Stisykling i Lofoten

Jeg er ikke vant til å bære sykler, og jeg har høydeskrekk. Jeg er langt utenfor komfortsonen min nå, her jeg står midt i ei steinrøys. I Lofoten. På vei opp til Justatind. Om jeg var skeptisk på hva slags stisykling som bedrives her før jeg dro hit, er jeg hvertfall skeptisk nå. Men det så atskillig mørkere ut for bare noen timer siden. 

Jeg skal sykle sti i Lofoten. Det er i hvert fall planen. For noen timer siden sto jeg på Bodø lufthavn, og det så skikkelig mørkt ut. Jeg skimtet fjellene i det fjerne, klar for siste etappe til Lofoten. Når jeg kjørte bil i Lofoten for to år siden så jeg bare opp på fjellene, og tenkte at dette er ikke mulig.

For bratt. For steinete. Og viktigst av alt; jeg hadde jo aldri hørt om noen som syklet sti her en gang. Jeg ble avbrutt fra tankerekka mi når boarding begynte. 

– Nei, du får bære vente å se! De flyan her e så små, så det e ikkje sikkert det e plass!

Mannen i skranken ga meg et blikk så nonchalant at det ikke ble levnet noen tvil om at for han, var det shit samma om jeg fikk med 

min eller ikke.

Jeg prøvde innbitt å forklare at den sykkelkofferten må med.

– Lykke til, sa han. 

Jeg måtte til slutt gå slukøret mot rullebanen, og den lille Widerøe-bussen med propellmotorer som skulle ta meg den siste etappen fra Bodø til Svolvær. Jeg prøvde igjen, og spurte flyvertinnen om sykkelkofferten. Jeg forklarte mitt ærend, og at uten sykkelen, er jeg ingenting i Lofoten. Flyvertinnen viste seg å være langt hyggeligere enn surpompen i skranken. 

– Joda, vi ska sørge for at han blir med! Bære sett dæ ned, du. 

UTOPI? Lofoten med sine bratte og steinete fjellformasjoner har ikke vært et selvfølgelig reisemål med sykkel tidligere. Det kan vi nå avkrefte som grunnløse spekulasjoner

Den snille flyvertinna reddet dagen min. Men akkurat nå tenker jeg stille for meg selv at her oppe kunne jeg gjerne byttet ut sykkelen med et par skikkelige fjellsko, uten at det hadde gjort noe. Svetten siler, sola steiker i nakken. Balansen er ikke mye å skryte av. Jeg vakler på de såkalte «all-mountain»-sykkelskoene mine.

Seige gummisåler hjelper ikke mye når halve sålen har forsvunnet til fordel for en metallkloss som skal klikke i pedalene. Jeg tar forsiktig den ene hånda fra styret og går for en teknikk med tre kontaktpunkter. Det føles marginalt bedre. Jeg burde fulgt bedre med i de få klatretimene jeg tok for mange år siden. 

Steinrøysa er ikke lang, men for en søring som er vant til småkupert østlandsterreng virker det mye lenger enn det er. 

Et siste crux igjen. Det er en stor avsats, som får meg til å gruble på om jeg hadde kommet meg opp her hvis jeg var alene. Bjørn-Ståle tar i mot sykkelen, og hjelper meg opp. Det siste kvarteret har jeg vært så oppslukt av å holde meg på beina, at jeg har helt glemt å løfte blikket fra steinrøysa.

Når jeg kommer over kanten, og får stablet meg på beina, snur jeg meg. Tettstedet Leknes ligger badet i lys. Og for første gang på hele turen øyner jeg toppen. 

Det er en slags kremtopp av et steinmassiv, i enden av en lang skråning med gress. Selv om stien blir lettere, er det såppas motbakke at jeg ikke gidder å sykle. Jeg tar innover meg hvordan sykling bedrives her, og dytter sykkelen foran meg.

