For lenge siden, i en galakse langt, langt borte, raste det borgerkrig mellom snowboardere og skikjørere. I dag høres fortsatt ekko av 90-tallets kulturkrig i podcaster, heiskøer og på sosiale medier. Folkens, det er på tide å gi seg nå.
A VIEW TO A KILL: Alt annet enn god stemning når James Bond blir angrepet av en gjeng russiske soldater.
Lesetid: 5 minutter
I snowboardhistoriens barndom, var snowboarding forbudt i alpinanlegg. De første brettkjørerne i Norge måtte gå opp bakkene, før forbudet ble opphevet og de fikk kjøre heis og preparert underlag. I USA levde snowboardforbudet til langt ut på 2000-tallet i mange anlegg, og noen få håndhever det fortsatt i dag.
Innlegget er en meningsytring. Det gir uttrykk for skribentens holdninger.
Så betent var forbudet at det i 2008 ble utlovet en dusør fra Burton Snowboards på 5000 dollar til den som filmet seg selv på snowboard i et av de fem siste resortene som fortsatt håndhevet totalforbud mot brettkjøring.
Resultatet viste brutale skipatruljer som skadet snowboardere som ble lagt i bakken, mens de ble anholdt til politiet kom.
Motsetningen mellom ski- og snowboardkultur har blitt utnyttet av populærkulturen siden tidlig på 80-tallet. I en reklamefilm fra 1983, for den franske alpedestinasjonen Les Arcs, ble snowboarder Regis Roland jaget av monoskikjørere ned fjellsidene.
Året etter meide en snowboardkjørende James Bond ned russiske soldater på ski i filmen A View to a Kill.
(Se den legendariske åpningssekvensen lengst ned i artikkelen)
I begge filmer symboliserte skikulturen det onde, og snowboard det gode. Konfliktorienteringen mellom ski og snowboard etablerte seg tidlig i snowboardsportens historie – en konflikt som skulle intensiveres utover 90-tallet, både i USA og her hjemme.
HÆ, KRIG? Mens kulturkrigen raste mellom ski og snowboard på 90-tallet, gikk skigruppen Låmleiken vd Høgsolen i Telemark,all inn på kulturell apropriasjon. Her jaktes løssnø i flokk i Rauland vinteren 1999. Foto privat.
Her er listen over produktene som floppet så hardt at de forsvant for godt.
Vintersportsapartheid
Da jeg begynte min snowboardkarriere i Hemsedal i 1994, gikk terrengparker i norske alpinanlegg under navnet snowboardparker. Parkene var laget av snowboardere, for snowboardere. Vi brettkjørere var privilegerte med egne lekeplasser, adskilt fra skikjørerne, som ikke hadde tilgang. Var det anleggenes dårlige samvittighet for tidligere nektet tilgang vi så resultatet av?
Et forsøk på å gjøre opp for urett?
Jeg erkjenner at jeg likte følelsen av eksklusiviteten gjennom egen park, kun for brettfolket. Samtidig kjente jeg på en uggen magefølelse for det hele. Jeg kjørte jo fortsatt Telemark, selv om jeg hadde begynt å kjøre brett. På brett var jeg innafor det gode parkselskap. På ski var jeg utenfor. Det føltes feil.
Men følelsen ble undertrykt straks jeg innfant meg på toppen av snowboardparken. Opplevelsen av fellesskap og stammekultur overskygget utenforskapet jeg bidro til mot skikjørere.
Det er lett å ironisere over snowboardkultur på første halvdel av 90-tallet. Øverst i parkene satt vi på rævva. Lenge. Det skulle skravles, fyres sigg, og gudene vet hva, før vi droppet inn. Hvorfor vi satt der så lenge og hva som tok så lang tid, aner jeg ikke. Men en mer ineffektiv kø- og kjørekultur har aldri eksistert i norske terrengparker.
Det lille skianlegget i Eggedal går med underskudd hvert år. – Men heisen er en del av stedets sjel. Både hyttefolk og lokale setter stor pris på den og forventer at den går. Så anlegget består, sier driftslederen av Tempelseter Skisenter.
Ingenting var bedre før
I dag sitter ingen på rumpa i parkene lenger. Det kjøres. Ingen snowboardere kaster snøballer eller spader etter skikjørende inntrengere heller. Terrengparker er åpne for alle. Det skulle bare mangle. Vintersportsrasisme, med alpinanleggenes velsignelse, er vrient å forsvare i 2025. Men på midten av 90-tallet definerte hva du hadde festet til beina, hvilke områder du hadde tilgang til i flere norske alpinanlegg.
Jeg vrir meg over at det sto «Snowboarders ONLY» på skiltene ved inngangen til terrengparkene.
