Hvem er alle skikjørerne som kjøper gamle Völkl Kuro-ski?

Året var 2015. De blanke stålwirerne som strekte seg rett opp i galskapen. Følelsen av en vinter som står på startstreken, dirrende i minusgradene. 

Jeg satt i en hotellbar og drakk cappuccino. Bak resepsjonsdisken sto en svenske med lys hestehale og skisesonger i det blå blikket.

I skibaggen min lå det pudderski og en fersk notatblokk.

Omtrent akkurat da fikk jeg bekreftet at mine Völkl Kuro-ski var solgt. Jeg var i den fasen preget av villfarelse om at ett par ski er nok. Det er jo en slags syklus. 

Dagen etter møtte jeg Stian Hagen, denne sympatiske og råspreke skikjøreren som bosatte seg i fjellmetropolen med kjæreste og barn og en utstyrsbod fra utstyrsparadiset. 

– Huff, det var ikke smart, sa han.

– Slike ski får du aldri igjen, sa han. 

Og den erkjennelsen hang i igjen, som en lårhøne som aldri helt slipper taket. 

Det er ti år og mange skipar siden. 

Men den gnagende følelsen som noen ganger har dukket opp, dette nesten-evige spørsmålet: - Hadde jeg hatt det enda gøyere med disse absurd feite pudderplankene akkurat i dag? 

For de uinnvidde: Völkl Kuro må ha vært blant de aller bredeste skiene som er laget i såkalt moderne tid, med målene 164-132-139. De må ha vært en del av et slags klimaks på “det blir aldri bredt nok”-trenden. Jeg hadde telemarksbindinger på mine ski og de fløt som en drøm. Med nok fart fikk du følelsen av å kunne krysse en fjord. 

Men selv i Røldal var de nok ofte for brede og på Haukelifjell sjelden nyttige. 

I endeløse søk på finn.no har jeg etterhvert lagt inn søk på akkurat denne skimodellen. Mest som et slags barometer på hvor mange nostalgikere som går fritt rundt der ute, men også et sosialantropologisk innblikk i alle de fine skibodene og garasjene som har blitt endestasjon for visjoner og drømmer om latterlige dype pudderforhold som altså krevde så feite ski.

Ofte aner man spor av noe melankolsk og sørgmodig i beskrivelsene. «Tiden rekker ikke til, jeg får ikke brukt dem, småbarnslivet har innhentet meg, jeg er nødt til å rydde i skistallen, dette er for store ski for meg». 

Forbausende nok har skipar etter skipar av Kuros forsvunnet og fått den gule merkelappen solgt. 

Det er altså et marked, som menneskene på BI ville ha sagt, for gamle Kuro-ski. 

Men hvem er denne gjengen som velger å kjøpe ski som er 10-15 år gamle?

I en verden som virker mer uforutsigbar enn noensinne, hvor årstidene har blitt en kaotisk smørje, er slike skikjøp en kime til et slags håp. 

Det må jo bety at folk der ute har troen, at både og unge og tilårskomne skikjørere vil sikre seg et par ekstra brede ski.

Plutselig en søndag kveld lyser smarttelefonen opp. En fyr i Sogndal har et par Kuro. I løpet av noen korte sekunder kjøper jeg skiene: Et par tilårskomne Kuro.

Så nå er jeg altså statistikk, jeg er en av dem.

Men ennå har jeg ikke sett noen på fjellet med slike monstrøse ski. Det kan jo allikevel være at de er der ute.

Og egentlig betyr det ikke så mye om de får utallige skidager eller lider en stille skjebne i en skibod eller en garasje, et eller annet sted.

Det fine er jo at det finnes folk der ute, som er så sikre på bunnløse pudderdager i vinter, at de kjøper de aller feiteste skiene.

Denne saken er skrevet av

Alexander Urrang Hauge

Alexander Urrang Hauge har bidratt i skimagasinet Fri Flyt nesten siden starten i 1998, først som leserbrevskribent, senere som reporter, anmelder og fast spaltist.