Ofte er disse personifisert og karikert gjennom en ingeniør på den ene siden, som setter sin ære i å kunne konstruere en motorveibro eller en dam eller en vindmølle, og den klassiske naturverneren på den andre, som ikke vil trå på en mosedott.
I våre dager er uansett bildet mer nyansert. Ingeniører av i dag er skolert i å minimere inngrep. Og selv den mest oilskinkledte naturverner nyter godt av motorveier.
Så vi lever alle i et slags kulturlandskap, et sted på aksen mellom 100% sivilisasjon (hva ville det vært, en bystat på en kunstig øy?) og urørt natur (ekstremt sjelden i Norge).
Uansett: De fleste gangene jeg tar meg i å beundre horisonten, er det ikke så mye menneskeskapt der. Fjell, hav og himmel er det som etterlater inntrykk.
Men med den kjipe snøvinteren vi har hatt på Østlandet, må jeg innrømme at et av de sterkere inntrykkene på ski hittil i sesongen kom fra en heis.
ELG I SOLNEDGANG: Ulike ting er vakre for ulike folk. Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Jean Pomagalski (født 1905 i Krakow) er gått i grava for lenge sida, men jeg er sikker på at han ble rykket et hakk nærmere himmelen i vinter. Da kom navnet hans igjen opp på Geilo. Da jeg var liten var det en pomaheis på Geilo som jeg fortsatt har varige skader på sjelen fra. Siden kom det flere tiår uten det edleste av heis i skibygda.
Men i år?
I år var Poma tilbake på Geilo.
Og ikke bare det. Ja, heisen stoppet på den offisielle åpningen. Det hører liksom med til Poma, i tillegg til rykket når du skal på. Men hva fikk man se mot horisonten på vei opp? En sving på heisen. I den grad man skal legge sin elsk på en heis, står heiser med sving langt oppe på dansekortet.
Den heisstolpen med alle hjula og vaiere som umerkelig dreier ferden noen grader ...
Er det lov å si den har en egen type skjønnhet?
PS. Pomaheisen erstatter en tidligere stolheis, og innebærer derfor isolert sett helt minimalt med nedbygging av natur.
