VANNRETT: Fordi det ikke har blitt fylt på med snø, var dette synet som forventet. Foto: Sindre Helgheim/Hordaland Folkeblad
Lesetid: 4 minutter
Denne uken skjedde det som lå sakens natur. Skitrekket på Folgefonna falt over ende. Bokstavelig talt.
De skjøre stålkonstruksjonene lå plutselig flate på blå og sommerskitten breis, som tynne gamle menn uten mulighet til å reise seg. Stålwirene slang seg som svarte, tynne blodårer i det golde landskapet.
Allikevel kan man ikke gjøre noe annet enn å berømme initiativet og selv om all opprydning og vern av natur er noe som ligger mitt hjerte nært, har jeg denne grusomme følelsen og erkjennelsene av hva vi egentlig driver med.
Og hva er det?
Jo, vi pusser messing på Titanic.
Denne skuta er på vei ned og vi har brukt nesten alle nødrakettene.
Kverulantene og de neo-konservative kan selvsagt skrike med åpen og våt munn, og vise til sesongvariasjoner og at breer vokser og krymper.
SOMMERSNØ: Sommeren 2021. Foto: Jan Petter Svendal
PLASK: Skifolket på Fonna er ikke kjent for å gå rolig i gatene i Jondal. Arkivfoto
Vår kollektive harddisk
Folgafonnas fall er nok et marerittaktig eksempel på at det blir stadig vanskeligere å lukke øynene for hva som skjer rundt oss.
For alle oss som elsker vinteren, som har minusgrader i hjertet, snøkrystaller i øynene og får kriblinger når snøen laver ned, er breenes retrett ekstra vond.
På mange måter er isbreene vår kollektive harddisk som bærer med seg historie og data og har nesten ubegrenset minne. De er også bankkontoen vår: Vannet som breene lagrer vil gi oss ren vannkraft inn i evigheten.
Men ingen snakker om evighet nå lenger. Breene våre forsvinner og sommerskikjøringen vi har fråtset i synger kanskje på siste verset.
Den første gangen jeg var på Folgefonna var midten av 90-tallet. Vi haiket dit med faren til Ketil. Vi kjørte gjennom Odda, lo av utestedet som heter Hard On og vi badet i Sørfjorden.
På breen ventet sommervinteren. Snøen var dyp, brøytekantene høye og testosteronet sto helt opp til takgrinden.
Vi sto midt i epoken der lærstøvlene sto sterkt, plast-fascistene vant fram og Åka Skidor skrev om telemarkkjøring.
Fonna-feelgood
Oppe på breen herjet alpinistene fra ymse nasjoner og da vi spurte noen hyggelige svensker om vi kunne få snøskuter-skyss lenger opp på breen, fikk vi ja. Det viste seg å være det svenske alpinlandslaget.
Det smellvakre alpin-esset Pernilla Wiberg var på plass og herjet i overlydsfart på lange og stive ski.
Det gjør noe med unge menn å se svensker i fartsdress.
Dessuten herjet det en slags vandrehistorie om at Herborg Kråkevik hadde en søster som visstnok kjørte telemark og var dritgod.
Men i den vesle teltleiren vår like nedenfor trekket kom verken Wiberg eller Kråkevik. Det luktet sure sokker og solkrem. Vi brukte ettermiddagene til å kjøre i hocke ut på det iskalde brevannet.
I min minnebok er resten isbree-historie. Noe av det aller fineste med å kjøre ski midt på sommeren er kontrasten mellom den hvite og iskalde breen og sommerfølelsen og knallgrønne Jondal som venter nede ved sjøen.
En av de siste gangene jeg kjørte ski der var i 2017. Aksel Lund Svindal hadde sin første dag på ski etter den voldsomme smellen i Kitzbühel.
Når denne teksten skrives, sitter jeg ved kjøkkenbordet i huset mitt. Jeg drikker kaffe, skumleser avisartikler, kikker ut av vinduet og lengter etter den kalde fine, tiden.
Det er søndag og snart kommer ungene våre hjem fra stedene de kaller «ute».
Snart melder ski-feberen seg hos dem også. I sin brutale tenåringsidyll har de nok ikke rukket å tenke på breene som smelter.
Alexander Urrang Hauge har bidratt i skimagasinet Fri Flyt nesten siden starten i 1998, først som leserbrevskribent, senere som reporter, anmelder og fast spaltist.
