Se film fra eventyret til Andreas Storm Fausko nederst i saken. Les også mer om etappene i prosjektet.
Men hvordan det skulle gjøres var jeg ikke sikker på. Så for å finne en rute, begynte å titte på kartet og fant inspirasjon på Youtube. To karer nede i Europa som hadde gjort noe tilsvarende i Alpene. Det var også et fint utgangspunkt til hvordan man setter opp sykkelen til en sånn tur. Det naturlige hadde vært å tatt en henger, festet den bakpå sykkelen og bare kastet alt av utstyr oppi den.
Men det var ikke aktuelt for min del. Jeg endte med å plassere alt jeg hadde av utstyr på sykkelen.
100 mil på sykkel
7 topper
16 000 høydemeter totalt
6 toppturdestinasjoner
3 fjelloverganger
18 dager på tur
Start og slutt Oslo
1 busstur
2 fergeturer
Skiene festet jeg langs siden av rammen på sykkelen, telt og alt av soveutstyr på bagasjebrett foran og topptursekk festet oppå skiene på bagasjebrettet bak. Støvlene la jeg i to sykkelvesker festet på bagasjebrettet foran.
Hovedkamera hadde jeg på overkroppen med en spesiell festeanordning, lite actionkamera i munnen eller i lomma på sykkelshortsen. Ellers var det litt klær og mat i en rammebag og ladere og batterier i en hofteveske festet rundt styret liggende oppå teltet.
Ganske grei skuring egentlig. Stavene lå forøvrig mellom skiene bak.
Jeg kom fram til at tiden rett etter påske var et bra tidspunkt å starte på med tanke på at det er fortsatt mye snø i fjellene, veiene er sånn nogenlunde tørre og det begynner å bli ganske stabilt i fjellet. Både vær og snømessig.
Jeg fant ut av det og sånn her la jeg opp ruten: Jeg skulle begynne i Oslo og sykle sør-vest til å begynne med. Da ville jeg først komme til Gaustatoppen, så videre til Haukeli og Røldal. Etter det skulle jeg dreie mere nord mot Myrkdalen før det var videre til Sogndal, Hemsedal og tilbake igjen til Oslo.
Denne ruten tikket de fleste bokser. Den er over 100 mil, det er en runde, det er kjente toppturdestinasjoner og det ville definitivt få meg ut av komfortsonen. Ikke bare med tanke på distansen, men også alle høydemeterne. Norge er kupert land og på denne ruten var det i tillegg et par fjelloverganger jeg måtte over. Bare det å komme seg til foten av mange av disse fjellene ville kreve sitt.
Ikke lenge etter påske hadde jeg pakket sykkelen min med alt av utstyr for å kunne klare meg i 15-20 dager.
Vet ikke hvor mye sykkelen veide til slutt, men den føltes ut som en liten moped når jeg syklet ut fra Oslo. Det var bare å finne fram det letteste giret og holde seg der.
Sytten mil fra Oslo og det gikk ganske greit å komme dit. Tok første overnatting i Kongsberg og rullet rolig videre på kuperte veier til foten av Gaustatoppen neste dag. Selve klatringen fra bånn og opp til parkeringen ved Gaustabanen var et lite helvete.
Jeg lot telt, sovepose, liggeunderlag og alt utstyr jeg ikke trengte ligge igjen i bånn av bakken, men det var fortsatt en grusom klatring. Er 10 kilometer til toppen, men det snitter vel på 8 % stigning eller noe sånt og jeg brukte tre timer opp dit.
Lengste milen i mitt liv, men etter kort kaffepause var det bare å få på seg fellene og komme seg til toppen. Bestemte meg for å gå for renne nr 2 og fikk faktisk en del fine svinger i det øverste partiet så da var det vel verdt det. 
Gønnet på videre til Haukeligrend neste dag. Over Hardangervidda i strålende sol. Det hjalp litt, med tanke på var en god del stigning. 1300 høydemeter for å være mer eksakt. Satte igjen sykkelen i Haukeligrend, møtte på en kompis, Fredrik Karlsen, og satt på med han opp til Nupsdalen hvor vi skulle gå tur sammen og filme en side han har sett på lenge.