Når det er igjen 15 meter til toppen, får sykkelen ligge. Ingen vits i å dra den med helt opp. Utsikten er storslagen. Jeg har aldri besøkt Lofoten som turist, men kan skjønne hvorfor mennesker reiser rundt halve jordkloden for å oppleve dette.

Sykkelen har for meg bare blitt et middel for å komme meg til denne opplevelsen. Det jeg ser nå, har egentlig lite med sykling å gjøre, men det er på grunn av dette jeg sykler. 360 grader med Lofoten rett i nasjonalromantikk-blodåra.

Direkte innsprøytning. Jeg får overdose, og må sette meg ned. Bjørn-Ståle sier ikke mye. Han bare ler, når jeg stammer, stønner og sliter med å finne ord for å beskrive det jeg ser. Men til slutt kommer det en setning. 

– Vi har det nu ikkje så verst, her. 

FLYT-O-RAMA: Om du orker å trille, dytte, og bære sykkelen opp noen steinete kneiker, byr turen til Justadtind på førsteklasses flytsti.

Bjørn-Ståle er en av ytterst få stisyklister som bor i Lofoten. Sprengebasen møtte meg på den knøttlille flyplassen Helle i Svolvær. Sprengebas, hva er det, lurer du på? Han sprenger ting. Som han selv sier når jeg spør; skal du bygge ned noe dypere enn en stemorsblomst her ute, må det sprenges. Jeg har ikke problemer med å tro han. Trær er mangelvare. Stein? Plenty. 

Det er så lenge siden vi dro fra bilen, at når jeg passerer det usykkelbare cruxet jeg utbroderte om på vei opp, har jeg helt glemt flytstien vi trillet syklene opp. Heldigvis går steinrøysa lettere å forsere på vei ned, med god hjelp fra Bjørn-Ståle, og jeg får satt meg på sykkelen igjen.

Sola som friterte nakken min på vei opp, er nå på vei ned gjennom det siste disige skylaget i horisonten, og stien bades i smørgult lys. Glemt er steinrøysa. Etter å ha brukt så lang tid opp, føles hver eneste meter nedover igjen ekstra fortjent. Det støver av hjulene mine, og motvinden er det jeg selv som lager. Lufta står stille. Jeg har funnet gull i Lofoten. 

Syklinga i Lofoten innebærer ikke bare at du må trille og bære sykkelen. Du må kjøre den også. Området er viden kjent for sine topptur-muligheter vinterstid, og syklingen har påfallende mye til felles med dette.

Med flere mil mellom de sykkelbare fjellene, og trange, trafikkerte veier er det uaktuelt å sykle hjemmefra på tur.

Det må kjøres bil. Jo lenger vi kjører, jo mindre sannsynlig virker det at vi skal opp på en slik topp. Toppene blir spissere jo lenger ut i havgapet vi kommer. De bygger seg gradvis opp fra innlandet, og kulminerer i spisse, rettvinklede trekanter som står som en tanngard mot havet.

Etter en halv time i bil fra Leknes, parkerer vi i skyggen under et av disse fjellene. Vi møtes ved en parkeringsplass ved Bergland, langt vest i Lofoten. Fjellet Ryten rager 543 meter over oss. Vi laster syklene av bilene nede ved sjøen, og tar fatt på stigningen. 

SYKKEL: Lofoten byr på fantastisk sykling en rekke steder.

Vi labber av gårde i myra, på en dårlig oppmerket tursti. Skrittene er tunge, og skoene kipper i det søkkvåte underlaget. 

Sola titter over skaret samtidig som meg, og fjellet står mot meg som en vegg. Langt der oppe i fjellsiden ser jeg stien traversere, tilsynelatende i det uendelige. Ingen tid å miste. Sola er på vei ned, og vi triller syklene sakte oppover. 

Jeg har aldri likt høyder. Når vi når traversens ende, er det dette jeg møter. 543 meter rett ned i havet. Jeg er usikker på om det er utsikten eller klatringen som tar pusten fra meg. Langt, langt der nede skimter jeg telt på stranden. Kvalvika er et yndet turistmål.

