Brattkjøring for et helt liv på to sesonger i Alpene

Mellom brede glis og stadige blikk for å bli enige om hvilken av alle opplevelsene de skal fortelle om er det vanskelig for Fri Flyts utsendte å forstå hvordan dette skal kokes ned til en lang, men ikke altfor lang tekst.

Bare se på lista deres over de fineste linjene de har kjørt i Alpene - du finner den lenger ned i artikkelen. De fleste kan klappe seg på skuldra hvis de får gjort alt dette i løpet av et helt liv. Mia og Jesper brukte to sesonger på å naile dette her.

Mia og Jesper foran hjemmet. Foto: Privat

Mia i aksjon i nordsiden på Aiguille du Tacul. Foto: Jesper Gustafsson

Tip-shot på sitt beste i Dolomittene. Foto: Mia Hugin

Men hvem er disse to glisende brattkjørerne i en kjellerleilighet i Trondheim?

– Pappa jobba med å rapportere helgens forhold i alpinanlegg rundt omkring i Norge for radiokanalen P4. Jeg fikk være med han rundt på jobb, og da ble det mye skikjøring. Etter hvert prøvde jeg meg i noen junior-frikjøringskonkurranser, men det var ikke før jeg dro til Chamonix for to år siden at jeg ble hekta. Jeg elsker å kjøre bratte linjer i fjellet, forteller Mia.

Kjæresten Jesper fra Göteborg møtte hun – selvsagt – i Chamonix.

– Jeg har vokst opp med vinterferier i Trysil med familien, og etter hvert i Alpene. Det var ikke før jeg dro til Alpene på egen hånd, jeg begynte å kjøre mye på ski. Fra 12 dager i året som kid til 120 nå, gliser Jesper.

Mia og Jespers brattkjørings-topp 10 i Alpene

1. Col du plan, nordsiden av Aiguille du midi – 5.3 E4 

2. Col de Cristaux, Argentiere – 5.1 E3

3. Aiguille du Tacul Face nord (Mt. Blanc massif)

4. Pointe d'Areu Couloir W – Aravis, Haute-Savoie – 5.1 - E3

5. Passerelle couloir – Aiguille du Midi – 5.2 E2

6. Aiguille de l'Encrenaz, Aiguilles Rouges – Couloir Nord – 5.2 E3

7. Pointe Yeld, Dent du Géant – 5.2 E2

8. Canale Holzer, Dolomittene - 5.1 E3

9. Glacier rond - west couloir, Aiguille du midi – 5.3 E3

10. Ribbsen– to relativt ukjente renner i Dolomittene

Vis mer

Listen over linjene de to har kjørt er lang og imponerende – og vanligst å se på cv´en til skjeggete og mye eldre brattkjørere. Navn som Col du Plan, Canale Holzer, Passerelle og Col de Cristaux kan høste anerkjennende nikk fra brattkjørere flest. Enda mer imponerende blir lista når man legger til mindre kjente linjer som Aiguille du Taculs nordside, Pointe d'Areu og Aiguille de l'Encrenaz. 

Ja, og da er dagligdagse turer på Glacier Rond, Colouir Cosmiques og den slags ikke engang nevnt.

Men først noen historier om bil-sammenbrudd som kanskje ville generert mer stress i hodet på eldre folk og kanskje viktigst av alt: The Marco Protocol.

– Girkassa og kløtsjen brøt sammen etter tre timer på veien. Vi hadde så vidt kommet inn i Danmark, hvor det er dobbelt så dyrt å reparere bilen som i Sverige, da det ble bom stopp. Vi måtte gjøre et voldsomt innhogg budsjettet nesten med en gang, mens vi kunne se over Øresundbrua og til Sverige hvor reparasjonen ville kostet halvparten. Det var litt kjipt, forteller Jesper.

– Men ellers gikk det fint med bilen dere bodde i hele vinteren?

– Jaja! Eh, eller…

Jesper ser på kjæresten som bryter ut i ett eneste stort glis og spør om de skal fortelle den gangen de glemte å ta ned vinåpneren ut av bilen om morgenen eller da det var noe feil med batteriet slik at de måtte kjøre rundt hele natta på jakt etter en skiftenøkkel som ingen halvvåken, italiensk lastebilsjåfør ville låne bort.

– Vinåpneren?

– Ja, vi måtte bruke vinåpner for å få opp døra fra utsiden. En morgen glemte vi å ta den med ut, som endte med at vi måtte bryte oss inn i vår egen bil, forteller Mia.

– Ja, hvordan er det egentlig å bo i bil i Alpene hele vinteren?

– Bilen, og muligheten til å bo i den, er helt avgjørende for å få gjort det vi vil – å kjøre så mange brattelinjer som mulig. Men det innebærer at man aldri kan stå innendørs begge to samtidig og at man noen ganger må vaske seg selv og tallerkenene i ei iskald elv i en dal i Dolomittene i februar.

