Vi feilkjøpere prøver å holde oss i det skjulte
Vi vegrer oss privat, tviler i kommentarfeltet og oppsøker gjerne nettforum og sportsbutikkene unaturlig mange ganger - etter at vi har gjort vårt feilkjøp. Størrelsestabellen er vår bibel og netthandel uten returrett er vårt mareritt. Vi kan rive oss i håret av at skilengdene kommer i 175, 184 og 191 når vi strengt tatt skulle hatt 188.
Vi mailer leverandøren, vi ringer importøren, vi sender og returnerer. Skyvelæret er vårt krusifix.
Noen ganger trer vi frem i lyset, kamuflert i en finn.no-annonse hvor vi med telegrammets korthet skriver:
«Selges på grunn av feil størrelse»
Og når salget er unnagjort tviler vi også på det. «Hvordan i all verden kunne du selge Kuro-skiene, hadde du virkelig et par Arno Adam fra Dynastar, og du som var så fin i den jakka fra Peak».
Andre ganger kan feilkjøpene være redningen, forklaringen og beviset for at det ikke bare gikk til helvete, men for at tåka kom, regnet kom, våren kom og at jentene og guttene dro. De korte skiene gjorde at landingen ble for brutal, de stive støvlene gjorde at kramper i beina ble uunngåelig og brillene med feil glass gjorde at du umulig kunne sett snøkanten akkurat der.
Den verste konsekvensen av feilkjøp, eller det som mer presist kan kalles tvilsinvesteringer, er ikke dysfunksjonaliteten som følge av for trang bukse, for korte ski eller for små skihansker. Det er fraværet av bruk. Vi legger utstyret hjemme og slipper dermed å ta stilling akkurat i dag. Fleecegenseren ligger fint brettet i bæreposen sammen med en livsnødvendig kvittering vi ganske snart skal miste. Og mens vi sjangler rundt i beslutningsvegring og villrede tikker garanti- og byttetid ubønnhørlig mot null.
Sesongen er full av beslutninger som nådeløst drar med seg konsekvenser av ymse dimensjoner. Skal vi dra til Myrkdalen eller Røldal, Aosta-dalen eller Tyrol, til USA eller Canada. Vi feilkjøpere sjekker nok like mye det vi valgte bort, både for å sjekke om vi tok rett beslutning og slik at tvilen kan få sin nødvendige næring. Dessuten bytter vi ski midt i skidagen, justerer bindingene i pausen og bruker Leatherman hyppig.
Verst er det om høsten
Altfor mye tid og altfor lite snø. Føles disse støvlene litt trange, kan noen joggeturer gjøre at denne buksa sitter litt bedre og skal jeg selge snøspade nummer tre som jeg kjøpte på salg i vår?
Og det handler ikke bare om de store tinga. Vi kjøper skrukarabiner som ikke gir plass til grigri, savner sekker uten isøksfeste selv om vi aldri isklatrer, vi kjøper vaffeljern med bare en stekeplate, vi kjøper for liten skiboks og hybridbil med for kort rekkevidde, skibriller som eksponerer en liten del udekt panne.
Dessuten skjærer vi fellene våre bittelitt feil, vi skulle kanskje helst vokset med rødt, og hvorfor valgte vi ikke skikort når vi allerede har kjørt de fire første helgene i samme anlegg?
Taper vi mer på dagskort enn å bite i den gule snøballen og ta smellen ved sesongkortinvestering og med den påfølgende frykten for kort sesong og skader?
Feilkjøpernes mest smertefulle og samtidig skadefrydbaserte formtopp kommer frem i de situasjonene hvor det blir krystallklart om valget vårt var bra eller dårlig.
– Å ja, snøen på Kolåstinden var jo helt ræv – hvorfor dro dere dit?
– Hæ, hvorfor kjøpte du den gamle versjonen av Marker Kingpin?
– Hvorfor var dere en hel uke St Anton? Vi snødde jo ned to daler unna?
Slike enorme sannhetsøyeblikk kan føre til kvalme, sinne, svimmelhet og nummen følelse i underlivet.
Det står en skikjører i en skibod og blar gjennom tusenvis av katalogsider og skitester. Og verken psykoalalyse eller medisiner kan redde denne iskalde snøsjelen.
Det er bare en ting som funker.
Det er bare en diagnose og behandling.
Det finnes bare en kur.
Og du får den kun på blå resept.
Vinter.
