BELLINGEN: Nærbutikken Sæbø før det ble Joker-butikk. Foto: Matti Bernitz
Lesetid: 4 minutter
Det er bare snakk om dager og kanskje uker før sesongen sparkes skikkelig i gang og et usynlig maskineri settes i sving.
Helgene skal presses til det ytterste. Dagsturer, helgeturer, venneturer, vinterens prosjekter og toppturambisjoner.
Ut å stjæle skidager, faktisk.
De aller fleste av oss har jo blitt rammet av den globale trenden: Urbaniseringsgraden øker. Stadig flere bor i by og det betyr - med hederlige unntak - at vi må kjøre ut av byen og ut i distriktet for å stå på ski.
Det er der fjellene er, i all hovedsak.
Innlegget er en meningsytring. Den gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende kronikk og debattinnlegg til meninger@friflyt.no.
Men hva er egentlig distriktet? Denne smått absurde sekkebetegnelsen som skal beskrive absolutt alt som er utenfor tettbygde strøk? Et sted som sliter med flyktig fastlege og for mange senterpartivelgere? Eller må det finnes mange traktorer der og en husflidtradisjon. Det er så lett å ha fordommer, men nyansene og detaljene spiser de enkle forklaringene til frokost.
Men la oss si, for enkelthetens skyld at du er blant dem, som nesten hver helg kjører til et eller annet lite sted for å finne ditt toppturfjell og ditt alpinsenter. Ja, kanskje har du valgt deg ut noen favoritter. Vi mennesker er jo vanedyr. Latterlig forutsigbare, latterlig emosjonelle og nesten irrasjonelle av natur. Vi går vår sti og trives med den.
La oss si at du er slik - og det er helt greit. Ikke alle kan ha planleggingstourettes og stadig hoste opp nye varianter.
Da har jeg faktisk et råd til deg.
Dropp handleturen på byens gigantiske megadagligvarebutikk som dekker 5000 kvadratmeter og har parkeringsplass som er stor som en fotballbane.
Javisst kan det være praktisk å unnagjøre handelen allerede før avreise. Laste opp med pepsi max, kyllingfileter, seks frydenlund og mexican fiesta-chips. Slenge posene bak i stasjonsvogna og håpe de ligger noenlunde stabilt de neste timene.
Det finnes nemlig garantert en bitte liten matbutikk der du skal. En jokerbutikk som selger julebrus i februar. En Matkroken hvor de alltid har et kaffebord stuet inn i et hjørne hvor en mann i kjellerdress drikker kaffe og børster vekk smuler fra gratis kjeks.
På oppslagstavlen henger det en lapp som tilbyr bjørkeved i sekk og basar på bedehuset. Eller mulighet for skutertransport og dugnad i idrettslaget.
TRANGE KÅR: Små dagligvareforetninger er viktige for bygder hvor folk hvalfarter for å stå på ski. Foto: Aleksander Urrang Hauge.
Disse små og anonyme butikkene kan virke som de er nettopp det: små. Men det er ikke sant. Dagligvarebutikkens betydning blir aldri større enn hva den er på små steder.
Lokalbutikken i forblåste øysamfunn der du vil kite i stormen, eller innerst i en trang dal hvor kommunesammenslåing er blasfemi og politiet må rykke ut i timesvis for å nå frem, er ofte selve navet akkurat her.
Det er samlingspunktet, den første sommerjobben, den trofaste sponsoren og ildsjelen som aldri teller arbeidstimer, men alltid teller oppturer.
Men dagligvarebransjen er nådeløs. Marginene er tynne som frossen løvstek. Du skal selge mye lettmelk, grovbrød og bananer for å holde liv i sjappa.
Det hjelper ikke at svært mange småsteder sliter med fraflytting og det er lett å falle for fristelsen å legge handelen til supermarkedet lenger nede i dalen.
Så kan den kyniske pragmatiker si: Hvor mye har det å si?
Mitt svar: Ganske mye.
Den sekspakningen med øl, taco-middagen, sørlandschipsen, platen med stratos og tippekupongen, tannbørsten du glemte og smågodtposen - det utgjør mye.
Hvis ikke frikjørerne støtter kjøpmenn- og -kvinner, hvem skal gjøre det da?
Hvis du, som meg, er bekymret for vinterne i årene som kommer, så bør du spise mer sjømat, skriver Johann Martin Krüger.
Se en annen vei. Spare den hundrelappen på handle på et stort varehus.
Javisst kan du regne det hjem.
Men livets kalkulator handler ikke om pluss og minus.
En dag står du der, ved foten av fjellet og på vei til en mørk hytte.
Og du har glemt det ene og mangler det andre.
Da kan det være for sent. Matbutikken er nedlagt. Alle skulle være smart-ass.
Den observante skikjører har nok analysert seg frem til dette allerede, men hyttefolk og skifolk kan kanskje være et frustrerende fenomen i enkelte bygder, men så vet kanskje de samme bygdingene at de også er med å holder liv i butikken.
Derfor bør det ligge i skikjørernes DNA at vi bruker pengene våre der hvor hjertet er.
Dette er et åpent klagebrev til alle smartinger der ute som tror de kan få blodpris for brukt ski- og sportsutstyr på finn.no. De som tror at hver eneste hanske, ryggsekk, klatresele og skistav fortjener et slags evig liv til veiledende ny-pris-paris.