Det føltes ikke helt riktig, men jeg skulle uansett sykle den strekningen dagen etterpå, så det var forsåvidt greit å kjøre bil opp til Haukelifjell for å se hvordan strekingen var.
Fint å få strukket seg litt på beina også. Å sykle over Haukelifjell fra Haukeligrend var ganske fint, men siden veien rundt Haukelitunnelen fortsatt ikke var åpen, så måtte jeg gjennom tunnelen. Det er strengt talt ikke lov, men hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne tatt sykkelen på ryggen og gått på skiene rundt, men det var ikke aktuelt.
Ikke denne gangen. Jeg skulle til Røldal og eneste måten å komme seg dit var gjennom tunnelen. Kan bare si det sånn - at det gjør jeg aldri igjen.
Det var noe av det det meste skremmende jeg har gjort på en sykkel.
Trangt, mørkt, og mye tungtrafikk. Er nok en grunn til at det ikke er lov til å sykle der.
Kom meg til Røldal, møtte på Fredrik, igjen, sammen med Tobias Mathiesen og en kompisgjeng av han.
Røldal er et mer ukjent territorie for meg, så var kult å henge med de og få kjørt linja som ble brukt under RFC 2023. 
Neste dag gikk jeg alene opp et fjell som heter Monsaskuken(!). Starter i Botna som er i enden av Røldalsvatnet, ca en én mil fra sentrum. Jeg hadde med meg gps tracker og sa ifra hvor jeg gikk, men det var en såpass lang tur, utfordrende føre og etter at jeg kjørte ned en relativt bratt renne, tenkte jeg at dette var litt på grensen.
Hadde jeg tryna der oppe og slått meg, så hadde hjelpen vært langt unna. Kom meg riktignok ned i god behold, og fra Rødal var det videre mot Myrkdalen.
Første stopp Odda og slo meg ned på Lothepus Camping etter en kort dag på sykkelen fra Røldal. Mye nedover, så det passet meg ganske bra.
Etter et par dager på sykkelen klarte jeg å kare meg opp til Myrkdalen hvor jeg møtte på Robert Ruud, Line Travelling Circus gutta, arrangørene av Open Klasse og hele gjengen som skulle kjøre Jib League med Ferdinand Dahl og Øystein Bråten i spissen. Var så heldig å fikk meg en seng på en hytte og etter en godkjent tur til Tverfjellet i noe dårlig sikt og litt Jib League hangout, så var det videre til Sogndal.
Først måtte jeg derimot over Vikafjellet.
Å komme seg over Vikafjellet var kanskje den første ordentlige prøvelsen. Ikke at det hadde vært spesielt lett å komme seg til Myrkdalen i første omgang, men jeg visste at klatringen opp til Vikafjellet og over til Vikøyri ville være ganske brutal.
Candy Mountain Stålsykkel
Armada Locator 104 ski
Dynafit Hoji Free støvler
Rab Cinder Collection sykkeklær.
Rab skallbukse og jakke
Ulltrøye fra Rab
Lett tremannstelt fra Vaude
Sovepose og liggeunderlag fra Rab
Oppblåsbar pute
Topptursekk fra Rab
Sweet toppturhjelm
To powerbanks
Ett GoPro og ett Insta360 actionkamera
Canon EOS R6 speiløst systemkamera
Ekstra batterier
Enkle duntøfler
Votter og hansker
Solbriller
Buff
Real Turmat
Gassbrenner og liten kasserolle
Helistraps, mange
Det fikk jeg ganske rett i også.Over til Vikøyri, som altså er en liten bygd på den andre siden av Vikafjellet og ligger helt nede i fjorden, er det ca 40 km. Det er i seg selv ikke så mye, men når du har en sykkel som veier en del mer enn normalt og du skal klatre godt over tusen høydemeter, så sier det seg selv at man har litt å bryne seg på.
Tross vind, snø på veien og antydning til minusgrader, så kom jeg meg over fjellet og endte dagen i Sogndal i shorts og t-skjorte.
