«De kan så mye. De vet så mye»

Det spiller ingen rolle når du ble født. Det er nittitallet som gjelder.

Uansett: Her er noen betraktninger, noen notater, noen løsrevne refleksjoner om fysiske sportsbutikker som muligens – stablet oppå hverandre – skaper en allmenngyldig sannhet. 

1

Det var en varm sommerdag. Vi hadde badet. Kanskje vi badet litt for lenge. Nå var vi sultne.

Vi lette etter ledige restaurantbord på et torg i Finale Ligure. Torget var sannsynligvis 2500 år gammelt.

Et hull i veggen avslørte en klatrebutikk. Inne i klatrebutikken, mellom stabler av dynamiske tau og skrukarabinere, sto en eldre herre med bart og skinnsandaler.

Han så på meg. Jeg så på ham. To be continued.

2

I hjembyen min, på åttitallet, fantes det nesten ingen sportsbutikker. Jeg var kanskje 12 år, jeg hadde nettopp lest Trango-boka av Stein P. Aasheim, jeg hadde begynt å soloere en mosete bergvegg vest for Petterkaia flere ettermiddager i uka, interessen for fjellet sprengte meg innvendig, og jeg gikk inn i en av to sportsbutikker i hjembyen min, i «My Hometown» som Bruce Springsteen synger, og jeg fant en ryggsekk, jeg oppdaget for første gang en anatomisk ryggsekk, og designet!, og fargekombinasjonene!, og utstrålingen!, alt gikk opp i en høyere estetikk, i en fullkommen form, og jeg ble stående med åpen munn, og hele livet lå foran meg, og fjellet, og ryggsekken, og plutselig kom en dame bakfra og stilte dette spørsmålet med den strengeste stemmen sin, på en av Norges absolutt tydeligste dialekter, en dialekt som noen ganger kan fungere som en brødkniv, hvis du av en eller annen grunn skulle mangle en brødkniv: «Har du tenkt at du skal kjøpe noe – eller har du bare tenkt at du skal stå der og stirre?»

3

I Wien fins det en eldre sportsbutikk som har spesialisert seg på friluftsliv. Wiens innbyggere har sannsynligvis gått dit, i generasjoner, for å handle brestøvler og ullstrømper. Kanskje de skal til Hochgurgl, Ischgl, Zell am Zee? Kanskje de er på vei til Zürs am Arlberg?

Inne i denne butikken er det uansett så trangt mellom stativene at det kan minne om huleutforskning. Her har de alle skalljakker i hele verden. Alle skallbukser i universet. Votter fra samtlige produsenter på kloden. Kvinnene som hjelper deg med fjellstøvler kan så mye om fjellstøvler at selv den mest plagsomme besserwisserkunden blir svar skyldig. Kvinnene som hjelper deg med å finne en passende kalkpose har klatret så mye at du ikke bør finne på å si hvor lite du selv har klatret.

Mannen bak disken ser ut som om han nylig har vært på Gasherbrum II. Det er som om du er inne i en katedral. I friluftslivsutstyrets tempel. Og så kommer spørsmålet, igjen og igjen: «Kann ich Ihnen helfen?»

4

Jeg har venner og bekjente som jobber i sportsbutikker. Du har sikkert venner og bekjente som jobber i sportsbutikker. De kan så mye. De vet så mye. De er så vennlige, og tålmodige, og hjelper folk med hva det skal være. En kunde mangler en skrue til en binding som gikk ut av produksjon i 2013.

En annen vil vite forskjellen mellom 150 mm demping og 160 mm demping. En tredje spør hvorfor en skalljakke er dyrere her enn i en konkurrerende nettbutikk. En fjerde vil bytte en lilla lue med et hanskepar. En femte vil bare snikksnakke om været, og turmulighetene, og samtidsaktuelle digresjoner (beklager, denne kunden er nok meg).

Samtidig ringer gjerne telefonen i et bankende kjør. Folk står i kø foran disken. En hund velter et stativ. Et barn gråter inne i prøverommet. Men våre venner og bekjente i sportsbutikken beholder roen.

