«Det skriker av retro, enkelhet, tillitskultur og jeg digger det»

Det bygges, og det bygges mye.

Les også

De mest komplette skianleggene i Norge

De mest komplette alpinanleggene i Norge egner seg godt for vinterferie, påskeferie og helgeturer. Enten du er glad i park, frikjøring eller gode bakker. Her er fire norske skianlegg som har alt - pluss flere gode alternativer.

Gamle fireseters stolheiser blir til åtteseters. Nye fundamenter støpes.

Skog må hogges når større master skal opp. Lengre heiser åpner områder av fjell som tidligere bare var tilgjengelige til fots. Svindyre kilowattimer går til produksjon av kunstsnø, slik at anleggene kommer natursnøen i forkjøpet og kan åpne kunstig tidlig. 

Er de inspirert av julemarsipanen i oktober? Hvilket anlegg åpner først, var i mange år en tradisjonsrik senhøstduell mellom alpinanleggene på Østlandet. Utbyggingen av norske alpindestinasjoner kan med enkel omskriving bli en variant av det olympiske mottoet raskere, høyere, lengre. 

Mitt lokale hytteanlegg er den rake motsetningen til de store. Innerst i Eggedalsfjellene, på 910 meter over havet, har det skjedd lite siden en lokal grunneier satt opp første T-krokheis i 1960. Fem år senere ble den østerrikske heisprodusenten Doppelmayr & Sohn invitert til Tempelseter for å gjøre seg fete og utvide heisen med nye tohundre meter. Fundamenter og heismaster ble fraktet oppover fjellet med hester. 

Les også

Den er skiindustriens First Price-produkt

«Det kommer et rykk som bare et ekte Poma-trekk kan gi. Voksne kvinner og menn har blitt dratt ut av skistøvlene av det rykket».

Om det var datidens sjef Artur Doppelmayr, barnebarnet til gründer Konrad Doppelmayr, som ledet arbeidslaget for snart 60 år siden, vet jeg ikke. Men jeg liker å tro det. At han organiserte arbeidet slik bare sindige østerrikere kunne. Sjekket alle skruene. Strammet litt ekstra der det trengtes. Forsikret seg om at alt var på stell, før han reiste hjem til alpeland. 

Heisen østerrikerne satt opp i 1965 står der fortsatt. Som et levende museum over hvordan heismaster, trinser, oppheng og vaiere så ut midt på sekstitallet. Den går som en klokke. Hvert år. Ikke ulikt sin hardtarbeidende franske slektning, Pomaheisen.

«Elsker dette lille anlegget. Takk for at dere holder det i gang», skrev komiker Espen Eckbo på Facebooksiden til Tempelseter skisenter tidligere i vinter. For det er mye å elske med dette lille, anonyme alpinanlegget, med fallhøyde på 89 meter, som har vært i privat eie siden det ble etablert. Snøkanoner finnes ikke. Ikke en dråpe vann beskattes naturen for å åpne bakken unaturlig tidlig. 

Les også

DIN kalkulator

Tenk deg om bindingene dine kunne stilles inn med riktig DIN en gang for alle.

Heisen åpner når det er nok naturlig snø. Fornuftig og bærekraftig. Varmestua består av to arbeidsbrakker hvor de første T-krokene fra 1960, laget i treverk, henger på veggen som tidsvitner fra et tiår hvor manuelt arbeid var normalen når skitrekk ble bygget. Det er trangt om plassen i brakkene. Dialog med nabobordene blir det, enten du vil eller ikke. Plutselig var nytt bekjentskap etablert. De samme menneskene hilser du på og snakker med i bakken eller i heisen senere på dagen. Eller helgen etter.

Det er smått, og smått er hyggelig, sosialt og miljøbyggende.

Det finnes flere små og privateide anlegg på det sentrale Østlandet, men denne heisen er min heis. Ja, jeg kaller den for min. Det har jeg gjort siden jeg begynte hyttelivet noen steinkast unna Doppelmayrs ingeniørkunst for 24 år siden. Den gang som dels bereist, blasert, og litt kravstor vintersportentusiast, med mange norske og en del utenlandske anlegg på CVen. 

Små anlegg var kjipe. Store anlegg var best. Det var datidens eplekjekke innstilling. 

Siden den gang har jeg gjennomgått flere mentale utbyggingsprosjekter. Heisekraner og anleggsmaskiner kommer heldigvis også i intellektuell form. Nå digger jeg små anlegg. Små anlegg gir mange turer på en dag. Heisturen er akkurat så kort at du ikke blir kald. Praten med ukjent heismakker rekker ikke å gå på tomgang før du når toppen. Med små bakker følger enkle rammebetingelser, noe barna mine profiterer på. 

