For noen uker siden, i starten av august, kom jeg sliten ned til bilen i 11-tiden om morgenen fra en natt med klatring i Lofoten. Det var en strabasiøs natt, med soving på standplass, altfor lite mat, fine riss og 3 timer med bush-wacking ned fra toppen. Med andre ord, akkurat som det skal være for en klatrenatt i Lofoten.
HIPPIESVINGEN: Et sted du ikke finner på google maps, men som har vært base for klatrere i årevis. Nå er det camping forbudt. Foto: Sondre Lindstad Brattlien
Lesetid: 8 minutter
Som alle de andre klatreturene jeg har hatt her de siste fem somrene, kom jeg omsider tilbake ned til parkeringsplassen, også kaldt «Hippiesvingen», sliten, men med et smil fra øre til øre.
Som alltid hadde jeg planer om en liten dukkert i havet, for å så legge meg rett i madrassen bak i bilen for å få noen etterlengtet timer med søvn. Det var bare at mens vi var ute og luktet på en epic i fjellveggen denne natta, hadde grunneier og kommunen satt opp et skilt på parkeringsplassen:
Camping forbudt / Camping Verboten.
Ryktene hadde svermet blant alle klatrerne de siste ukene, Hippiesvingen skulle lukkes, men nå var det altså sant. Jeg var for sliten til å ta stilling til skiltet akkurat denne morgenen, så jeg la meg til å sove.
I mitt post-klatrenatts-koma, drømte jeg søte drømmer tilbake til alle de fine minnene jeg har fra akkurat denne parkeringsplassen, denne svingen.
Før jeg starter beretningen om mine søte drømmer om denne fantastiske svingen, litt kontekst for dette innlegget. Det er ikke ment som et debattinnlegg mot grunneier eller Vågan kommune, men heller en minnes-memoar og en beretning om hva som kan gå tapt i det norske klatremiljøet rundt Lofoten om svingen forblir stengt. Jeg har trua på at man kan finne en løsning, hvor alle blir fornøyde.
Nå, tilbake til mine søte drømmer jeg hadde den siste «natta» i Hippiesvingen. Jeg drømte om en helt vanlig sommerdag her. Jeg så campersvans på rekke og rad (før noen overhodet har begynt å mase om avstanden mellom bilene av hensyn til brannsikkerhet), klatresko til lufting utenfor, folk som koker kaffe på primus eller tar seg et etterlengtet bad fra svaberget.
MYTEOMSPUNNET: Den faste granitten gjør at klatrerne valfarter til Lofoten. Foto: Sondre Brattlien
Hippiesvingen er et naturlig utgangspunkt for noe av Norges (kanskje verdens?) fineste klatring. I drømmen står jeg med en kruttsterk kaffekopp i hånda og observerer folka som har sitt naturlige habitat i denne svingen.
Klatrere som skal kose seg på klassikere på Gandalfveggen, eller på Festvåg, med tau og lystig humør, noen har til og med allerede racket opp på parkeringsplassen grunnet den korte anmarsjen bort til innsteget.
Jeg ser og et taulag som har hatt en fantastisk natt på Presten, og som kommer slitne ned fra Festvågtindstien med et lykkelig smil i trynet.
Jeg ser klatrere, som skal ha sin første ordentlige klatreopplevelse utendørs og tripper spente opp mot Juniorveggens trofaste bolter.
Jeg ser buldrere med oversized t-skjorter, som bærer crashpads bortover svabergene langs kysten, som klager litt over varmen, men ellers er tilfredse.
Jeg ser også fotturister, som observerer denne underlige gruppen av mennesker med kalk på fingrene, og som er mer enn glade nok for å gå den befolkede stien opp til Festvågtind.
Uansett, har denne parkeringsplassen vært et knutepunkt, for klatrere i og rundt Henningsvær i lang tid.
Noen sover på parkeringsplassen i bil, eller slår telt opp et stykke unna. Mens andre bare parkerer her for noen timer.
I den lyse lofotkvelden er det ikke uvanlig å se grupper med folk spredt rundt på svaberget, som lager middag, fisker, eller piller reker. Hvor man kan møtes etter en fin dag i fjellet, pleie huden, preike om dagens støting og om ruter man har som mål neste dag, med en halvlunken pils i hånda. Noen diskuterer ivrig om hva som egentlig er den beste kammen, eller deler sikringsbeta til en spesifikk taulengde på Storpillaren.
Praten går utover natta. Noen starter dog klatredøgnet på disse tider, de som mener det er alt for varmt til å klatre på dagen og av den grunn har snudd døgnet i sommer. Det er nå jeg våkner fra drømmen. Kroppen er stiv og støl, og huden har sett bedre dager. Mens jeg får i meg litt mat, og ser at klatrerne allerede har begynt å forlate Hippiesvingen.
Jeg kjører selv ut, det er uansett meldt surf på Unstad i helgen og huden min kunne hatt bruk for en hviledag.
Jaja.
Noen dager etter kjører jeg tilbake mot Henningsvær, igjen. Hippiesvingen er nå tom, og som ikke skiltet med Camping Verboten var nok, er det satt opp store kjettinger, og syv skilt med brannfare!
