Ståle Johan Aklestad: Prest, fotograf og skikjører

– Jakob skal møte broren sin.

– OK?

– Jakob og broren ble skilt som fiender for mange år siden, og han fører nå hele husholdet sitt tilbake til broren, og skal gjøre opp for seg, og de skal krysse ei elv, og først sender han hele familien sin over. Så, om natten, kommer det en skapning – eller en person – og kjemper mot Jakob, og denne kampen bølger fram og tilbake gjennom hele natten, det er en slags brytekamp, og Jakob vet ikke hvem han kjemper mot, han har nok med å forsvare seg, og ingen av de kjempende vil gi seg før sola begynner å stige, eller tett før den begynner å stige, og da skjer det: motstanderen slår Jakob i hofta slik at han blir halt, men likevel slipper ikke Jakob taket, og han sier: «jeg slipper deg ikke før du velsigner meg». 

– Ja vel?

– Dette er en mytisk fortelling i det kristne universet – som har blitt tolket som at Jakob kjemper mot Gud. Men i kampens hete kan ikke Jakob vite om det er Gud eller djevelen han kjemper med eller mot. Han kan ikke vite om han er med på en dans eller en brytekamp.

– Nei?

– Og slik er det med mitt forhold til fjellene. Det er en dans – og det er en brytekamp. Av og til det ene. Av og til det andre.

Portrettintervjuet med skikjøreren, skifotografen, skiskalden, presten, sønnen, broren, vennen, kunsthåndverkeren og tenkeren Ståle Johan Aklestad (40) skulle egentlig blitt gjort på vei opp mot Grøtdalstindane i Sunnmørsalpene.

Under disse fjellene har han vokst opp. Her har han røttene sine. Vi skulle håndhilst på hverandre, Ståle og jeg, på familiegården hans nede i dalen.

Ståle skulle vært ikledd neste års randobekledning i pustende og behagelig softshell, godt brukte Hoji Pro Tour-sko fra 2018 med oransje detaljer og med årets utgave av 4FRNT Renegade over skuldra.

Vi skulle vært litt usikre på hverandre, Ståle og jeg. Vi skulle sagt noe morsomt, ledd litt, forsøkt oss på smalltalk, gått sakte langs en smal bygdevei, kanskje opplevd en urovekkende stillhet mellom gardstunene Nygård og Ner-Frøland, tatt på fellene, gått på råtten snø innover mot Heimsætra, tatt av fra stølsvegen på et hemmelig sted som bare Ståle vet om, kjempet oss oppover bjørkeskogen, konkurrert litt om hvem som var i best form uten å innrømme at vi gjorde nettopp det, snakket om hjembygda Sæbø i et sosialantropologisk og psykologisk perspektiv, latt skituppene peke hit og dit, i en evig sikksakk oppover fjellsida, forsøkt å legge sporet på en liten ryggformasjon, fått finere og finere snøforhold dess lenger opp vi kom, delt en svele et sted mellom 820 og 980 meter over hverdagen, diskutert hva som er den ideelle midtbredden på randoski når man må traversere på skare i april, hva det er med forfatterskapet til Fjodor Dostojevskij, hvorfor de bratte snørennene ned fra Urkedalstindene ser ut som om de er hentet rett ut fra Alaska, differansen mellom Det gamle og Det nye testamentet og den generelle skredfaren i renna opp fra Patchellhytta mot Store Smørskredtind.

Alt dette kunne vi gjort.

Men så konservative er vi ikke.

Selvsagt gjør vi dette intervjuet tidsriktig og digitalt.

Lar skjermer erstatte Sunnmørsalpene.

Lar fiber erstatte fjell. 

Lar algoritmer, piksler og hakkete lyd erstatte havørna, fjorden, en svak vind fra nordvest. 

– Jeg har en veldig sterk dragning, sier Ståle.

Du har sikkert lest Ståles artikler i Fri Flyt – gjennom mange år. Du har sikkert lagt merke til de ikoniske fjellbildene han tar – og som han har vunnet flere priser for. Du har kanskje sett trekunsten han lager, eller filmen om ham, den som ble publisert i fjor, og som har tittelen «Linjer».