Bytt ut snowboarders med «white people», og du skjønner at datidens segregering var like umusikalsk som adskilte plasser i bussene for hvite og afroamerikanere i USA på 60-tallet.
Vi burde skamme oss, vi som profiterte på terrengparketnosentrismen på 90-tallet, men jeg hører ingen som gjør det. Snarere tvert imot. Det jeg fortsatt hører mye av, er ekko av 90-tallets konflikt mellom mennesker som egentlig var ute etter det samme: å ha det gøy på snø. Hvorfor er denne nedsnakkingen, først og fremst fra oss snowboardere mot skikjørere, så seiglivet hos enkelte?
Fra Tony Hawk til Shaun Palmer, verdensstjernene hyller Haakonsens unike bidrag til snowboardsporten.
Oppvåkningen
Høsten 1997 flyttet jeg til Høgskolen i Bø i Telemark for å studere. Vi var totalt fem snowboardere i et studentmiljø på rundt 1000 studenter. De andre vintersportsentusiastene kjørte i all hovedsak Telemark.
Skigruppa Låmleiken samlet vintersportsmiljøet, og det var en åpenbaring å bevege seg i et miljø som ikke brydde seg om hva folk kjørte på, som kun fokuserte på det som var viktig: gleden av å leke på snø. Gjennom fire års studentliv kjørte jeg mye med skikjørere. Rauland, Vrådal og Lifjell var helgenes utfartsdestinasjoner, med takstativene stappa med ski og brett.
Å dele var en sentral verdi i miljøet. De som var lommekjent, tok med nykommere til skjulte offpiste-perler kun de innvidde kjente til. Neste års studentkull fikk samme behandling av oss som hadde lært hemmelighetene av forrige generasjon. Miljøet var en øyeåpner når det kom til mangfold og inkludering. Var du glad i løssnø, kunne omgås folk og spytta inn din andel av bensinpenger, var du inne. På fjellet var vi alle like, uavhengig av leketøyet festet til føttene.
FRED? Allerede vinteren 99 var det håp om fredsløsning mellom ski og brettfolk. Her er begge leire på tur sammen på Gleksefjell, Telemark. Foto privat
Det knyter seg i magen kvar gong eit vågalt prosjekt skal gjennomførast. Er dette dagen alt går gale?
Gammalt grums
Så hvorfor fortsetter det gamle snowboard- vs. ski-grumset å leve? Jeg hører det i sosiale sammenhenger og leser det på sosiale medier. Selv får jeg kommentarer fra snowboardere om at jeg skriver for et skimagasin. Noen ganger er det åpenbar humor med glimt i øyet, men litt for ofte ligger det mer bak, og det resonnerer dårlig i 2025.
Hvorfor? Fordi krigen er over, og ingen bryr seg.
Derfor ble jeg oppriktig glad da snowboarder Todd Richards, i sin podcast Monday M.A.S.S., ikke bet på agnet til kollega Chris Coté, som slang med leppa om skikjørere.
«Dropp det. Tiden er forbi. Ingen bryr seg,» var responsen fra Richards. Halleluja!
Det jeg håper er den foreløpige spikeren i kista for antikvariske holdninger, kom da storfjellslegenden og gründer av Jones Snowboards, Jeremy Jones, nylig innlemmet fire skiprofiler på teamet til sitt klesmerke Jones Outerwear. «For meg har det aldri handlet om hva folk kjører på,» skrev Jones på Instagram.
«Det har handlet om hvem jeg trives å kjøre med, om innstilling.»
Velg dine kamper
Denne vinteren, og i all overskuelig fremtid, synes jeg vi vintersportsentusiaster skal legge godviljen til og tenke det beste om hverandre. Være inkluderende og rause. Slutte å slenge med leppa. Skli videre i livet, på ski og på brett. Livet er for kort til noe annet.
Det er faktisk ikke deilig å ha noen å hate.
Hva synes du om denne saken?
Denne saken er skrevet av
Kenneth Erlandsen
Kenneth Erlandsen har et blødende hjerte for aktiviteter som foregår sidelengs, med og uten bindinger. Rett ut fra hytta på Tempelseter har han utallige dager i fjellet på snowboard, snowskate og powsurf.
Med brett på sekken og truger på beina har han med årene blitt en lommekjent frikjører i områdene i og rundt Eggedal.
Kenneth bor i Drøbak og skriver om brettsport og brettkultur for Fri Flyt.
KOMMENTAR: I en tid der GPS og smarttelefoner har blitt trofaste følgesvenner på tur, er det lett å undervurdere verdien av den gode, gamle kartforståelsen, skriver tindevegleder Bjørn Kruse.
Allerede abonnent?
Norges største og beste magasin om ski, topptur og bratt friluftsliv - siden 1998
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 5 utgaver av Fri Flyt magasin
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
