et flere hundre meter høyt stup, og for å slippe å havne utfor stupet må du svinge inn i exit-coloiren på venstre side, og følge denne ned på breen. Deretter er det å ta seg ned til Chamonix, og når byen er nådd har du kjørt nesten 2800 høydemeter. Ingen steder i verden er det mulig å kjøre like langt, bratt og eksponert med skiheis som utgangspunkt.

– Jeg kjører på Aiguillen fem dager i uka. Rekorden er seks turer på Rond på en dag, forteller Andreas.

alt

 PÅ HJEMMEBANE: Andreas´ favorittur er Glacier Rond i Chamonix. Rekorden er seks turer på en dag. Trykk på bildet for større versjon. Foto: Tore Meirik

Han tok med Fri Flyts utskremte på hjemmebanen sin på vestsiden av Aigulle du Midi, og for undertegnede er det vanskelig å forstå at der er mulig å kjøre så mange turer her på en dag. Med skråsikre steg tråkker Andreas forbi både is, snø og stein, og setter perfekte svinger i det eksponerte terrenget. Han venter høflig på meg hver gang. 

– Er beina med igjen, spør Andreas etter pause nummer 23 798 oppi fjellet. 

Vi er forbi den mest eksponerte delen av turen, og nå er fokus over på å finne uspora snø. Og det klarer guiden min. Vi svinger oss nedover langs breen i vanvittig dyp og fin puddersnø, og når vi går løs på skogskjøringa nederst dukker det stadig opp nye, uspora snøfelt.    

– Mange sier det er umulig å finne urørt pudder i Chamonix nå for tida, fordi det er så mange frikjørere her. Men det er bare fordi folk kjører der alle andre kjører. Men feller i sekken og gåbindinger er det mulig å finne fin snø når som helst. I går kjørte jeg 8000 høydemeter uspora pudder, forteller Andreas. 

Han peker over på den andre siden av Bossonbreen, hvor sporene fra dagen før forteller om både stor moro og stor lungekapasitet.

– Vi starta på Hellbronner, og kjørte på Aiguillen på ettermiddagen. Det gikk i ett, det var bare kompisen min Bjarne Sahlén (mannen bak filmene om Andreas fra Sør-Amerika, Denali, Lyngen og Patagonia, journ. anm.) som hang med hele dagen. Det var helt fantastisk, og ikke noe stress å finne pudder. Med korte felleturer er mulighetene her uendelige.   

Sørveggen på Denali, vanvittige Williams Ramp på Cerro Poincenot i Argentina, Aconcagua, en rekke andre fjell i Sør-Amerika, og alt som fins av stupbratte skinlinjer rundt Chamonix er bare noen av skirutene Andreas har kjørt. Han har en rekke førstenedkjøringer i Norge, blant annet i Lyngen og i fjella rundt Narvik. Andreas blir oppgitt når han hører at norske myndigheter ved flere anledninger har opprettet ferdselsforbud i fjellområder på grunn av snøskredfare.

– Det fins ingen mening i at de fantastiske fjellene i Norge ikke skal kunne brukes. Dere må heller satse på utdanning, skolering og skikkelige guider. I Norge kan hvem som helst kalle seg fjellguide, og det er galskap. Det er også sånn i Sverige, men det er i ferd med å endres. Heldigvis, sier han.

Andreas, som er i full gang med tindeveglederutdanning, forteller om en episode på kurs i La Grave, hvor instruktøren skulle ha elevene til å hoppe utfor en eksponert skrent. Andreas ville ikke.

– Jeg kunne gjort det hoppet i blinde, men like fullt syns jeg ikke det var verdt det. Jeg har et ordtak som sier at «The risk must equal the reward», og i dette tilfellet var de ikke like. Risikoen var for stor, og belønningen for liten.

– Snur du ofte når du er på tur?

– Ja, sikkert halvparten av turene jeg er på ender med at jeg snur. Og det er surt. Jeg vil jo klare det jeg prøver på. Heldigvis har vi alltid nådd målene på ekspedisjonene jeg har vært på, og det henger nok sammen med at jeg er ekstremt opptatt av å snu alle odds til min fordel, i tillegg til at vi tar oss tid til bomturene. Da jeg kjørte Williams Ramp på Cerro Poincenot tilbrakte vi halvannen måned i Patagonia for å kjøre ei eneste linje.

Suksess på ekspedisjonene er nærmest en vane for Andreas. Da han kjørte sørveggen på Denali, klatra de også en rekke forskjellige ruter på fjellet, og aldri før har samme gjeng fått så mye gjort på så kort tid på det høyeste fjellet i Nord-Amerika.

– Strategi er det viktigste i fjellet. Jeg er ingen fan av guidebøker, jeg liker best å finne linje jeg vil kjøre, og så finne ut om jeg kan alt som kreves for å gjøre det på en bra måte. Det er først og fremst enmindgame, altså noe som skjer i hodet, sier Andreas.

Så serverer han et ordtak til, som et lite spark til det voldsomme jaget etter fancy skiutstyr. Og for å understreke viktigheten av strategi i fjellet:

– Strategy is beyond technique. Technique is beyond the tools. 

Kjapt oversatt betyr det at strategi er viktigere enn teknikk, og teknikk er viktigere enn utstyr.

– Det var feil strategi da jeg ikke venta på kaldere vær da jeg falt ned på Aiguille Verte. Og det var riktig strategi da jeg satt i sørveggen på Denali hele ettermiddagen for at været skulle bli kaldere og nedkjøringa kunne avsluttes om natta, med redusert fare for steinsprang og skred. Jeg spiller mitt spill med mine regler. Og min strategi. 

Hvis status som verdens beste brattkjører er å betrakte som seier, da er det åpenbart at Andreas Franssons strategi funker.

Vi avslutter dagen med en porsjon rå fisk, som er den eneste formen for kjøtt Andreas spiser. Vi finner ut, til min store fornøyelse, at vi deler musikksmak. Så tar vi en kaffe, og jeg takker for meg. Etter nesten 2800 høydemeter er jeg helt ferdig, selv om klokka ikke er ett ennå. Det passer Andreas utmerket, for mens jeg skal ligge i hotellsenga mi og snorke, skal selvsagt han en tur i klatrehallen for å trene. 

Andreas Fransson (29)

Om Norge:

– Verdens beste toppturland, og verdens beste toppturfolk! Norge har fantastiske fjell, mennesker og natur.

Om Chamonix:

– Kvalitet, storhet og en ekstrem konsentrasjon av hverdagseventyr. Et fantastisk sted å bo, og er for fjellene og fjellsporten, som Berlin, New York eller Paris er for kulturen.

Om Fivaruta:

– Jeg har aldri snakket om denne ruta, og det som kom fram i fjor var bare grunnløse rykter. La oss holde oss til fjellmoralen og gjøre noe først, og prate om det etterpå, hva?

Om Sverige:

– Jeg har ikke kunne sette fingeren på noe i mitt eget hjemland ennå. Men det er interessant å komme hjem på besøk! Mitt favorittområde for skikjøring i hele verden er nok fortsatt våre egne ville fjell mellom Sarek og Abisko. 

Om risiko:

– Om livet har mange sider, så har det mange risikoer også. Risiko er noe vi vil unngå, men som vi også trenger for å føle mening med livet. Livets motsetninger gir livet dybde.