Jeg sier ikke at det er 100 prosent branntrygt å bo i campervans, men pussig at brannfarevarselet skulle komme så mange dager etter at camping forbudt-skiltet ble satt opp.
Cruxet langs fylkesveien
Hippiesvingen har prøvd å bli stengt i flere år.
For to år siden kom autovernet, som var et forsøk på å stenge klatrerne ute med metall. Lofotposten skrev da i sin dekning at «sterke krefter i Henningsvær har jobbet for få området avstengt, slik at turister ikke skal kunne benytte seg av plassen til camping og parkering. Årsaken er at det oppstår farlige situasjoner i forbindelse med inn- og utkjøring til fylksevei 816, forteller byggleder i drift i Nordland fylkeskommune, Kjell Moen».
Hippiesvingen ble dog ikke drept, da biler akkurat klarte å kjøre inn ved siden av autovernet, om man var villig til å få litt riper i lakken ved å smyge bilen inn. Grunnet den allerede oppripede lakken til mange klatrebumsers bil, var det naturlig at mange klatrere kom seg inn til Svingen dette året. Nå er grunnen altså blant annet «brannsikkerhet» og jeg blir nesten rørt av den kjærlige omtanken for klatrerne.
At grunneiere er lei klatrebumsen som parkerer i svingen, er for så vidt forståelig, men kall spade for en spade.
Klatring for de få
Jeg tror jeg kan snakke på vegne av store deler av klatremiljøet i Norge (i hvert fall de som har migrert nordover på klatretur til Lofoten med bil eller telt), at stenging av Hippiesvingen er en trist nyhet.
Det er trist fordi det har blitt vanskeligere siste årene å være klatrebums (med mindre man har ganske god inntekt, kan leie seg en Airbnb eller et fiskevær inni Henningsvær, men da er man kanskje ikke lengre bums?).
Før var både Kalle og P-plassen under Gandalf sentrale samlingspunkt for klatrerne, men også her har det blitt betalt parkering. På Kalle med 175 kroner natta. Det er mange klatrebumser som ikke har penger til å betale det gjennom en hel sommer, noe som har ført til at nesten ingen klatrere er her lenger.
Hvis denne utviklingen fortsetter, kan det stå i fare for at færre og færre klatrere velger Lofoten som klatredestinasjon i somrene fremover, nettopp fordi det er så himla kronglete å finne et sted å sove. Det blir ingen naturlig samlingspunkt for klatrerne. Og å møte likesinnede som velger å bruke somrene her oppi nord, år etter år, er mye av grunnen til at klatresomrene i Lofoten er så fantastiske.
Alle vet at Lofoten sliter med overturisme og det er bobiler overalt. Det er heller ingen hemmelighet at klatrere ikke er en kjøpesterk gruppe, men det betyr ikke at det ikke skal være plass til oss i Lofoten.
Det er synd om klatrekulturen rundt Henningsvær blir mer og mer vasket ut. Slitte dunjakker som er lappet sammen utallige ganger, blir byttet ut med Amundsen-jakker. Det er flere med nybalsamert hår, enn sår hud på fingertuppene. Snart er det ikke en eneste klatrer igjen på Klatrekafeen.
Synet av de gamle kammene på veggen kan gjøre en sentimental mens «Here Comes the Sun» duver over høyttalerne.
I Lofoten kan du finne buldring av høy klasse, og nå er det kommet fører som viser over 500 problemer. Kom og se Lofotens fineste perler!
Jeg frykter med denne utviklingen at Lofoten snart skal ligne mer et Disneyworld, hvor alt koster penger. At det som har vært en liten friplass i et ellers svindyrt ferieland nå lukker, er et stort tap.
Jeg er redd for at det gjør at mange færre får oppleve hvor fantastisk Lofoten er, og oppleve hvor mange fine mennesker med kjærlighet for det vertikale, som samles rundt Henningsvær hver sommer. Samt tapet av alle de potensielle fantastiske naturopplevelsene, som kunne hatt sitt utgangspunkt fra nettopp denne parkeringsplassen.
Alle lofotklatrerne, tidligere hippiesvingenianere, rundt dette langstrakte land som jeg har snakket med over de siste ukene, er i en slags sorg over tapet av denne samlingsplassen.
Og hvor synd det hadde vært hvis klatrebumsene forsvant fra Lofoten. Jeg håper også klatrere i fremtidige generasjoner, skal få oppleve gleden av det enkle livet på svaberget i Lofoten etter fantastiske klatredager. Om det finnes en klatre-grunder der ute: Kanskje det er på tide at Lofoten får seg en klubbhytte/klatrecamp, ala' Klubbstugan i Bohus? Eller at grunneier kan gå med på at klatrere kan gå sammen for å leie svingen gjennom sommeren? Inta vet jag, men jeg har trua på en løsning.
Og så håper jeg virkelig ingen blir så hissige at de finner frem vinkelsliperen, kutter ned «parkering forbudt»- skiltet og setter det fast på Storhylla på Presten med noen overkamma totems.
For en skientusiast som vil ha en fin klatresele for tekniske skiturer, men også en sele som er ålreit til en klatretur nå og da er den oppdaterte utgave av Blue Ice Choucas Pro aldeles fenomenal.