Eller kanskje du har vært tilstede på en av Ståles mange gudstjenester i Molde domkirke? 

– Dragningen, sier Ståle.

– Jeg vokste opp i en mørk dal på Sunnmøre – der sola er borte i to måneder. Når jeg ser lyset høyt oppe på fjelltoppene, føler jeg bare at «dit opp må jeg». Og litt av den samme dragningen hadde jeg til det å bli prest.

– Var det et kall?

– Noe var det, i hvert fall. Egentlig ville jeg bli lærer på en folkehøyskole – og derfor begynte jeg på lærerutdanningen i Volda. Men så var det et eller annet i meg som ikke ga meg ro før jeg hadde prøvd meg på teologistudiet. 

– Har du en kristen bakgrunn?

– Ja. Jeg ble tatt med til kirka fra jeg var en liten gutt. Foreldrene mine – og besteforeldrene på begge sider – har vært bønder. Jeg tror kanskje både min bestefar og min far kunne vært prester, men de tok ansvar for gården. Jeg tok ikke det ansvaret.

– Fins det en nærhet mellom det å være knyttet til jorda og det å tro?

– Ja, og det var akkurat det livet jeg vokste opp med. Søndag var kirkedag. Eller turdag. Resten av uka var det arbeid.

– Hvordan var det for deg å flytte fra Sunnmøre til Oslo for å gå på Menighetsfakultet?

– Jeg var veldig redd for hvordan det skulle gå. Jeg måtte gi slipp på fjellene for en periode – si farvel til det kjente. Samtidig var dette det viktigste valget jeg hadde tatt i livet. 

– Var du en fremmed fugl på fakultetet?

– Jeg satt kanskje med en følelse av at ingen visste hva jeg drev med. Jeg tok jo ofte nattbussen til Sunnmøre, med skiene mine, og sekken min. Bare dro avsted. Men akkurat det å forklare til de andre hva fjellene betydde for meg – hva det egentlig innebærer å være på fjelltur – det var vanskelig. Ingen av de jeg studerte sammen med hadde disse erfaringene selv.

– Var du sikker på at du skulle bli prest?

– Det å bli prest var en følelse av å ikke kunne unnslippe. Folk hadde jo hintet om at jeg kanskje kunne passe til å være prest i hele oppveksten min, på forskjellige vis, uten at jeg trodde noe på det. Men i løpet av det første året på teologistudiet forsto jeg at her får jeg brukt enda mer av meg selv.

– Hvordan da?

– Det handler om det å kunne møte folk – det å kunne lytte. Det er vanskelig å sette ord på, egentlig. Men det var et eller annet som bare falt på plass.

– Handler det om at du har en spesiell kontakt med folk? At du er et ekte medmenneske?

– Ja, og det kunne jeg vært som lærer, også. Men å sette dette i sammenheng med troen – det var avgjørende. Samt interessen min for teologifaget. Det å finne ut hvordan ting henger sammen.

– I presteyrket har du ansvaret for gudstjenester, men du har også ansvaret for viktige overgangsritualer i folks liv. Alt fra dåp og konfirmasjoner til bryllup og bisettelser. Det må være krevende?

– Ja, det er det. Og det var veldig skremmende å skulle se for seg å ta et slikt ansvar. Jeg måtte bare prøve. Og så forsto jeg at der kunne jeg være, der kunne jeg stå. Jeg kunne lede både gudstjenester og begravelser. Samtidig fikk jeg en slags invitasjon inn i den akademiske, teologiske tradisjonen. Jeg tror at det er Goethe som har sagt at «den som ikke kan føre sitt regnskap over 3000 år, lever fra hånd til munn.» Den følelsen av å komme inn i noe veldig, veldig stort – i noen lange tradisjoner som er mye større enn deg selv – den likte jeg. 

– Du har mye omsorg i deg?

– Ja, men dette er delt. Jeg har veldig mye omsorg i meg. Men så har jeg også dette behovet for å søke ut.

– Er det slik du henter deg inn igjen?

