Erlend Loe: – Balansen er alt

– Nå er det helt utenkelig for meg å sykle til kontoret på vanlig sykkel. Det bruker jeg kanskje 12 minutter på om jeg tar korteste vei. Nå bruker jeg 50 minutter om jeg tar den runden her. Det er en daglig balansefest.

Loe er oppunder to meter høy, og sitter rakrygget på enhjulingen.

– Ser stiene anderledes ut fra enhjulssykkelen, siden du sitter så høyt?

– Det blir litt som å fly. På sykkel har du styret og du ser forhjulet foran deg. På enhjuling har du ingenting, så det er en glidende, flyaktig følelse.  Du kjenner jo at du sitter på noe, men i starten er det for skummelt å se ned. Så da kommer den sveveaktige følelsen. Og den vedvarer.

Saken er republisert, og det kan godt hende forfatteren har byttet sykkel siden intervjuet ble skrevet, men sykle på enhjulsykkel - det gjør han fortsatt.

Besettelsen.

– Jeg hadde en kompis som holdt på med alpint da vi var 14 år. Han hadde en enhjuling som jeg fikk prøve foran hans garasje i Kaptein Rosens vei i Trondheim. Da klarte jeg én meter. I fjor, da jeg var 49 år, ble jeg utfordret av en kompis: Bli med og sykle Norge på langs på enhjuling! Da lo jeg av ham, men kjøpte en enhjuling. Nå skjønner jeg at det prosjektet er fullt mulig, men samtidig har jeg skjønt at det er sti som er morsomt. Så jeg vet ikke om jeg gidder 250 mil på asfalt. 

– Hvordan var det i starten?

– Da holdt jeg på nede i hagen der jeg bor og klamret meg i epletrær. Men det var kanskje bare to timer før jeg sykla og klarte å ta en liten runde ved garasjene der jeg bor. Og så ble det en besettelse. 

– Har du hatt det lignende med andre ting?

– Ikke så totalt. Jeg har sykla i marka og i byen siden jeg var ung og har hatt alle tenkelige sykler. Men det her topper tohjulssykling mange, mange ganger. Jeg ville aldri ha trodd det før jeg skjønte det.  Jeg har jo vært typen helt fra jeg var barn som plutselig blir opptatt av akvarium og leser alt om akvarium i noen måneder og så blir lei. Men sånn er det ikke her, tror jeg. Dette er ikke en ren intelektuell tilfredsstillele, det er en dyp forbindelse mellom kropp og hode. Kanskje man kan få det gjennom meditasjon, yoga, sånne mindfulle ting som jeg ikke har holdt på med. Jeg har jogga en god del i marka, og da kan jeg også få hjernen inn i frimodus. Men kroppslig sett er det kjedeligere å jogge. Da vet jeg at jeg klarer det neste skrittet. Her er det som å ta et skritt ut i løse lufta hele tida.

 Vi har stoppet opp på en sti nedenfor Gaustad.

– Her nede går det en sti fra barne- og ungdomspsykiatrisk over jordet. Etter et par uker klarte jeg den fram og tilbake. Den har skjeivheter, og da må hele kroppen kompensere, fordi sykkel vil følge vinkelen på underlaget. Det føles vektløst. Det blir besettende veldig fort.  I mars sykla jeg femti mil. Jeg sykla 30 mil i desember og januar og.  Det er hver eneste dag. 

Stillheten.

– Hvordan er naturopplevelsen på etthjuling?

– Den er veldig tilstede. Det er stille. Stillere enn på en vanlig sykkel, fordi du har ikke girklikkinga eller frikransraslinga.  Jeg hører fuglene mer enn vanlig.  Jeg er ofte oppe ganske tidlig og er ute mens det bare er hundeeiere og et par joggere ute. Sånne stille morgener når det har vært frost om natta, og så begynner sola å komme ... Det er herlig måte å være ute på.  

– Jeg tenkte kanskje det ville være så konsentrasjonskrevende med enhjuling at man ikke fikk med seg noe. 

– I starten, ja. Men ikke nå lenger.  Nå har det blitt automatisert. Hvis jeg sykler på disse stiene her, så må jeg selvfølgelig følge med, da suser ting forbi. Men hvis det er jevn skogsvei er det en naturopplevelse på linje med alt anna. 

– Får du sykle i fred?

– Alle unger skjønner instinktivt at det er bra, for det ser jo naturstridig ut. Det ser jo ut som det ikke burde gå an. Men jeg kjenner marka godt og unngår de plassene der alle går, så jeg får stort sett sykle i fred.

Gjerdet.

På vei ned fra marka sykler vi forbi Rikshospitalet og Forskningsparken. Loes linje følger mest mulig grøntområder og stier ned mot sentrum. Langsmed Sognsvannsbekken går det en liten sti mellom bekken og en vei. 

– Denne stien kvidde jeg meg lenge for. Det tok meg litt tid å anerkjenne at jeg kunne klare det. Jeg falt en del ganger fordi jeg trakk meg. Du henger i gjerde, sykkelen spretter av gårde, og så håper du at ingen har sett det. 

