«Med en magnetisk trofasthet til Roberts rygg lot jeg meg lede»
20 år, to snickers, for lite vann og en renne som egentlig var for krevende. På en oktoberdag i 2020 ble sesongstarten i Lyngen både det vakreste øyeblikket i livet og en real vekker for Tarjei Tveito Skille.
BRATT: Robert Robertsen klatrer opp til toppen av Ellendalstinden. Foto: Privat
Lesetid: 7 minutter
Oktober er passert og nedtellinga er påbegynt i stuer, campervans og øvrige skiboms-krypinn. Gjøremål som burde ha vært sett til er enklere å skyve vekk, for når melisdrysset topper fjellkransene omkring og kuldegradene kryper på, går ledig tid til å pakke, preppe, glide og vokse – skiutstyret leites fram og klargjøres for en ny sesong.
De erfarne – som plukker velbrukt utstyr fram på rutine; skallbukser med stegjernhull og sekker med egenmodifiserte karabinkrok-løsninger for tau og rangleutstyr – så vel som de uerfarne, med nyinnkjøpte ski og stålkanter en kan risse framtid i stein med og skallklær i moteriktig samspill mellom overdel og underdel.
Erfaren eller uerfaren; nervene, gleden, spenningen, og ikke minst lengselen kribler i kroppene, for felles er drømmen om puddersvinger og lykkesmil i feite fjell.
LYNGEN: Tidlig vinterlys og tynne snøstriper i Lyngen. Foto: Privat
Stoken og lengselen har utvilsomt grepet meg, og den har drevet meg i leit bakover i minnearkivet til tidligere sesongstart-kriblerier og fullklaffende tidligturer, for å minne meg selv på at man også på denne tida – tidlig sesong – kan score fullstendig. Det var en gang...
... en oktoberdag i 2020. Jeg hadde i full tenning kjøpt bobil usett, jeg jobba nattevakter på bensinstasjonen i byen og hadde skjerpa stålkantene på mine knallgrønne Tecnica Zero G 95 – som jeg (før jeg tillot meg å utvide forståelseshorisonten) var sikker på var verdens beste ski.
Snøen hadde tidlig kommet til Tromsø, og jeg hadde vært ute og rast i noen renner i Breivikeidet som sesongstart med Robert, han andre nattevakta på bensinstasjonen – du vet, det er slike plasser du ofte finner skibomsene (nattevakter forutsetter tross alt fri på dagtid).
DUO: Tarjei Tveito Skille (t.h.) og Robert Robertsen (t.v.) – på den tiden nattevakter, turkompiser og makkerne bak denne historien. Foto: Privat
Ruset på overtenning og ambisjon etter å ha navigert (med ikke mer enn passelig hell) mellom steinene ned fra Middagsaksla-ryggen, skulle vi ha mer. Større. Brattere. Lenger. Råere. Vi var hooked, og Robert bladde i oversikten over Lyngen-klassikerne for å finne neste mål. Ung og ukritisk stilte jeg ingen spørsmål, men sto klar – som han hadde bedt om – 05.30 for avreise mot et mål jeg ikke visste hva det innebar, den siste fredagsmorgen i oktober.
Pyramidal og majestetisk topp med flott innmarsj langs nordveggen på Langdals- tindane. Ellendalstinden er en av de mest markante nordvegger i Lyngsalpene. Utsikten mot Lakselvtindmassivet holder beste Lyngenklasse.
Med i sekken hadde jeg to Snickers, en halvliter vann og et ambisjonsnivå som på ingen måte matchet selvinnsikten; en sammensetning som bare kan ta deg så langt – og som har (til tross for at vi ser tilbake på turen som en suksess) lært oss fem enkle feller (fallgruver – ikke de på skia) man gjerne vil unngå på årets første skidager.