Den eneste måten å komme seg dit, er ved å traske over det samme fjellet som vi har gjort, eller komme med båt.  Hit kan turister valfarte for å ta selfies på det som tilsynelatende kan virke som en ekspedisjon. Bare dem, og Atlanterhavet. Jeg fnyser lett, og tenker at det er her det skjer. Her oppe.  

Det blir tid til en Snickers på toppen. Sola er i ferd med å gå ned i havet, og himmelen eksploderer i sjatteringer av lilla, oransj, og blått. Jeg får min ilddåp på sykkel i Lofoten ned fra Ryten. Bratt, heftig, storslagent. Nede ved stiens mellomplatå ler jeg av hvor fort all den dyttingen ble unnagjort. Og hvor sinnsykt bra det var.

Jeg kan ikke dra fra Lofoten før jeg har prøvd klassikeren Smørdalskammen. Vanligvis er jeg ikke så gira på den typen stier, men jeg har gått med på å kjøre stien alle snakker om. Etter å ha kjørt to perler av noen toppturer, er jeg motivert for noe roligere. Dette er klassikeren, får jeg høre når vi møtes ved parkeringsplassen i dalen nedenfor. 

Det bratteste partiet er heldigvis fort unnagjort. Når jeg passerer den siste bjørka som utgjør tregrensa, snur jeg meg og ser ut i havgapet. Tåka kommer fossende inn fra havet. 

KLISJÉ: For blaserte nordmenn er det ikke alltid like lett å skjønne hvorfor turister oppsøker landet vårt. Men av og til er det helt selvfølgelig. Tommy Amundsen får med seg de aller siste solstrålene på stien som går til Smørdalskammen.

Det finnes to typer toppturer. Type 1 er de turene hvor man banner og sverger i begynnelsen. Lurer på hvordan dette skal gå, og om det i det hele tatt kommer til å være morsomt på vei ned igjen. Og så har du type 2. De turene hvor du allerede etter fem minutter skjønner at dette kommer til å bli dritfett.

Det begynner å demre for meg når vi tar av fra kjerreveien i Holsdalen. Der møter jeg først 100 meter med førsteklasses smalsti, og så en dosering med panoramautsikt. Dette er type 2. 

Doseringen går, slik de ofte gjør,  180 grader rundt. Panoramaet med Leknes i forgrunn, og bratte fjell innhyllet i tåke bak meg. Over meg, går stien videre. Det er en 25 centimeter bred jordbunnsvelsignelse, som slynger seg over forhøyninger i landskapet med noen meters mellomrom.

Slynger seg mellom noen få, store steiner, så langt jeg kan se. Jeg skjønner allerede nå at Smørdalskammen kommer til å bli en av de feteste turene mine denne sommeren. 

Selve kammen ser jeg ikke. Men for en gangs skyld kan vi faktisk sykle mot toppen. Stigningen er ikke verre enn at de utslitte lårene mine tåler det nå. På vei oppover møter vi en av de få, lokale syklistene, en kid på 15 år med utforsykkel og helhjelm. Han sier ikke mye, bare mumler et ”hei” gjennom den store hjelmen, og dundrer videre. 

Akkurat i det vi når toppunktet, sveiper sola sine siste stråler over Lofoten og den lave tåka som står over Leknes. Ute i havet gjør Hurtigruta sitt anløp mot Svolvær. Jeg trekker pusten dypt en siste gang, og tenker at jeg må være verdens heldigste menneske akkurat nå.

Jeg puster ut, strammer grepet om styret og tråkker av gårde. Der nede venter Leknes, tåka, og en rus bare to hjul og en sti kan gi deg. 

Når minibussen fra Widerøe letter fra Svolvær igjen er alle bekymringer om hvor sykkelkofferten tar veien glemt. Jeg fikk det jeg kom for. To intense døgn i Lofoten er over. Det å dytte sykkelen sin er noe drit, men i Lofoten er det den eneste måten man får syklet på. Og det er verdt det.