– Så du óg kan føle på skam om du faller?

– Å ja. Jeg har falt midt blant folk noen ganger. Og da er det jo sånn at man forter seg opp, sier «det går bra, jeg har ikke slått meg» mens man blør og ... Det er mye skam i det. 

– Da jeg var yngre trodde jeg sånn skam skulle bli borte med alderen. 

– Nei, det gjør det ikke. 

Lockdownen.

I koronatiden syklet Erlend Loe gjennom byen og opp til Grefsenkollen 30 dager i strekk.

– Jeg skulle ut og sykle en dag, og så skjønte jeg at her er det jo ingen. Ingen folk, ingen biler. Og så tenkte jeg at jeg skulle fortsette mens det var lockdownsamfunn. Så det gjorde at jeg en måned sykla opp dit daglig.

– Hva tenker du om koronatiden?

– Den første måneden skulle jeg selge hus, så sånn ble jeg direkte berørt. Det stressa meg litt. Men om man ser forbi det, er det en interessant situasjon. Vi tror at verden er stabil, at vi har kontroll, at vi er på toppen. Så plutselig kommer det en liten greie som minner oss på at det ikke er sånn. Mange mister jobb og trygghet, så det minner oss om hvor skjøre vi er. Og så minner det oss også om at denne situasjonen delvis oppstår fordi vi tar habitat fra dyr. Vi har nærkontakt med dyrene på en måte som vi kanskje ikke ville hatt om det var færre av oss mennesker. Så det blir en veldig tydelig påminnelse om hva vi holder på med. Som jeg tror vi trenger, sier Loe.

I 2018 ga Loe ut boka «Dyrene i Afrika». Fem nordmenn reiser til Afrika for å ha dyresex, delvis som et politisk prosjekt – menneskene ødelegger jo allerede for dyrene, hvorfor ikke ikke gjøre det eksplisitt for å vekke resten av verden?

–«Dyrene i Afrika» er min mest politiske og satiriske bok. Den voldsomme forbruksfesten bekymrer meg – selv om jeg også er en del av den. Sånn sett er det interessant med en oppvekker som antyder at ting ikke nødvendigvis er evig. Alt handler ikke om at vi skal handle stadig flere ting. Kanskje vi tar hintet. Vi trenger ikke legge om alt. Vi kommer til å begynne å reise igjen, og jeg kommer til å begynne å reise igjen. Vi skal tilbake til mye av det livet vi hadde. Men kanskje vi kan lære noe. Plutselig ser vi at på få uker er verden anderledes. Vi kan ikke dra til Sverige. Det er betimelig påminnelse om at vi er små, mens vi ofte føler oss ganske store.

Forbi sirkuset.

– Jeg får endel reaksjoner på at folk synes dette er rart. En godt voksen mann på enhjuling, det sirkusaktige ved det ... Det finnes en useriøs komponent i dette. Men om man kan komme seg forbi det, er enhjuling inngangen til en helt utrolig tilfredsstillende beherskelse som jeg unner mange å oppdage. Jeg tror alle som kan sykle på to hjul kan sykle på ett hjul. Og da åpner det seg en annen verden, sier Loe.

Utstyr enhjulssykling

Sykkelen

– Nå har jeg tre enhjulinger. Jeg begynte med en 29-tommer, det var den jeg lærte på. Den her er 26, men den har så gigantisk dekk at den i praksis er 29-tommer. Den kjøpte jeg etter at jeg skjønte at sti var morsomst. For et par måneder siden kjøpte jeg en 36-tommer. Da går det fort liksom, da sykler jeg milevis fortere enn en vanlig søndagssyklist. Jeg mener jeg betalte rundt 6500 for denne, sier Loe. 

Vinter

– Jeg pigga den første sykkelen sjøl. Jeg er egentlig glad i vinter og ski og snø. Men i år kjente jeg at jeg gikk og gruet meg. Så skjønte jeg etterhvert at det var fordi jeg var redd for at jeg ikke kunne enhjulssykle. Med pigg har jeg sykla i marka hele vinteren, selv på blank is, sier Loe. 

Krankarmer

– Krankarmer er det mye med. En av de andre enhjulssyklistene her i Oslo driver hele tiden og stiller på det. Dette er en sykkel fra Nimbus, en av de store leverandørene. Den har standard to hull på krankarmen, slik at du kan flytte pedalene. Men slik jeg sykler trenger jeg krafta, så kortere krankarm ville ikke hjulpet meg. Men kanskje om jeg skulle gjort den Norge på langs-turen, ville jeg testet det på 36-tommeren. Hjulet går like langt, men arbeidsveien for beinet blir kortere. Det blir som å gire ned. Men dit har jeg ikke kommet, sier Loe. 

Transport

– Jeg har sydd et eget trekk slik at jeg kan ta den med på fly, sier Loe. 

Teknikk

– I starten brukte jeg youtube for å lære meg å komme på. Men stort sett handler det om finne ut ting sjøl.

Bekledning

– Jeg har dobbel padding i sykkelbuksa. Og knebeskyttere må man ha. Det er mange fall, sier Loe.