Fra grustaket i Djupen – hvor vi parkerte den burgunderbrune Balenoen mellom isfrosne traktorspor i gjørma – begynte marsjen innover. Med en magnetisk trofasthet til Roberts rygg lot jeg meg lede inn dalen. Skyene lå tett, og kun glimtvis så vi blåflekkene på himmelen over.
INNMARSJ: fra Djupen, med tett skydekke og bare glimt av blå himmel. Foto: Privat
«Det kjæm nu sol når vi kjæm inn», lød det fra lederen fra Lofoten, og jeg krangla ikke.
Jeg hadde aldri vært i Lyngen og ble lamslått av omgivelsene; omringet av klassikere gikk vi målbevisste og beundrende inn mellom steinene i den mange kilometer lange dalen.
Vi behøvde ikke gå langt – til enden av Ellenelva og trærne var lagt bak oss – før renna synliggjorde seg som en forførerisk sirene for lengtende sjøfolk. Selv uten solbelysning var linja lokkende; en stripe av snø klistret inn i bratt berg – et monster for uerfarne unggutter. Og på snakk om uerfaren: Idet linja manifesterte seg og jeg fattet hvor langt unna vi var toppen, innså jeg også at å gulpe ned halve lunsjen (1 av de 2 Snickers-barene) ved bilen hadde vært en tabbe.
MONSTERRENNA: Uimotståelig for to lett overivrige unggutter. Foto: Privat
Robert var noe bedre; han hadde tross alt pakket mat, men gårsdagens restemiddag (nå frysekald kjøttbolle-pasta – UTEN BESTIKK) sklei ikke som vatn ned i nebbet det heller. Men men; ambisjonen var enda høyere enn selvinnsikten, og målet besto (etter en neve kjøttbolle for energiens del). Skyene svevde over, svetten silte og magen maste av møysommelighet idet Robert ledet meg opp til renneutløpet og ba meg klaske skiene på sekken for å påbegynne bootpacken oppover i løssnøen – naturligvis uten verken stegjern eller auftriebs (som på den tiden var fremmedord). Det var langt igjen...
Robert – i betraktelig bedre form enn undertegnede – holdt lederposisjonen i jevn tralt, under et seigt lokk av skyer. Overtenningen jeg stilte med ut fra bilen, var svettet bort eller spist opp av hungeren – og for hvert skritt måtte Robert deale med en mer og mer irrasjonell østlending med enormt behov for blodsukkerøkning.
GLIMT: Bootpack opp renna uten stegjern, med ski på sekken og sola i ferd med å sprenge seg gjennom skylokket. Foto: Privat
Vannflaska var tom, og beina lealause som overkokt spaghetti. Mindre provoserende var det ikke at han i front – på toppen av å virke uaffektert av de dype høydemetrene han bautet spor i – var så jækla skråsikker på at sola enda skulle komme (enda jeg hadde sjekka Yr og visste hva fagfolket meldte): «Det kjæm nu sol. Vær nu ikke så sur. Det kjæm alltid sol». Helsikes optimist. Jeg ba ham holde kjeft, tråkke på og la meg være inntil han behøvde meg fram og tråkke spor (det siste sa jeg nok mest for å redde noe av egen samvittighet).
Robert holdt tyst og gjorde en helts arbeid i front i løssnøen. Raus lot han også meg passere 100 meter før toppen: «Nu får du fan mæ tråkke litt». Sjarmøretappen! Attpåtil – i hva jeg anser som seirende skjebne for unge ambisiøse – sprakk sola opp skylaget og avslørte blåfargen bak skyfregnene (et faktum som ikke akkurat hjalp på selvinnsikten). Med siste halvdel Snickers fikk jeg krangla kroppen i sjanglende ganglag siste push og kunne ekstatisk konstatere at vi var nådd toppen (av renna).
