Klokka bikker mot midnatt. Vi sitter midt i sentrum av Stryn, på trappa til et slitent og forlatt kontorlokale. En senka BMW passerer for tjuende gang på ti minutter, og nei – mer skal det ikke til for å bli lykkelig.
Det er slike øyeblikk. Små, korte øyeblikk, hvor jeg føler på en slags pur, ekte lykke. Det er juli, og Norge har en av sine beste somre noensinne. Varmen er trykkende, selv om sola for lengst har gått ned. Vi sitter innerst i en fjord i et landskap der turistene ikke helt vet hvor de skal gjøre av seg. Vi har nettopp gjort noe de fleste fra turistbuss-infanteriet kan drømme om. Vi ser opp, over taket på familiebedriften Johan Flo & Søn, og ser fjellet Gryta på 1032 moh. ruve over oss.
– Tenk, der oppe var vi. Med sykkel.
Utforveteran og turkamerat for anledningen Øyvind Østvedt bruker noen sekunder på å svare.
– Joda, du har rett. Det er ganske sprøtt å tenke på.
Jeg tror han begynner å skjønne med hva jeg mener med lykkelig. Selv om det kanskje var mer tydelig for han for to timer siden.
LES OGSÅ: Hashtag Bergen
Det er kanskje ikke en universal sannhet, men min egen lille empiriske forskning har vist at når folk flytter til steder på grunn av sykkelmuligheter, er det som regel et godt tegn.
SOLSTEK PÅ GRYTA: En av de beste stiturene i området kan såvidt skimtes fra Stryn sentrum. Kjentmann Halvard Avdem sender Øyvind Østvedt først ned mot utsiktspunktet over bygda.
Sommeren er over oss, og minnene fra fjorårets fjord-tur til Sogndal er fortsatt ferske. Stupbratte fjellsider, fjord, og steinete landskap. Mye tyder på at jeg kommer til å få samme behandling her også. Stryn er bare enda lenger unna, og jo lenger jeg kjører, jo høyere blir forventningene.
Hva kan denne lille vestlandsdalen tilby meg annet enn dyre designerklær med traktorlogo?
Turen begynner med at jeg nesten ramler ut av Strynefjellstunnelen. Jeg kjenner suget i magen når jeg ser serpentinsvingene nesten loddrett under meg sno seg nedover dalbunnen. Sola står lavt rett inn i dalen, og jeg er klar for å oppleve sti-eventyret som er Nordfjord i tre akter.
Bratte fjell. Store forventninger. Jeg har registrert at det arrangeres sykkelfestivaler her, og at det finnes en liten énmannsfraksjon av NOTS, som jobber med å kartlegge mulighetene for å bruke stisykling som turisttrekkplaster.
Det er kanskje ikke en universal sannhet, men min egen lille empiriske forskning har vist at når folk flytter til steder på grunn av sykkelmuligheter, er det som regel et godt tegn. Halvard Avdem er intet unntak.
Mannen fra Lierne som møter oss på Folven Camping jobber som lærer på leirskole her. Studier, jobb og kjærleik tok mannen fra fjellbygda til fjordene på Vestlandet. Han har aldri sett seg tilbake. Og nå skal han vise oss rundt – byfolk på søken etter nirvana på to hjul.
Det er en elefant i rommet. Øyvind og jeg kjører på topp moderne stisykler, Halvard på en åtte år gammel Ellsworth.
– Sånn heve/senkepinne, du har ikke det da?
– Næh, trenger det ikke her. Nesten all syklinga her er enten rett opp eller rett ned. Som jordnær bygdegutt vet Halvard at det er ikke vits i å smøre på, eller unnskylde seg.
BYGDENÆR TOPPTUR: Turen til fjellet Gryta kan sykles fra Stryn sentrum. Fra toppen som ligger snaue 1000 meter over havet, går det sti helt ned til fjorden igjen. Hold deg fast, og nyt. Øyvind Østvedt
Bakken vi dytter opp understreker argumentet. Sola steker i nakken, det er akkurat bratt nok til at vi ikke sykler. Gidder ikke. Ikke nå.