En kontrastfylt dag med andre og egentlig ikke noe jeg er interessert å i repetere med det første.
I Sogndal fikk jeg kost og losji hos Anja Alme Gardli og fra saftbygda syklet jeg opp til den største klassikeren av de alle, Togga.
Måtte bli den.
Skulle egentlig kjøre det jeg mener er en nordøstlig linje, men endte med å droppe rett nord og fikk en lang travers tilbake til parkeringen.
Egentlig bare et testament på min elendige retningssans og evne til å lese linjer. Fra Sogndal var det videre mot Hemsedal. Måtte ta bussen til Lærdal fordi det enkelt og greit ikke er lov til å sykle til Manheller fergekai. Jeg prøvde å se etter muligheter, men eneste alternativet hadde vært å snudd, sykle tilbake til Myrkdalen, videre mot Aurland og Flåm, over rallarvegen til Haugastøl, ned til Gol og så opp til Hemsedal. Rallarvegen er en meget fin sykkelrute, men sjeldent, om noen gang, åpen i april.
Er uansett ikke turen til Lærdal som har så mye å si i dette tilfellet. Dit hadde det vært enkel rulling. Utfordringen denne dagen var å komme seg over turens siste fjellovergang, Hemsedalsfjellet. Som også skulle vise seg å være den verste. Da jeg passerte Breistølen fjellstue, som er sånn nogenlunde på toppen, så var jeg såpass knekt at jeg ikke klarte å sykle rett lenger.
Jeg var helt i kjelleren, men på mirakuløst vis så klarte jeg å komme meg til Hemsedal. Kostet meg bare et tryn, en punktering og et nesten defekt bakgir.
Noe jeg heldigvis klarte å få løst i løpet av et par dager, men jeg fryktet det verste en stund der. 
Jeg hadde ønsket å avslutte turen med en ordentlig fin topptur og valget falt på Svarthetta.
Skal sies at jeg slo meg godt til rette på sofaen til Aleksander Cardo. Huset hans er ikke veldig langt fra foten av fjellet, så sånn sett var det et enkelt valg,
Toppturen ble en blandet fornøyelse med kraftig vind på toppen og litt dårlig sikt, men fikk meg en fin nedkjøring ned østsiden og syntes det var en passende avslutning på selve skidelen av turen.
Nå var det bare å komme seg tilbake til Oslo.
Turen endte oppe på parkeringen til Ski More Oslo Oslo etter 18 dager på tur og en runde på litt over hundre mil.Girene mine begynte å streike litt på slutten, så den siste knekkern opp til Tryvann var ikke akkurat noe høydare det heller. Jeg vurderte å stå på ski ned til Wyller og gå opp igjen for å virkelig sette punktum på turen, men nå var jeg lei.
Jeg skulle hjem og legge meg på sofaen!
Våren 2022 fullførte Andreas Løve Storm Fausko DNT Massiv ruten. En fjellskirute satt sammen av DNT som går gjennom de fire store norske fjellheimene: Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda. Det tok ham to år å fullføre, men det gikk til slutt.
Et par måneder senere pakket han sykkelen og syklet Oslo til Nice via Alpe d´Huez og Tour de France (300 mil). En tur som kan anbefales på det sterkeste.
Etter disse to turene fant jeg ut at jeg ville kombinere disse to aktivitetene, sykling og ski. Topptur i dette tilfellet da. Det var slik sykkel- og skirunden i Norge ble til.
Se første episode fra reisen til Andreas - Rjukan og Gaustatoppen
Pakk lett og så lite om mulig.
Norge er et kupert land
Så lenge man sykler rolig, kan man sykle lenge
For turer alene, ha med en GPS tracker. Typ InReach
Skal man sykle med skiene, planlegg hvilket fjell man skal gå på i forkant. Kjipt å komme til et fjell hvor vær eller føret ikke er optimalt.
Lenge leve sveler på Vestlandsfergene
Ta pauser
Telt er digg, men om sjansen byr seg for en seng etter 10 mil på sykkelen, takk ja.