Trollbundet og nærmest med tårer i øynene tok jeg Robert imot, og skulder til skulder kunne vi ta innover oss utsikten over blant annet Nállangàisi, Imágáisi og hele veien bort mot Jiehkkevarrí (uten at vi egentlig visste hvilke perler vi omringet oss med). Det vakreste øyeblikket i mitt liv. «Dette er verdt mer enn en mastergrad», har jeg et klipp av meg basunere, og jeg mente det. Enda i dag, med ervervet mastergrad (og voksenjobb), ser jeg tilbake og tenker at jeg gladelig ville byttet førstegangsopplevelsen av den utsikten mot graden min.
Ingen av oss hadde det særskilt travelt, og vi sto lenge oppe for å la alt synke inn. Skyene gled poetisk forbi i oppløsning, men med en kalender som viste sistedags oktober, visste vi godt at skumring kommer raskt og at vi ikke kunne bli stående for evig. Med bein som ikke hadde kvittet seg med mjølkesyra (mine var stive til godt uti juleferien det året), spente vi ski på og gjorde oss klar for nedkjøringen; min første Lyngen-linje og sesongstartens virkelige ilddåp.
Her finner du guider, kart og turbeskrivelser til toppturer i Lyngen, Lyngsalpene og Lyngshalvøya.
Robert utfor først, svingte seg i silkemyke bevegelser ut i bratta, og han ble mindre og mindre før han forsvant ut til høyre av renna som avtalt. Sporene hans (og hele den jævla tråkketuren opp) avslørte dyp snø, og jeg så for meg hvordan jeg grasiøst skulle angripe situasjonen.
«Ski the couloir as fast as you dare (it’s one of those lines that feels better as you go faster)», har noen skrevet på nett, og med den oppfordringa i bakhodet, mine lette ski (verdens beste, remember) og dundrende krampe kasta jeg meg utfor startblokka og hylte i ekstase idet jeg satte første sving.
Igjen, med ambisjonsnivå betraktelig høyere enn selvinnsikten, sto ikke forestillingene av hvordan runnet skulle se ut i stil med hva jeg i virkeligheten leverte. Fire svinger nedi renna var kontrollen over pinnestive bein borte, og uten noen gratishjelp fra skia gikk det som det måtte; jeg rulla og sklei mesteparten av renna i seksjoner, kun avbrutt av tapre forsøk på å reise meg og grynte en blanding av motivasjonsord og forbannelser til meg selv før jeg igjen tippa over ende.
Robert må ha flira da jeg stupte kråke forbi ham, og realitetsvekkerne var mange for drøfting i det vi samlet oss – klemte, klappa og sugde omgivelsene atter inn – og fullstendig energitømt innså at navigeringen mellom haifinner ut dalen enda gjensto.
Vi kom til bilen, fant veien hjem og fløt på euforisk ekstase i lange stunder over dagen vi hadde hatt.
Det er et minne fra fjellet jeg for alltid vil bære med som en sesongstart som vanskelig skal gjøres å overgå, men det finnes også noen lærdommer man kan ta med seg:
Første topptur for sesongen? Husk dette før du drar.
Velg skiene for sesongstarten med omhu. Det vil være haifinner på lur, klare til å hugge i dyrebare såler. Det kan være både vondt og skummelt.
Pakk for guds skyld mat og vann i sekken, så det rekker for en dag – og også for det uforutsette. Selv en overambisiøs 20-åring kan ikke overleve på Snickers.
Vær sikker på at beina holder – både opp og ned. Vær forberedt (gjerne tren i pre-season), og husk at nedturen er den artige halvdelen (hvor du vil ha bein som virker).
Sjekk Yr (og Varsom!) både én, to og tre ganger – og pakk deretter. Ikke ta for gitt at du er på tur med en lofotværing med umåtelig nybegynnerflaks med været.
Toppturski med midtbredde fra 95 millimeter og opp flyter bra i pudder og myk snø, samtidig som vekten er lav. Her er alt du trenger å vite for å velge riktig toppturski - inkludert grundige tester.