 – Ja og nei. Det er en måte å tømme hodet på – å være fullt fokusert på noe annet. Samtidig er bratte vinterfjell såpass krevende at det ikke er mulig å skrive en preken der ute. 

Jeg får en mail fra Ståles gode venn – psykologen og fjellmannen Bård Lyster i Molde. Han skriver: «Ståle er en mangefasettert type som kan være vanskelig å plassere – hvis man skulle ha behov for det. Hvem er denne presten, som lager nydelig tre- og fotokunst, samtidig som han gjør unna godt over 80 toppturer i året? 

For å forstå min venn Ståle, tror jeg det er viktig å forstå at han først og fremst er et naturfenomen. Han har tilbrakt mer tid i naturen enn i noen form for menneskeskapt institusjon, møbel eller relasjon.

Som en jerv har han herja Nord-Vestlandet siden han var i tenåra. Opp og ned tindene, taktfaste spor mellom bygdene langs Hjørundfjorden. Kanskje ikke fullt så besluttsom som jerven, men like sterk.

Spora i fjellet og spora i livet bærer preg av noe tvil og ambivalens underveis. Mer som revens. Et flakkende og higende blikk, drevet av omskiftelige krefter. Han kan gå langt, men er ingen vandrer. Han tømmer ikke hodet og flyter meditativt gjennom dal og over hei.

Han er langt mer tenkende, søkende, på leit. Jeg deler noe av denne higende kraften med Ståle. Derfor har alle våre turer en tendens til å bli radikale. Radikalisert friluftsliv, hvis det er et ord. Sterke krefter. Voldsom begeistring. Men tidvis har man jo spurt seg hva vi leter etter. Er det noe vi har funnet – eller noe vi har mistet? 

– Vi må snakke mer om Hjørundfjorden, sier jeg.

– Ja, sier Ståle.

– For oss som har vokst opp med den, er den bare «Fjorden» – i bestemt form entall. Det fins egentlig bare én fjord for oss. Fjorden som deler Sunnmørsalpene i to – slik øksa kløyver vedkubben. Jeg har selv en farfar som var kristen lyriker, bosatt i et hus med utsikt rett inn i Hjørundfjorden.

Han hadde nærmest et hellig forhold til denne fjorden – og nevnte sunnmørsnaturen i flere av sine dikt. Kan jeg spørre hva du selv legger i ordet «hellig»?

– Noe opphøyd, sier Ståle.

– Noe som ikke er vanlig. Noe som er både ærefrykt og kjærlighet på samme tid. Slik er Hjørundfjorden for meg, også. 

Når jeg selv er i Hjørundfjordfjella, sier jeg til Ståle Hjørundfjorden får meg alltid til å bable i vei, jeg prater altfor mye når dette temaet kommer opp, jeg klarer ikke å la være, så tenker jeg ofte at det «hellige» handler om det visuelle inntrykket. Om alle mulighetene vi har der – ikke minst på ski.

Om alle de sterke opplevelsene som ligger bak oss – og foran oss. Men jeg har også begynt å tenke på at det handler om de små bygdesamfunnene langs fjorden. Om historien.

Om respekten for menneskene som har bodd der, og som har levd der, og som produserte sine egne ski fordi de måtte ha ski, fordi de skulle opp til sætra, for å sjekke om selet fortsatt sto der etter at den store fonna hadde gått. Der ligger mye av helligdommen for min del. 

Jeg spør om det er slik for Ståle, også. Det er et ledende spørsmål. Jeg har en distinkt følelse av at han vil svare «ja».

– Ja, sier Ståle.

– Det vil jeg si. Ikke minst fordi min far, min bestefar, min oldefar, og min  tippoldefar, har drevet den lille gården vår like under Grøtdalstindene. Når jeg tenker på «hjemme» så tenker jeg ikke bare på huset jeg vokste opp i, ikke bare på gården. «Hjemme» er også fjellene rundt – Grøtdalstindane, fjorden, og alt som hører med i historien der inne. Det er litt det samme som å være en del av kirka – det å være en del av en lang historie. Samtidig ser jeg hele tiden nye muligheter i Hjørundfjorden. Nye plasser man kanskje kan snike seg opp om sommeren,  en eller annen uframkommelig plass, kanskje fra et sted der man må legge til med båt. Hjørundfjorden er ikke helt ferdig utforsket ennå. Det er fortsatt nye ting man kan gjøre. Og i dette potensialet ligger litt av magien.

