Vatnahalsen: Med toget til fantastisk frikjøring

– Hva skjuler seg på den andre siden?

Jeg venter på toget som skal bringe meg dit. Ansiktene rundt meg er asiatiske. Flåmsbana er en global turistattraksjon i den grad at sesongen er i gang allerede i april. Jernbanestrekningen som tar deg fra den forblåste Hardangervidda og ned til den vakre Sognefjorden i store sprang. Det originale Norway in a nutshell. Diskuterer du Norge i Singapores sosiale medier, får du antakelig høre at det er hit du skal, kanskje kombinert med Vigelandsparken eller Bryggen i Bergen.

Selv har jeg vært totalt ignorant, har aldri syklet Rallarvegen, langt mindre tatt Flåmsbana. Men nå innser jeg at jeg er seint ute. «Ski & train» med Flåmsbana er lansert, og som skijournalist er jeg på etterskudd. Aftenposten har kommet oss i forkjøpet med en reportasje.

– Jeg er litt forundret over at jeg selv ikke hadde funnet på dette før. Jeg kjente jo til området, sier fotograf Bård Basberg, som har hoppet på samme tog som meg østfra.

I min uvitenhet har jeg ikke visst annet at den unge mannen var trønder bosatt i Sogndal. Nå viser det seg at han også er bergenser med hytte på Finse.

– Jeg har et «Flåmsbana Ambassadørkort» – et årskort! Da får jeg reise så mye jeg vil med Flåmsbana hele året! Grunnen er at jeg er mye på Finse, og raskeste vei fra Sogndal til Finse er med Flåmsbanen. Man får bare bite i det sure eplet og sitte trøkket sammen i en togvogn full av japanske turister, forteller han.

På et blunk er vi gjennom tunnelen og ser de rødmalte ytterveggene på Vatnahalsen Hotell. Innenfor har frikjørerne Sondre Loftsgarden fra Telemark og Lars Tore Lesteberg fra Numedal allerede slått seg ned i de dype skinnsofaene. Ingen av oss har vært her tidligere.

Det vil si: Bård har stoppet her i jobben som sykkelpatrulje på Rallarvegen mellom Finse og Flåm og smakt på både ølet og vaflene, men det var i sommersesongen. Men om ikke vi har hatt vett til å forstå at Vatnahalsen er et sted å besøke, er det mange andre som har hatt det.

Hotellet her var et trekkplaster allerede før Bergensbanen var ferdig. Det var som kjent i 1909. Året før, da skinnegangen til Myrdal var klar, ble det mote blant velstående bergensere å ta en togtur til Myrdal og spise middag ved Vatnahalsen hotell, før de dro hjem igjen igjen.

Det bortgjemte stedet var knutepunkt med strøm fra eget kraftverk og rikstelefonstasjon. Nå kikker vi opp på det digre kartet for å prøve å tenke ut hvor neste dags skitur skal gå. Vi er spente.

– Jeg har hørt mye bra fra Jørgen. Konseptet med å bruke tog i skikjøringen var et konsept jeg trigget på med en gang, sier Bård.

Hotelldirektør Jannet Aksnes er vokst opp på Vatnahalsen. Hun har fortalt meg at den første storhetstiden for ski var på 1920- og 30-tallet. En gang ble dette kalt Nordens St, Moritz.

Nærheten til Bergensbanen gjorde det enkelt å komme hit, og ikke bare for bergenserne. Fintfolk fra England og Skottland kom til Vatnahalsen for å kappes med de lokale skiheltene, og hver meter nedover måtte først tråkkes oppover.

Da krigen startet ble hotellet overtatt av den tyske okkupasjonsmakten. Men historien om Vatnahalsen som en del av det tredje riket ble ikke lang. Etter en fuktig fest i juni 1940, antakelig for å feire en seier på slagmarken, brant hotellet ned til grunnen.