Endelig, en bekk! Drikkeblæra gikk tom så alt for tidlig, og jeg har gjentatte ganger prøvd å slurpe i meg drikke som ikke er der. Jeg nærmest kaster fra meg sykkelen, og stuper fram mot bekken med hodet først for å kjølne skallen.
Til ingen nytte, viser det seg. Sola har stått på så lenge at fjellvannet i bekken er pisslunka. Ingen avkjøling å få. Lufta står dønn stille, og jeg må tørke øynene for svette. En blanding av salt svette og ferskt, svalt fjellvann.
Etter å ha dyttet oppover noen svabergparti, bikker vi over en åsrygg. En utsikt som er helt utrolig åpenbarer seg. Jeg ser inn mot Jostedalsbreen, Briksdalsbreen, og nesten helt inn til sommerskisenteret, lengst inne i dalen.
Ut mot kysten ligger disen lavt, og skjuler fjellene og havet. Ingen verdens ting skiller dette fra den franske rivieraen. Flybilletter spart, og vi er snart en opplevelse rikere. Først når vi er oppe på toppen av Gryta ser vi Stryn. Langt, langt der nede.
LES OGSÅ: Stisykling langs riksvei 7
– Samme vei ned igjen da? spør jeg mens jeg vrenger sykkelhanskene for svette.
– Samme vei ned, svarer Halvard kort og løsner på seteklemma. Trenger ingen justerbar setepinne her.
Dette er høyfjell på sitt beste, like ved sjøen. De første hundre meterne er bratte, og har noen trange passasjer. Men så løsner det. Svingene er slakere. Farten er høyere. De tørre svabergene vi dyttet rolig og forsiktig opp, blir til rivjern for de myke gummidekkene våre. Bekken som jeg dukket hodet i blir forsert med et eneste stort splæsj.
Det flater ut, men farten opprettholdes. Jeg reiser meg og tråkker på. Føttene svikter under meg, knærne er som gelé. Hadde vi skrevet en fuktig septemberdag og ikke midten av juli, tror jeg historien ville vært en helt annen. Men hvem bryr seg. Det eneste som gjelder er her og nå, og her og nå er det støvtørt.
Vi stuper ned mot bilparkeringa, og selv ikke de store 29-er hjulene hjelper meg i dette landskapet. Høye kampesteiner med alt for stort mellomrom, plassert i skarpe svinger. Det varer ikke lenge, heldigvis.
Skjermbilde 2017-08-25 kl. 10.32.45
Bark. Fy faen, jeg hater bark. Selv under knusktørre forhold som dette, suger det all livskraften ut av meg. Bedre enn myr, som er alternativet vi må krysse for å komme oss til neste stiparti. Etter å ha vært i Sogndal, Norges uoffisielle enduro-hovedstad, hadde jeg neppe trodd det kunne bli bedre. Jeg begynner å trekke min egen dømmekraft sterkt i tvil.
Denne berg- og dalbanen er en fornøyelsespark verdig. Å bli spytta ut av en sving, for så å nesten falle utfor en kant er nesten kvalmende morsom. Hodet mitt roterer inni MIPS-hjelmen, og hjernen roterer inni hodet mitt. Sving opp, ned, hopp inn i sving, ned, opp.
Utforsyklisten i Øyvind har ikke vansker med å innrømme at dette er morsomt. Han har ventet flere minutter i bunnen når jeg kommer ned.
Det siste partiet av denne sinnssvake stien har akkurat litt for raskt underlag for skumringen vi kjører inn i. Jeg kjenner greiner piske både armer og bein, og bare håper at ikke noe treffer meg i ansiktet. Jeg ser heldigvis den siste sauegrinda i tide til å stoppe.
– Det der var jo…
– Jeg har ikke ord jeg, jeg….
– Nei, det var jo bare….
Øyvind og jeg bare famler etter ord. Halvard ikke.
– Fin deinn? sier Halvard.
Tankene våre er synkronisert, og vi åpner munnen nesten synkront.
– Pizza?