– Har du opplevd at de som kommer til Hjørundfjorden for første gang ofte blir helt satt ut?

– Ja.

– Hvorfor blir de det?

– Det er på en måte så nært og så voldsomt på en gang. Det er så tettpakket med fjell – og du får naturen veldig nært innpå deg. Det fins høyere fjell i Romsdalen – og det fins villere fjell i Lyngen. Men kombinasjonen av roen nede ved fjorden, og menneskene som har levd der i hundrevis av år, sammen med dette nesten blendende, bratte, skremmende i fjellene – jeg tror det er denne kombinasjonen som gjør at vi alle blir satt ut av Hjørundfjorden.

– Og derfor kjører du dit selv – fra bostedet ditt i Molde til heimbygda Sæbø – hele tiden?

– Ja, det blir mange turer. Jeg er på ski når det er fin snø. Og så har jeg et verksted der hjemme, hvor jeg arbeider med kunsten min. 

– Kunne du flyttet hjem og vært prest i Hjørundfjorden?

– Det blir litt for nært å være prest der. Jeg trives veldig godt i Molde domkirke. Hjørundfjorden er en slags friplass – og så har jeg jobben min i Molde. Men jeg er alltid i tvil.

En av de første fjellturene Ståle kan huske, gikk sammen med bestefaren og en kamerat til Grøtdalstindane. Ståle var kanskje fem år gammel, kanskje seks. De gikk fra tunet hjemme på gården og rett opp i fjellsida. Ståle husker en stor og helt spesiell stein ved skoggrensa.

Han har aldri funnet igjen denne steinen. Ståle hadde på seg dongeribukse og en genser, kanskje han hadde en anorakk i sekken, han husker ikke helt når han fikk sin første fjellanorakk. Bestefaren gikk i arbeidsklær og med en gammel bæremeissekk. Ståles foreldre går fortsatt på tur i røde fjellanorakker. 

Tilbake til Ståles tvil. Er det den som gjør at han ikke etablerer seg med egen familie, med hus, med boliglån, med hjørnesofa, med gressklipper?

– Ja, jeg tror jeg alltid er litt i tvil. Bortsett fra når jeg må opp på et fjell – da er det ikke ett fiber i kroppen som er i tvil. Da er jeg på en måte hel. 

– Men ellers er du i tvil?

– Ja. Jeg har gått forbi mange vakre ting i livet. Alt jeg har søkt, har vært sola der oppe på toppene. Solstrålene – som du ikke helt vet om du rekker.

– Når du har hatt en kjæreste, så har du lurt på om du ville få nok tid til å være ute på ski?

– Ja.

– Hvordan har samtalene vært rundt dette temaet?

– Det har vært litt forskjellig. Noen har hatt forståelse for turlysten min. Andre har ikke hatt forståelse for det. Jeg forstår godt at det ikke går an å forstå. 

– Hvordan da?

– Jeg har nok tatt mye større sjanser i fjellet enn i kjærligheten opp gjennom årene. Så kanskje det er på tide å snu det.

– Nå ønsker du å ta større risiko i kjærlighetslivet enn på fjellet?

– Ja. Det jeg begynner å innse, er at kjærligheten også er en risiko. Du vet ikke helt hva du går til. På ett tidspunkt må man velge. Den risikoen har jeg vært villig til å ta i fjell, men jeg har vært tilbakeholden med det i kjærligheten.

– Har du et mentalt drømmebilde av ei budeie på randoski – som venter på deg, ved et sel, langt oppe i Kvistaddalen på Sunnmøre?