Les også

Fire grunner til å boote i skianlegget

Slenger du skia på skuldrene og tar beina fatt, kan kan du få mye mer glede av anlegget.

Syvåringen vet at bakkene fører til samme utgangspunkt hvor de voksne henger rundt bålpanna i bunnen. For hver tur blir hun litt bedre kjent med terrenget. Slipper seg mer løs. Kjører litt fortere. Snart beveger hun seg ut i løssnøen. Alt mens jeg har god oversikt fra heishuset. «Pappaaaaaa!!! Så du meg», roper hun etter siste sving, på vei inn i heisen til ny tur. Selvsagt gjorde jeg det. Stolt var jeg også. Det er smått, og smått er trygt og forutsigbart. Både for barn og voksne.

«Bålpanna er klar fra klokken 1100. Velkommen til flott dag i bakken», skriver anlegget hver lørdag og søndag gjennom sesongen på Facebook. Ja, du hørte riktig. Et alpinanlegg som legger til rette for at gjestene kan nyte medbrakt grillmat. Selv om de selv serverer mat i varmestua. I vinterferien møtte jeg driftsleder på en av mine grytidlige aleneturer med brett på sekken. «Vil du sitte på til toppen av bakken», spurte han? «Jeg skal uansett opp for å sjekke en vaier». Slik sparte en småbarnsfar under tidspress tjue minutters gange og melkesyre, og rakk to ekstra turer før telefonen kom om at frokosten var klar. Det er smått, og smått åpner for gode relasjoner og scooter-haik.

«Vi går med underskudd hvert år. Men heisen er en del av stedets sjel. Både hyttefolk og lokale setter stor pris på den og forventer at den går. Så anlegget består».

Les også

«Et upresist spark til en hel generasjon»

Det sies gjerne at det å snu i tide er en kunst. Denne kunstformen, hevder Nils Faarlund, er en truet ferdighet som er i ferd med å bli glemt.

Det fortalte driftsleder meg på nevnte scootertur. Senere samme dag, etter anleggets stengetid, så jeg han kjøre scooter opp i bakken med spader til en guttegjeng som bygget hopp med hjelp av ski og snowboard. Han syntes åpenbart de trengte hjelp, og slang seg med på byggingen. En god samtale tipper jeg det også ble. På tvers av generasjoner. Det er smått, og smått betyr byggehjelp til hopp fra bakkens eier.

Jeg har oppfordret driftsleder til å ikke preppe hele bakkens bredde etter store snøfall. Å legge til rette for trygg pudderkjøring på jevnt underlag. Han skjønte poenget. Jeg tror han er på glid. For han virker å være en som «skjønner greia». Noe de nye PVC-railsene i bakken bærer preg av.

Smått, men funksjonelt og nok til å dekke behovet til ulike jibbenivåer. 

Les også

Made in Maridalen

Dilemma: Koste på seg et fabrikklaget pudderbrett til flere tusen, eller lage det selv?

Små anlegg eies og driftes ofte av familier som har eid de gjennom flere generasjoner. Familier som legger stolthet i god drift og positive kundeopplevelser. Små anlegg er tilpasningsdyktige og fleksible. Små anlegg har sjarm, sjel og identitet. Små anlegg oppleves som trygge av barn. Det er lett å få nye venner i en liten bakke. Lett å finne en å leke med rundt bålpanna i bunnen, når humøret og motivasjon for skikjøring faller. Nevnte jeg at dagskortene må være Norges billigste?

Da gjør det ikke noe når syvåringen slår seg vrang og gir seg etter fire turer. Sesongkortet er i stivt papir med 80-tallssbilde på, som festes rundt armen med en plastlomme med strikk? Av og til sjekker driftsleder om du har kjøpt heiskort. Men stort sett ikke. Det skriker av retro, enkelhet, tillitskultur, og jeg digger det.

Les også

Hvilken skikort-type er du?

Vis meg hvilket skikort du har og jeg skal fortelle deg hvem du er (sånn circa, da).

I 2024 har jeg erkjent at jeg ikke trenger lange heisturer eller lange bakker for å ha det moro på snø. Jeg vil ha kvalitetskjøring i lekent terreng. Og det jeg finner i små anlegg er bra nok.

Små anlegg gir like mye kjøreglede som store anlegg, er min erfaring.

Må jeg velge, blir det et lite anlegg fremfor et stort, 10 av 10 dager.

Sånn har jeg blitt, og det føles fint.

Jeg melder meg herved inn i samme hyllestkor som Espen Eckbo.

For jeg elsker også dette lille anlegget.