På 90-tallet krydde det av halfpiper i norske alpinanlegg. Så forsvant de – én etter én – og kom aldri tilbake. En tilfeldig heissamtale med tenåringer på slalåmtrening fikk meg til å innse det åpenbare: Norske alpinanlegg må gjeninnføre minipipene.
METHOD AIR: Arrangør av Old Boys NM og brettlegende Rune Lundsør er en ivrig talsmann for minipipen. Foto: Trygve Holte
Lesetid: 4 minutter
På det meste hadde vi rundt 30 halfpiper i Norge, fra nord til sør – tilgjengelige, lekne og åpne for alle nivåer. I motsetning til dagens fem meter høye og ugjestmilde iskolosser, var 3-meterspipene et lekent treningsapparat for folk flest. Her lærte man kantskjær, flyt, rotasjoner og planlegging av run – uten å risikere liv og lemmer.
Så hva er koblingen mellom Heming Alpins ungdommer og mitt opprop for minipipens renessanse?
Åpenbaringen i heisen
For to sesonger siden ble kveldskjøringen i Wyllerløypa et ufrivillig feltstudium. Ungdommene fra Heming Alpin jeg delte heis med, fortalte at de gledet seg til å bli ferdige med slalåmtreningen – så de kunne kjøre pipe resten av kvelden. Da slo det meg: De fleste norske ski- og snowboardere født etter 2000 har knapt sett en minipipe, langt mindre kjørt i en. Pipene forsvant før de fikk oppleve dem.
Det var en gedigen tabbe å fjerne dem. Nå er det på tide at norske alpinanlegg gjør opp for uretten begått mot generasjoner av heiskortkjøpere – og bygger minipiper igjen.
MINI: Oslo Vinterpark har én av to minipiper i hele landet. Foto: Visit Norway
Hvorfor pipe?
Minipipen er verdens beste – og morsomste – læringsverktøy. Slak helling, myke buer og lav risiko gir rask utvikling av motorikk, romforståelse og trygghet. Sammenlignet med rails og store hopp er pipe langt tryggere, og den senker terskelen for både nybegynnere og viderekomne. Den legger til rette for kreativ kjøring og mestring gjennom lek.
Som rekrutteringsarena til toppidretten er minipipen grovt undervurdert. Vil vi ha medaljekandidater i OL og X Games? Ønsker vi et komplett tilbud til breddeidretten? da trenger vi pipe. Erfaringene er klare: Allsidig snølek gir færre skader og mer komplette utøvere. Det vet alpintrenerne som har sett portkjørere vende tilbake fra minipipen som bedre alpinister.
Minipipen er også en unik sosial arena – som en 120 meter lang utendørs fritidsklubb. Selv etter sesongslutt ligger pipen gjerne kjørbar i ukesvis i vårsola, noe mange i Oslo-området kjenner godt fra Tryvann. Minipipen gir anleggene puls, sjel og identitet – også etter stengetid.
90-tallet: Halfpiper fra nord til sør, i hele Norge, på midten av 90-tallet. Foto: Rune Lundsør / Snowboardmuseet
Lenge etter at heisene slutter å gå, ligger det snø i Oslo-skisenterne. Vi tok en aller siste vals.
Ressursmessig er den en lettvekter. Snøproduksjonen er moderat, og vedlikeholdet enkelt. Mange anlegg har fortsatt Pipe Dragon stående. Hvorfor la utstyret støve ned?
Dessuten treffer minipipen tidsånden. Surf-inspirert kjøring, carving, sidehits og banked slalom har eksplodert i popularitet. Små buer er igjen råmaterialet for moderne ski- og snowboardkjøring – bare sjekk Instagram-profilene til Arthur Longo, Candide Thovex eller Sean Pettit.
For alle oss som aldri blir proffe, men heller ikke gir oss, fyller minipipen et hull mellom barnepark og store hopplinjer. Den treffer blink hos mellomnivåkjørere – de som faktisk drar til anlegget i stedet for å bli hjemme på sofaen. Folk i bakken gir samfunnsgevinst gjennom bedre fysisk og mental helse.