Hotellet som står der i dag var ferdig i 1954, og stilen fra den gang er i behold. Et bilfritt hotell midt i et brattheng. Litt som å være i Sveits, men bare nesten. Unorsk og samtidig umiskjennelig norsk.
Den neste storhetstiden for vintersportsstedet Vatnahalsen kom etter at det ble bygget et lite skitrekk på slutten av 1970-tallet. Spesielt populært skal det ha vært blant freestylekjørere fra Voss, de holdt sine viltre show på spretthoppet ved siden av tallerkentrekket.

Men siden sakket Vatnahalsen akterut som vinterdestinasjon, uten at det betyr at hotellet er forlatt. Fra begynnelsen av juni og ut oktober er det høysesong og fullt trøkk. Reisende med Flåmsbana, syklister på Rallarvegen, og mange internasjonale turister gjør at hotellet er fullt mer eller mindre hele sommeren.

Hotelldirektøren ble strålende glad, da de første skifolkene kom traskende inn døra på stive støvler på førjulsvinteren 2014. Drøye to år etter, er det planer om å få i gang igjen skitrekket. 

– Det er som et bilde fra en annen tid, det er kult at de har konsekvent bevart femtitallsstilen, sier Sondre.

Men det er ikke mange her nå. Det viser seg at hotellsjef Jannet Aksnes er borte et ærend. De asiatiske turistene har tatt toget videre, så denne onsdagen i uka etter påske er det bare en familie fra Bergen som spiser middag på hotellet, i tillegg til oss og en eldre mann som har tatt toget hit fra Oslo for å nyte fjelllufta. Kjentmann og initiativtaker Jørgen Aamot er heller ikke å se. Forpliktelser på hjemmebane gjør at han først kommer dagen etter.

Men han er på plass når vi hopper inn på morgentoget fra Flåm dagen etter. Vi skal tilbake gjennom tunnelen.

– Nå skal vi innover dalen der, sier Jørgen og peker vekselvis på kartet og terrenget.

I den grad Myrdal stedet er kjent, er det blant isklatrere. Bratt og kaldt er en kombinasjon de liker. Slik det ser ut for oss, kunne stedet også vært arena for en spektakulær frikjøringskonkurranse.
– Jeg kan ikke forstå hvorfor ikke dette er bedre kjent, sier Sondre.

Han og Lars Tore har i alle fall ingen problemer med å se linjer med høye klippedropp og dype landinger. Men vi skal ikke opp der. I stedet går innover langs togskinnene og krysser oss opp den slakeste lia.

– Det er ikke som Sunnmøre, det er ikke alpefjell. Men du kan få bra høydeforskjell og skivennlig terreng, sier Jørgen.

– Dessuten er det bilfritt. Det er kult at det er togbasert, dermed skiller det seg litt ut fra andre ting. Kombinasjonen er bra. Du har kort anmarsj og mye skikjøring for innsatsen, legger han til.

Han fikk vite om mulighetene fra guidekollega Sigurd Felde, som oppdaget Vatnahalsen ganske tilfeldig for noen år siden, på desperat jakt etter et egnet sted for å få gjennomført et skredkurs. Mildværet hadde herjet fælt med snøen i Sogn, og han lette på kartet etter et sted som ikke lå alt for langt unna, men hvor det var kaldere og høyere over havet.

Slik ble Vatnahalsen Hotell, 800 meter over havet, gjenoppdaget som skisted. Velkommen til Ski & Train i Sogn.

Vårt mål for dagen er Bleienuten (1465 moh), men først skal vi opp på Urdshovd (1445 moh.). Langt under oss og uten at vi hører det, dundrer Bergensbanen forbi i tunnel. Her oppe er det stille, med vidt utsyn. Vinden har rensket skaren for alt løst de fleste steder, men ned Gravahalsen finner vi søkk og skjermede områder med fin snø. Sondre finner til og med en klippe der han flyr foran kameralinsen til Bård.

