Innlegget er en meningsytring. Det gir uttrykk for skribentenes meninger.
Under Arendalsuka diskuterte et panel ledet av Anne Lindmo allemannsretten. Turpåvirker Helene Myhre, politikere, næringsliv og organisasjoner landet i velkjente fraser:
«Ikke glem allemannsplikten»
«folk trenger info»
«ferdsel etter evne» – og «utlendinger ikke forstår den like godt som oss».
Slike utsagn flytter oppmerksomheten bort fra oss selv. Når vi peker på andre, slipper vi å diskutere vår felles bruk av naturlandskapet.
Javel?
I stedet for å parkere debatten, må vi i større grad begynne å diskutere disse utsagnene. For det er ikke gitt hva det å «ferdes etter evne» egentlig betyr. Er det evne til å unngå ulykker – eller evne til å forstå påvirkningen på folk, flora, dyr og småkryp?
Allemannsrettens uklare pliktfundament sier at vi skal opptre «hensynsfullt og varsomt». Dette uklare grunnlaget stiller krav om etisk kompetanse hos oss turfolk. Dette handler ikke bare om oss mennesker imellom, men også om dem som lever der vi går. For insekter, planter og dyr, kan det være blodig alvor når menneskets stadig større føtter valser gjennom fødestua.
I Arendal minnet Myhre oss om at vi er «på besøk i naturen».
Men, er vi virkelig det, når det er vår art som driver klima- og naturkrisa?
Tanken om at vi «blir glad i naturen» bare av å være ute, er naiv og spinkel. Hvilken natur er det snakk om? Skal vi elske sol og medvind like mye som klegg og mygg? Poenget er at vi må forbi disse enkle frasene, og begynne ta dette mer alvorlig.
I vår forskning møter vi mange som allerede er nysgjerrige på etisk refleksjon knyttet til eget turliv.
Hva betyr det å være på tur i et landskap vi deler med andre?
Selv om interessen finnes, er kunnskap om friluftsetikk ikke like tilgjengelig som kurs i kart og kompass. Det finnes ingen kurs i regi av friluftsorganisasjonene. Vi må få friluftsetikk inn i turlivet: Ferdigheter og refleksjoner vi har med oss på tur.
Å lære friluftsetikk betyr å stille spørsmål ved hvordan vi påvirker landskapet og andre som bruker det. Det betyr å ta møte med mennesker og andre skapninger på alvor.
Vi må starte et bredere arbeid med friluftsetikk, og gjøre slike refleksjoner til en selvsagt del av alles turliv. Det betyr å gjøre den til en del av felles opplæring – på linje med førstehjelp og navigasjon.
Organisasjonen Norsk Friluftsliv er godt posisjonert til å starte dette arbeidet, og vi blir gjerne med på turen.
Samtidig løser ikke etisk flinkere turfolk de strukturelle utfordringene. Selv med økt etisk kompetanse og mer varsom ferdsel, vil økt og diversifisert bruk sette stadig mer press på lokalsamfunn og natur. Derfor må politikken på banen. Det moderne samfunnet tvinger oss til å se allemannsretten i et nytt lys.
Allemannsretten har gått inn i en ny tid
Da friluftsloven kom i 1957, var samfunnet et helt annet. Motorveiene var ikke bygd og flytrafikken var liten. Se til Lofoten: Broer, tunneler og veier som i dag er utgangspunkt for tur- og ferieliv, fantes knapt.
Infrastruktur har forvandlet steder og muliggjort intensiv bruk av samfunn, stier, fjell og fjorder. Denne intensiteten har tent debatter om å justere, til og med skrote allemannsretten.
Flere steder er både lokalsamfunn og natur presset fra mange kanter. Likevel ligger støvet tungt over NOU-en Reisemål for en bærekraftig fremtid; utredningen skapte et politisk pusterom, og lite har skjedd siden.
Friluftsetikk kan redusere konflikt, øke bevisstheten og gjøre turlivet mer interessant. Men noen vil alltid ikke ta hensyn – og summen av presset kan ikke løses av enkeltvalg alene. Derfor må politikken inn: Allemannsretten kan ikke behandles som en selvfølge.
Vi må tørre å ta fatt på de ubehagelige spørsmålene:
Skal de som bor et sted ha andre rettigheter enn dem som besøker?
Nå trenger vi politikere som faktisk tar forvaltningen av tur- og ferieliv på alvor.
Og vi som turfolk må gjøre vår del: lære, praktisere og løfte friluftsetikken – ikke som pynt, men som ferdigheter på linje med førstehjelp og navigasjon.
Vil du si din mening, eller kanskje starte en debatt? Send kronikk og leserinnlegg til meninger@friflyt.no