Minipipen vekker også nostalgien. Generasjonen som vokste opp med pipe i anleggene, har selv blitt foreldre. Tilbyr man noe som treffer dem, følger betalingsviljen med.
Og sist, men ikke minst: Pipe er kulturarv. Her ble snowboardsportens sjel og formspråk skapt. Da ski kom inn i konkurransepipen under X Games i 1999, la det grunnlaget for hele freeski-estetikken.
I dag har Norge bare to anlegg igjen med pipe: Uvdal og Tryvann. For en vintersportsnasjon med våre ambisjoner er det rett og slett pinlig.
Det lille skianlegget i Eggedal går med underskudd hvert år. – Men heisen er en del av stedets sjel. Både hyttefolk og lokale setter stor pris på den og forventer at den går. Så anlegget består, sier driftslederen av Tempelseter Skisenter.
En utdøende gren
“Is halfpipe dead?” skrev snowboardlegenden Shannon Dunn i septemberutgaven av Slush Magazine. Bekymringen er reell. Selv i USA, der halfpipe levde i beste velgående til langt ut på 2000-tallet, står bare en håndfull piper igjen – og tilgang for vanlige heiskortkjøpere er minimal. Pipe som grasrotarena visner bort, og med den en sentral del av snowboard- og freeski-kulturen.
Men håpet lever, takket være ildsjeler på begge sider av Atlanteren. Mushroom Crew har arrangert Hike The Pipe i minipipen på Tryvann de siste årene, og planlegger lignende eventer i Finland, Sverige og Norge. Rune Lundsørs Old Boys-NM i Uvdal er allerede en institusjon, med minipipen som lekeplass. I USA har Strattons Homesick-event og Jill Perkins’ Mini Pipe Invitational i Park City blitt hyllester til 90-tallets konkurranseformat.
Terje Haakonsen fløy skyhøyt over pipen på et Sims-brett fra 1988, men ville det holde mot erkerivalen Daniel Franck - og hva med 82 år gamle Truls Omtvedt?
Piperevolusjon på gang?
“Nu är det väl revolusjon på gång,” synger Bob Hund. Og ja – kanskje er det nettopp det vi ser konturene av. Med entusiaster som Todd Richards og Len Roald Jørgensen i front har den utdøende arenaen fått livreddende førstehjelp av noen av sportens mest innflytelsesrike profiler.
Men vil norske alpinanlegg faktisk bygge piper igjen? Kompetansen er der. Utstyret er der. Og med det har Norge et unikt utgangspunkt for å gi ski- og snowboardkulturen tilbake noe den aldri skulle mistet.
Tar dere utfordringen?
Hva synes du om denne saken?
Denne saken er skrevet av
Kenneth Erlandsen
Kenneth Erlandsen har et blødende hjerte for aktiviteter som foregår sidelengs, med og uten bindinger. Rett ut fra hytta på Tempelseter har han utallige dager i fjellet på snowboard, snowskate og powsurf.
Med brett på sekken og truger på beina har han med årene blitt en lommekjent frikjører i områdene i og rundt Eggedal.
Kenneth bor i Drøbak og skriver om brettsport og brettkultur for Fri Flyt.
For lenge siden, i en galakse langt, langt borte, raste det borgerkrig mellom snowboardere og skikjørere. I dag høres fortsatt ekko av 90-tallets kulturkrig i podcaster, heiskøer og på sosiale medier. Folkens, det er på tide å gi seg nå.
KRONIKK: Det er mye som er vanskelig å forstå. Oljeselskapet Vår Energi sponser Alpinlandslaget, og satser enda friskere denne sesongen. Samarbeidet føyer seg inn i en lang rekke samarbeid mellom olje og skisporten.
I anledning nyere tids lengste vintersesong, er det naturlig å stusse over at de fleste skianlegg er stengt for lengst - tross store snømengder. Brettentusiast Kenneth Erlandsen synes det er for tidlig.
Allerede abonnent?
Norges største og beste magasin om ski, topptur og bratt friluftsliv - siden 1998
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 5 utgaver av Fri Flyt magasin
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