Vi fortsetter med en ny oppstigning i rolig terreng. Jeg har valgt tyngre utstyr enn jeg vanligvis pleier, siden jeg vet at oppstigningene er ganske korte og nedkjøringene lange og til dels bratte.
– Her er det veldig naturlig å ta mer enn én tur per dag, sier Jørgen.

Fra toppen av Bleienuten ser vi ned over Flåmsdalen og rett bort på Vatnahalsen stasjon, med hotellet rett over. Først nå tar jeg egentlig inn den spektakulære beliggenheten oppe på en hylle. Langt der nede ser vi hvordan Flåmsbana, Sogn og Fjordanes eneste jernbanelinje, klatrer oppover ellsiden med svinger og tunneler. I fjellet under Vatnahalsen stasjon, går tunnelen i slynge.

Hvis vi hadde gått inn på Wikipedia nå, ville vi kunnet lese: «Fra Myrdalsplatået og ned til bunnen av Flåmsdalen er høydeforskjellen fra høyeste til laveste punkt på 865,5 meter, eller en stigning på 55,6 i snitt. Det gir omtrent en stigning på én meter per 18 meter kjørelengde, og dette gjør den til den nest bratteste normalsporede adhesjonsbane i Europa etter Hunsrückbanen i Tyskland.»

I stedet ser vi på skiterrenget vi har under oss. Det er ganske bratt. Målet for nedkjøringen er Kårdal stasjon, 1000 meter under oss. På veien endrer føret seg fra vintersnø til skare, og den siste strekningen ned mot dalen er isete. Vi er på Kårdal. Her var det gardsdrift og skolebarn tidligere, så da stoppet toget her. Det har ikke vært drift på garden siden 80-tallet, og stasjonen er nedlagt. Jørgen håper ski og tog-turismen kan endre på det. 

– Hvis de får åpnet Kårdal stasjon igjen, blir det virkelig mulig å bruke toget som skiheis, sier han.

Nå dels rusler, dels sklir vi nedover det som etter hvert skal bli sykkelruta Rallarvegen, inntil vi kommer til Blomheller og venter på at Flåmsbanen skal ta oss opp igjen til Vatnahalsen. Vi legger skiutstyret i lastevogna. Vi har sett for oss et tomt tog, men i stedet er det nesten fullt.

Når det stanser ved Kjosfossen, spretter det ut turister fra tre kontinenter. De tar bilder av seg selv foran toget og fossen, vi tar bilder av dem og noen tar også bilder av de fem raringene i skiklær.
Vi nyter en eksotisk opplevelse, og innser at vi har brukt såpass lang tid at det blir med denne ene turen i dag.

Vatnahalsen er et annerledes norsk skisted. Hvorfor det først er nå frikjørne kommer hit, har vi ikke noe godt svar på. Hotellet og banen har ligget her i over hundre år. Folk fra hele verden har vært her. Bare ikke vi. Men det er moro når vi først er her.

– Dette er litt følelsen av å oppdage sitt eget land, sier Jørgen.

– Jeg kommer til å dra tilbake veldig snart, sier Sondre.

De andre hopper ut for å gå på afterski, en pils antakelig, men først og fremst vafler. Fri tilgang til vafler er et varemerke på Vatnahalsen Hotell. Synd jeg ser ut til å gå glipp av det. 

Siden min tid er oppbrukt og jeg skal rekke Bergensbanen tilbake til Oslo, blir jeg sittende på toget, som skal ta meg tilbake til Myrdal stasjon. Men av og til kan situasjonen snu seg når du minst venter det. Sekunder før toget ruller videre, hører jeg en av de ansatte på hotellet rope navnet mitt. Hun rekker en pakke inn i kupéen.

– Jeg skal hilse fra Jannet, melder hun i det døra lukkes.

Et glimt av håp farer gjennom mitt sultne sinn, og jeg bretter aluminumsfolien til side. Jada! Hotellsjefen syntes ikke den utsendte reporteren kunne gå glipp av spesialiteten. Nystekt vaffel med rømme og syltetøy. Mm!

Jo, Vatnahalsen kan være på sporet av noe stort.