– Jeg har nok hatt det. Veldig lenge har jeg søkt det perfekte: den perfekte svingen, den perfekte linja i fjellet, eller den perfekte linja ved dreiebenken, i kunsten min. Nå er jeg ikke lenger sikker på om det perfekte eksisterer. Den eksisterer kanskje i små øyeblikk, men ikke som noe konstant. Nå er jeg ikke så redd for å lage treskåler som har sprekker i seg, eller som inneholder rester av bark, eller som er skeive, eller litt misfargede. Nå ser jeg heller på det som en del av historien til akkurat den trebollen.

– Er det ikke Leonard Cohen som synger om dette? «There is a crack, a crack in everything. That´s how the light gets in».

– Jo.

– Men det har tatt tid for deg å skjønne at Cohen kanskje har rett?

– Det er på tide å skjønne det nå. Det er ikke så lenge siden en god venninne sa til meg at jeg måtte begynne å se det stygge istedenfor det vakre. Jeg har kun sett etter det vakre. Jeg ser etter det vakre i fotografier, den fullkomne kombinasjonen av komposisjon og av lys. Det er en veldig interessant oppgave å prøve å legge merke til det stygge. Og så tror jeg kanskje at hvis man skal nyansere litt på det, så må man kanskje søke det som er, ikke nødvendigvis bare det vakre eller det stygge, men det som virkelig er. Vet du hva selve gudsnavnet betyr på hebraisk?

– Nei?

– Det er roten av et verb som betyr «jeg er». Altså: «jeg er den jeg er». Eller: «jeg er den som er». Det der tror jeg aldri at jeg blir ferdig med å reflektere rundt. Og sånn kan man leve et helt liv. Som menneske. Og som skikjører.

– Du har kanskje framstått som en estetiker og en perfeksjonist – både i kunsten og i bildene dine. Kommer det en endring nå – fordi du fyller 40? Eller er det andre ting som spiller inn?

– Nei, jeg merker faktisk 40. Det er litt som å få et overblikk over livet. Jeg leser Kristin Lavransdatter og er snart ferdig med den siste boka. Kristin Lavransdatter er også en som har levd med sterke krefter i livet sitt. Hun har levd med at lidenskap alltid har en pris. Og når hun ser seg tilbake, så ser hun at livet måtte bli sånn. Men hun ser også hva det har kostet – uten nødvendigvis hverken å angre eller å lengte. Bare: sånn ble det.

– Tenker du at du har brukt for mye tid på toppturer og skikjøring?

– Av og til har jeg tenkt det. Av og til tenker jeg at det er som det er. Men det er klart: jeg har brukt veldig, veldig mye tid i fjellet.

– Vennene dine sier at når de skal på tur med deg, så må de ha med seg hodelykt. Fordi dere aldri kommer hjem.

– Det stemmer.

– Når du er i fjellet – da vil du egentlig bare være der? 

–  Det er ikke akkurat det at jeg ikke har lyst hjem. Det er mer det at jeg blir så betatt av å være på fjellet. Og jeg er veldig glad i å sove ute i naturen.

– Bildene dine av det røde Hilleberg-teltet ditt er det nærmeste jeg kommer et bilde av en katedral i norske fjell. Er teltet ditt som en liten domkirke i seg selv?

– Fjellet er katedralen. Teltet er mer som et sidealter. 

Ståles liste over de tre stedene han har likt best å slå opp teltet: Førsteplassen går til Stålberghornet i Hjørundfjorden – helst i desember. Andreplassen er en hemmelig plass i Urkefjella – med en enorm fjellvegg på den ene siden og ei irrgrønn breslette utenfor teltdøra – og med utsikt over til Sæbø. Det er bare å begynne å lete, sier han. Tredjeplassen går til en teltleir på Lenangsbreen i Lyngen. Han tar med en fjerdeplass, også, ettersom punkt to var litt kryptisk: teltplassen på skulderen like under toppen av Tvillingtind i Lyngen. 

– Du var med i en skredulykke en gang?