ANDRE AKT - ERDALEN
Vi ser dem hver sommer. Like synlige og malplasserte på Aker brygge som i Trollstigen. De har store skjorter, rare hatter, og alltid litt dårlig tid. Så mye å se, så mye å oppleve. De har garantert en like sterk forestilling om hvordan vi nordmenn er, som hvordan vi har sett for oss at tyskere er. De kommer til oss for å oppleve storslåtte vidder, bratte fjell som stuper ned i asurblå fjorder.
Derfor er det ekstra komisk å se de når de motvillig drar seg ut av turistbussene og regnet høljer ned. Illusjonen brister, men de kommer til å dra hjem til der de kommer fra og servere hvite løgner i hytt og gevær. Det er det jeg prøver å fortelle de to turistene som sitter på motsatt side av de vaklevorne bordet på Folven Camping.
POSTKORTNORGE: Er du svak for nasjonalromantisk utsikt, bør du styre langt unna Erdalen en varm sommerdag i juli.
Jeg prøver tappert å overbevise de om at alt dette er en illusjon. Det er ikke sånn sommer er i Norge. At sykling fra toppen av fjellet ovenfor Stryn i 28 grader sent på kvelden definitivt ikke er normalen. De virker ikke å tro meg.
Vi ser på værmeldingen for neste dag på Yr, og jeg anbefaler de hvilken rekkefølge de bør oppsøke Geiranger og Ørnevegen i. Knallsol, hele dagen jo! Sier de. Yeah right, sier jeg på liksom-tøff-amerikansk-engelsk.
Neste dag står jeg der, i selve episenteret av det som må være postkort-Norge. Men det er bare oss her. Dette er akkurat for langt unna til at turistene gidder å oppsøke det. På veien inn til Erdalsbreen har vi bare møtt tre til fots, og kyr. Mange kyr. De var ikke like interessert i å stifte nye bekjentskaper som oss. Terrenget er for det meste flatt. Det var hvertfall slik, helt til det begynte å butte i mot i steinrøysa. Etter å ha sykla nesten hele turen inn,tar motivasjonen slutt når terrenget blir ulendt, og vi gidder ikke dytte lenge.
– Vi kan egentlig snu når som helst, men det er ikke så mye vits i å begynne lenger inn, sier Halvard. Og det har han nok rett i. Rullesteinene er på størrelse med tennisballer. Vi lar utsikten synke inn.
BRESKUE: Innerst i Erdalen møter du etterhvert Erdalsbreen, hvor du kan skue utover dramatisk landskap. Ved foten av breen er et greit vendepunkt. Sigleif M. Ravnestad tar fatt på første del nedover dalen igjen.
Stien i seg selv er kanskje ikke å hoppe i taket for. Har du din første stisykkeltur kan du hate slikt underlag. Steinete, ulendt og lite flyt. Har du syklet en del, vil du elske det. Små utfordringer hele veien, jobbing, cruxing. Men utsikten? Herregud. Jeg får spontant lyst til å flytte fra storbyen, bosette meg på en seter pokkerivold her inne og begynne med rømmeproduksjon med ei frodig budeie, bare for å kunne våkne til dette hver morgen.
TREDJE AKT - HAUGSVARDEN
Sigleif er den typen som lar sykling stå for snakkinga. Vi dytter syklene oppover mot Haugsvarden, og vi snakker om enduro, topptursykling og hjulstørrelser om hverandre. Etter to dager med sykling i Stryn er kroppen mør som bare juling.
Øyvind er gammel utforveteran, og har hodet snudd bakover like mye som framover der vi går. Ringreven spotter linjer. Jeg vet at jeg kommer til å ha trøbbel med å følge uansett, og konsentrerer meg om å bruke kreftene på å komme meg opp og fram.
Haugsvarden kan egentlig ikke kalles en topp, det er mer ett platå. Steinplatene klikker og klakker under SPD-klossene. Vi har fleipa lenge med at Øyvind bor i bibelbeltets hovedstad.
– Denne svingen må jo være som shapet med Jesu hånd, sier han tørt.
Om jeg ikke er religiøs… denne svingen kan gjøre meg tilbøyelig til å tro på det overnaturlige. Noen stier har enkelte partier som gjør hele turen verdt det. Denne stien, ned fra Haugsvarden, har mange av de. Stien er rask. Jeg er barmhjertig, og lar gutta slippe unna med bare to fotostopp. Vi jager, jager og jager. Kantene langs sauetråkket vokser proporsjonalt med vegetasjonen.