Våre venner og bekjente svarer høflig og løsningsorientert. Noen ganger bør vi alle stille oss opp, ute på gulvet, til høyre for solbrillene, og gi de ansatte en klem. Og en applaus. Og blomster. Og konfektesker. Og konfettikanoner (selv om det blir djævelsk mye greier å støvsuge etterpå).

Bare for å gi en generell hyllest til alle ansatte i sportsbutikkene.

5

I Sestriere, en italiensk alpelandsby på høyde med Pyttegga i Tafjordfjella, etablert av Fiat-familien på 1930-tallet, går jeg inn i en tilårskommen sportsbutikk for å kjøpe nye staver til sønnen vår. Jeg blir møtt av en ca. 90 år gammel mann. Han snakker ikke engelsk. Jeg kan bare noen få fraser på italiensk. Vi må snakke et annet språk til hverandre: Vi gestikulerer med armene og smiler med hver vår munn.

Vi finner fram til gode skistaver til en gutt på 10 år. Det er ikke de dyreste stavene. Det er ikke de mest fancy stavene. Men det er stavene som en gutt på 10 år trenger. Inkludert i prisen er besjelingen fra en 88 år gamle mann – med 78 års erfaring i det å finne fram skistaver.

6

Jeg har vært i sportsbutikker i Davos, i Whistler, i Chamonix. I Ørsta, New York, Zürich og Praha. Handlet kortslynger i en støvete kjeller i El Chorro. Kjøpt altfor dyre votter i Cortina d´Ampezzo. Vurdert alle dunjakkene i Vancouver. Kjøpt en teknisk t-skjorte i Courmauyer. Investert i en skyggelue i Aosta. Latt meg overtale til å handle en badebukse i Tarifa. Å, ja da. Jeg har handlet på world wide web, også. Men hallo i luka. Det er ikke det samme å stirre på en skjerm. Trykke på knapper. Få feil svar fra en chatbot. Legge inn kortnummeret. Bruke BankID. Vi vil ha mennesker! Mennesker vil ha mennesker! Mennesker vil snakke med mennesker! Mennesker vil lytte til mennesker! Mennesker vil ta på ting! Friluftslivsutstyr! Papirmagasiner! Vinylplater! Hverandre! 

7

En gang, i en sportsbutikk i Oslo, kjøpte jeg en sekspakning med sporty truser. Jeg tenkte at jeg kanskje burde kjøpt disse sporty trusene på nettet. Det er noe eget med å være en middelaldrende mann som kommer fram til disken med en sekspakning med sporty truser. Skal man smalltalke om disse sporty trusene? Skal man ikke smalltalke om sporty truser? Er ikke begge deler like ille, egentlig?

Men er det ikke – samtidig – akkurat dette som er å være et menneske? Å stå i det? I gode og mindre gode situasjoner? I en sportsbutikk i Oslo?

8

Tilbake til den bittelille klatresjappa i Finale Ligure. Innehaveren spilte kantater av Vivaldi på en kalkstøvet ghettoblaster. Bak disken hang en ryggsekk som liknet på ryggsekken som trollbandt meg som 12-åring. Det så ut til at den hadde vært i bruk i cirka 35 år. Det luktet både røkelse og røyk i rommet. Herremannen med bart og tricepser lente seg over en velbrukt klatreguide fra Dolomittene og spurte på romersk-katolsk engelsk: «Hvorfor er du her i juli?» Jeg svarte: «Hva mener du?» Han sa: «Du burde ikke være her nå. Du burde være her i januar. Det er i januar klatringen her er på sitt beste.»

Eivind Eidslott er fast spaltist i magasinet Fri Flyt. Denne teksten er en redigert versjon for nett.

LES OGSÅ

Dråpen

Et skred av betraktninger, refleksjoner og nedsnødde setningsoppbygginger om det underkommuniserte fenomenet «tidligvinter».

Åtte typer stæsj som ikke fins i butikken

Ting du bør ha til vinteren, men som ikke fins i alle sportsbutikker.