– Ja, det var veldig spesielt. Det var mange ting som gikk galt den dagen. Det var egentlig en familietur med min daværende kjæreste, min far, min søster og en god kamerat – og familieturer skal jo være trygge og fine. Det var ikke alle som hadde skredsøker på seg en gang. Vi skulle egentlig på Blåbretind ovenfor Trandal i Hjørundfjorden. Men vi endret på planen og gikk på Tårnet, isteden. Rett under toppen er det veldig bratt. Vi møtte en annen gruppe der da vi var på vei ned – og vekten av alle oss til sammen var nok til at hele fjellsida ramlet ut. Jeg og mine nærmeste kom så vidt inn i skredet –før vi klarte å kjøre ut. Den andre turgruppa ble tatt med et godt stykke nedover fjellsida.

– Det må ha vært dramatisk?

– Det var veldig dramatisk. Og det var Langfredag. 

– Ja?

– Langfredag er en av de mest spesielle dagene i kirka. Kirkas sørgedag. Så kom dette i tillegg. Det ble nesten symbolsk.

– Hva gjorde denne opplevelsen med deg?

– Jeg har blitt tilbakeholden med å være ute på høytidsdager – fordi jeg vet at høytidsdager er så utrolig ladede fra før. Og så har jeg blitt reddere. Jeg kjenner det mer i magen. Følelsen av hvordan hele fjellsida kollapset under oss satte seg i kroppen.

– Men du er fortsatt villig til å ta risiko i skikjøringen din?

– I klatring har jeg en følelse av når det begynner å bli farlig. På ski så er den følelsen mye mer uklar. Derfor tenker jeg – etter hver skredulykke jeg hører om – at jeg skal slutte å kjøre på ski. Men så slutter jeg aldri. Jeg har denne dragningen.

En plutselig og kortfattet oversikt over Ståles musikksmak: han må ha bra tekst – eller ingen tekst. Gjennom livet har han lyttet flest timer til Kari Bremnes. Han har også hatt en lang periode med Gåte. I det siste har han ikke lyttet så aktivt til musikk. Men han vil gjerne løfte opp Magnus Moksnes Myhre – domkantoren i Molde domkirke. Han er god.

– Er det lov å spørre om du har et religiøst forhold til skiutstyret ditt?

– Ja. Det er nesten religiøst. Og der kommer det forfengelige inn. Jeg har altfor mange skipar – og av en eller annen merkelig grunn har jeg greid å overbevise meg selv om at jeg trenger alle. Det er litt ironisk – ettersom jeg har vokst opp med gamle fjellanorakker og dongeribukser på tur, med foreldre som lever i takt med naturen, på et lite småbruk, med noen få kyr og sauer.

– Men du er kanskje nøysom på alle andre områder – unntatt når det gjelder skiutstyr?

– Tja. Forfengeligheten brer om seg på stadig flere områder.

– En ekstrem variant av Ståle Johan Aklestad kunne muligens blitt munk?

– Ja. Det kan godt være.

– Du er fascinert av den nøysomme levemåten hos munkene?

– Ja, men også stillheten som munkene har søkt gjennom alle tider. Jeg tror jeg har mye stillhet i meg. Jeg tror det vises igjen i bildene mine. Jeg har det best med meg selv når jeg setter av tiden til å være stille. Når jeg springer fra det ene til det andre, og skal presse inn noen fjellturer, og er ute om natten, og sover lite, og kommer på jobb dagen etterpå, da har jeg ikke kontakt med meg selv.

Ser du Ståles skispor ned fra Skårasalen? Ser du linjen han valgte ned fra Saudehornet? Ser du signaturen hans ned fra Nøre Sætretind? Ser du hvilken vei han har valgt opp til Risenosa, til Jakta, til Hornindalsrokken? Ser du hodelykten hans lyse opp et skar, en skavl, en varde?

Ser du teltet hans der ingen noensinne har satt opp et telt før?

Ikke?

Da må du låne en litt større kikkert.

For Ståle er der oppe et sted.

Han er der.

– Jeg kom på en historie, sier Ståle.

– Den er knyttet til dette med stillhet. Mor Theresa ble en gang spurt av en journalist: «Hva sier du når du ber?»  Mor Theresa svarte: «Jeg sier ingenting. Jeg lytter». Så spurte journalisten: «Men hva sier Gud, da?»  Mor Theresa svarte: «Han sier ingenting. Han lytter».