PREPPA FOR SLUSH: Linn Cecile Mæhlum treffer på prepp og timing i slusjen på Stryn. Foto: Christian Nerdrum
Lesetid: 5 minutter
Noen ganger, når man er 48 år gammel, drømmer man om den gangen man ikke var 48 år gammel, og selv om det ikke alltid var en dans på roser å være yngre enn 48, så var det likevel en dans, selv uten roser var det på mange måter en dans, og denne dansen handlet ofte om ideer, om energi, om muligheter, om tid, og dette gikk gjerne opp i en høyere enhet, dette ble ofte til noe vi karakteriserte som et «prosjekt»,
for eksempel et klatreprosjekt, eller et turprosjekt, eller et skiprosjekt, og selv om ordet «prosjekt» ikke er blant de mest romantiske ordene i riksmålsordboka (det er selvsagt av latinsk opprinnelse, og er visstnok beslektet med ordet «projisere», og «jacere» betyr å «kaste», og ikke spør meg hva det å «kaste» har med prosjekter å gjøre, men slik er latin, det skal være litt vanskelig, det skal være litt mystisk, latin insisterer på å være en utfordrende materie, uten den utfordrende materien i latin hadde ikke latin vært latin, den saken er grei)
Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
så er det et eller annet magisk ved dette ordet likevel, du har det kanskje slik du også, at ordet «prosjekt» øyeblikkelig assosieres med noe spennende, noe positivt, som er ugjort, noe som kanskje skal skje, eller kanskje ikke, og noen av prosjektene jeg ser tilbake på med naiv glede er for eksempel bortgjemte og mosegrodde fjellvegger vi ønsket å klatre, men som vi aldri fikk klatret, og bortgjemte og stupbratte snørenner vi ønsket å kjøre ned på ski, men som vi aldri fikk kjørt ned på ski, og tindetraverser vi ønsket å rangle, men som vi aldri fikk ranglet, og andre prosjekter klarte vi faktisk å gjennomføre,
det er viktig at noen ting i livet blir gjennomført, alt kan ikke bare være ugjort, noen få ting bør faktisk gjennomføres, slik er det, og noen ganger hadde vi både ideen, og energien, og muligheten, og tiden, og vi krysset Tafjordfjella med kano, og vi syklet fra Sognefjellshytta til Øvre Årdal via Skogadalsbøen, og vi sto på ski hver måned gjennom et helt år, aaah, vi sto på ski hver måned gjennom et helt år!, det var fint det!, det var et koselig prosjekt!, det var et passelig prosjekt!,
og akkurat dette prosjektet skaper så gode minner, det skaper så mye nostalgi, kanskje det bør gjennomføres på nytt, kanskje nettopp fordi jeg har blitt 48, kanskje nettopp fordi det er mai nå, og kanskje nettopp fordi det er vanskeligere å komme seg på ski i juni og juli og august, ikke veldig vanskelig, men litt vanskeligere enn det 48-åringer er vant til, rent tidsmessig, og logistikkmessig, men det burde vel fortsatt kunne gå, det burde vel gå greit å komme seg til Stryn en gang i juni, og opp på Breikvamnosi i Jotunheimen i juli, og kanskje en tur til Juvass i august, og muligens en ny tur i september, eller kanskje Juvass er stengt i september, og hva gjør man da, hvor drar man for å stå på ski i september hvis det er stengt på Juvass i september,
I så fall snakker vi om en relativt formidabel oppdagelse innen vitenskap og religion her.
og kanskje er det nettopp dette som gjør et prosjekt til et prosjekt, kanskje man må gå mange mil inn i en nasjonalpark for å komme seg på ski i september, kanskje man må oppsøke en liten snøbre et sted langt borte, veldig høyt over havet, og kanskje det blir enda verre å komme seg på ski i oktober, kanskje oktober blir den største utfordringen av dem alle, november og desember pleier å gå greit, det er ikke der bekymringene ligger, det er september og oktober som kan bli den utfordrende materien her,
og kanskje er det nettopp dette, å skape sine egne problemer, å skape sin egen bøyg, som er essensen i vår jordiske tilværelse, kanskje det er nettopp det å prøve å komme seg på ski hver måned gjennom hele året som er selve meningen med livet,
i så fall snakker vi om en relativt formidabel oppdagelse innen vitenskap og religion her, evolusjonsprosessen har pågått i snart fire milliarder år, i de siste 300 000 årene har vi, homo sapiens, stilt intrikate spørsmål rundt meningen med det hele, i 300 000 år har vi manglet gode svar, Aristoteles, forsøkte seg, Friedrich Nietzsche, Albert Camus, Jean-Paul Sartre, men så, plutselig, ut av intet, kommer en 48 år gammel mann fra Møre og Romsdal og sier at han har funnet det endelige svaret, han har løsningen, han har fasiten,
han blir intervjuet av internasjonale akademiske tidsskrifter, han blir intervjuet av The New York Times, han begynner å skrive på en selvhjelpsbok, for det viser seg at det egentlig ikke er noe hokus pokus knyttet til meningen med livet, det er ikke noe mumbo jumbo, ikke noe rim ram rubadub, ikke noe willy nilly, ikke noe bibbedi bobbidi boo,
meningen med livet, viser det seg, er å stå på ski hver måned gjennom et helt år, meningen med livet er å lage seg et prosjekt med en utfordrende materie, og kanskje fullfører du dette prosjektet, kanskje ikke, det betyr ingen verdens ting om det faller ned på den ene eller andre siden, det er prosjektet i seg selv som betyr noe,
og akkurat nå, i dette øyeblikk, kjenner jeg at jeg lever, jeg lever sterkere og mer intenst enn på lenge, jeg har ideen, jeg har energien, jeg har muligheten, jeg har tiden,
og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg på ski i september og oktober.
To av initiativtakerne for å gjenåpne Folgefonna er ute av prosjektet . – Vi kunne vært i drift denne uka. Både senteret og Jondal går glipp av millioner, sier en svært skuffet Thomas Burda.