BARNÅLSURFING: Fra Haugsvarden ned mot Gloppefjorden må du regne med å treffe forskjellige typer terreng. Løs barnålsskogsbunn gjør det hele litt ekstra spennende.
Jeg hører lyden av dekkene til Øyvind bak meg. Rettelse, jeg hører ikke dekkene til Øyvind. Jeg hører at han jager. Min egne dekk derimot, hører jeg alt for godt. Jeg bremser, og kommer på etterskudd.
Jeg vet han kjører raskere, og det er både motiverende og irriterende vite at han ligger bak. Jeg kjenner dekkene glipper, og vet at støvet ligger bak meg. Vi dundrer ned fra den smått guddommelige svingen, små trær nærmer seg i synsfeltet. Greinene begynner å piske mot armene, stien er like tørr.
Mer steiner, skarpere svinger, hjulene må flyttes hurtigere. Større fare, jeg blir mer oppmerksom, men merker at både armer og bein begynner å slite. Skarpe steiner står ut fra kantene på stien. Kjappe svinger, jeg løfter nesten fronten ut av hver sving, bare for å dytte den ned igjen i den neste.
Pause. Endelig. Etter ei brutal steinrøys dumper vi ut på parkeringsplassen hvor bilen står. Jeg ofrer ikke bilen en tanke, den skal vi hente senere.
– Da blir kanskje litt bratt her, og litt mykje steina…. Sigleif pakker det ikke inn.
No shit, Sigleif. Vi slipper oss utfor grøftekanten, og dette er ikke noe som er i nærheten av det vi nettopp har lagt bak oss. Det hamrer, det slår, og steiner fyker veggimellom kantene på stien. Klakk, klakk, klakklakklakk, BÆNG, en stor stein går rett i underrøret på ramma når vi dundrer ned mot Gloppefjorden som vi har hatt i syne helt siden toppen av Haugsvarden.
Dette blir noe helt annet. Vi hoier ikke, vi skriker ikke lenger, vi har mer enn nok med å holde oss fast og komme oss ned i én hel del. Det smeller, det fyker. Jeg kommer rundt en skarp sving, og hugger på bremsene. Vi stopper ved en grind. Jeg hiver etter pusten. Jeg har ikke ord. Sansene mine er helt mettet, det eneste jeg klarer å kjenne på, er lukta av svidde bremseskiver. Skikkelig svidde bremseskiver.
– Ja, vi har meir igjen. Sigleif høres blasert ut. Heldiggrisen sykler sikkert dette hver dag.
Han strør ikke om seg verken med superlativer eller entusiasme, bare iskalde fakta underveis. Han er kanskje mettet på denne typen terreng, ikke vet jeg. Jeg er vant til å banke rundt i småkupert terreng rundt Oslo, dette er ikke hverdagskost. De lengste utforkjøringene og Strava-segmentene jeg kjører til vanlig varer i kanskje maks fem minutter. Vi er nå på det tjuende minuttet, og fingrene begynner å verke.
Vi ramler innom et gårdstun, og ramler videre. Nytt parti, nytt underlag. Barnåler, denne gangen. Det er antydninger til doseringer, og små kuler og forhøyninger i terrenget fungerer som hopp og doseringer. Null grep. Det finnes ikke. Bare ett touch på bremsen, og det sklir. Jeg kjemper for å holde linjene gjennom svingene.
Like brått og brutalt som hysteriet oppstod, blir jeg nærmest spyttet ut av den tette furunålsskogen og ut på riksveien nede ved Gloppefjorden. Og skjønner ikke hva som nettopp traff meg.
Nytt år, ny fjord, nytt fenomen. Det er bare å sette seg i bilen til Nordfjord. Sjansen for at du mister pusten er overhengende.
Turene i Stryn og Nordfjord er beskrevet et eget kapittel i boka Stisykling i Norge av Kristoffer H. Kippernes, som du finner på www.ffshop.no