The Marco Protocol

Hotell er en luksus man ikke kan unne seg som bilbasert skiboms. Derfor er historien om det som skulle vise seg å være det halvkjente fenomenet The Marco Protocol relevant.

– Vi fikk kontakt med den italienske snowboarderen Marco Bassot på insta, og avtalte å kjøre noen renner med han i Dolomittene. Vi parkerte bilen på Passo Pordoi, tok heisen opp og kjørte dagens første renne. Deretter gikk vi opp mot en ny topp og ei ny renne i motsatt retning av parkeringsplassen, og gjorde det samme enda en gang etterpå. Da det begynte å bli seint på ettermiddagen var vi langt unna bilen og helt avhengig av skyss for å komme oss tilbake. Men vi var også på hotellet hvor Marco hadde vokst opp. Han inviterte på badstu, middag, overnatting og mer rennekjøring dagen etter, men skyss tilbake til bilen vår fikk vi ikke. Etter tre dager med herjing fra tidlig morgen til sent på kveld uten at vi hadde vært i nærheten av rene klær eller noe sånt, orka jeg ikke mer, selv om vi bodde på et flott hotell. Jesper fikk en dag til i fjellet før han gikk tom for krefter. Etter fire dager på Marcos hotell kom vi oss tilbake til bilen, og der var det krisestemning fordi redningstjenesten trodde eierne av bilen hadde forsvunnet på fjellet, forteller Mia.

– Hm, ble dette som en slags litt sånn hyggelig kidnapping?

– Ja, det vil jeg si. Etterpå fikk vi vite at Marci stadig utsatte folk for dette her, og fenomenet har et navn: The Marco Protocol. Det er ganske gøy men også ganske slitsomt kan du si!

Vis mer

Spørsmål om vinterens feteste skilinjer er ikke så enkelt å svare på for Mia og Jesper. – Jeg skjønner det er mange å velge mellom, men dere må velge en favoritt hver.

– Ok, jeg går for Col de Cristaux, sier Mia.

– Da sier jeg Col du Plan, parerer kjæresten.

Kald kveld på breen før Col de Cristaux. Foto: Jesper Gustafsson

Natt på Argentiere-breen. Foto: Jesper Gustafsson

Col du Plan. Foto: Jesper Gustafsson

Col de Cristaux er en stor og bratt face over Argentiere-bassenget i Chamonix.

Mia og Jesper gikk den lange veien inn til foten av linja på ettermiddagen, overnattet i et høl i breen, slåss med stivfrosne skistøvler om morgenen, og klatra opp og kjørte ned linja etterpå.

– Det turen er favoritten min på grunn av alt som skjedde rundt det hele. En veldig fin dag i en stor og bratt face med perfekt føre, vi kunne bare gønne på nedover. Vi sov knapt nok noe som helst natten før, og det ble en veldig komplett opplevelse som kulminerte med 800 høydemeter bratt kjøring på perfekt snø, sier Mia.

– Hva med deg Jesper, hvorfor er Col du Plan favoritten?

– Det var veldig kult å kjøre nordsiden på Aiguille du Midi. Det er noe man har hørt så mye om, og drømt om å kjøre. Linja er vanskelig å finne fram i, så vi bestemte på forhånd at vi bare ville kjøre hvis noen var foran oss. Men ingen kom, og det var litt skummelt. Men vi kjørte på likevel, og det gikk veldig bra. Snøen i toppen var utrolig bra, med små spines overalt. Vi fant fram, og fikk en fantastisk siste dag for sesongen. 

I høst har paret flyttet til Trondheim, startet på studier som ikke krever særlig mye fysisk tilstedeværelse, rigga seg en ny bobil og gjort det meste som kan gjøres for å få kjørt mest mulig bratte skilinjer så fort snøen kommer.

– Vi gleder oss sykt til vinteren. Og til å kjøre mer i Norge.

Denne saken er skrevet av

Tore Meirik

Journalist

Tore Meirik er journalist, utstyrstester og (mye) mer på tur enn de fleste – med ski, klatretau og elvekajakk. Han er sentral i Fri Flyt når det gjelder alt fra skitesting til dekning av snøskred og reisereportasjer fra inn- og utland. Med bosted i Oppdal er skisenteret og Sunndalsfjella hans hjemmebane. Har du et tips Tore kan være interessert i? Send han en e-post:

LES OGSÅ

Drømmen om å gjøre «sesong»

Tre skibomser gir deg sine tips og triks for en vinter i Chamonix, Revelstoke eller Japan.

Gjør knærne dine en tjeneste: Still inn alpinbindingene riktig

En feilinnstilt binding vil kunne ha fatale utfall - enten fordi den ikke løser ut, er slarkete eller rett og slett løser ut for tidlig. Her er våre beste tips til hvordan du stiller inn dine alpinbindinger.