Norge har blant de strengeste reglene i verden når det kommer til barn og idrett. Hvordan kan små, nordiske land hevde seg i skateboard, spør Steffen Sørum i denne kronikken.
SKATE-STJERNE: Heili Sirvio (13) er Skandinavias råeste skatejente for tiden. Den finske, olympiske komité har fått litt å tenke på etter at Heili beviste at hun er en av de beste skaterne i verden. Her sammen med lillesøster Miila, også hun ivrig skater.Foto: Fredrik Sirvio
Lesetid: 12 minutter
Da finske Heili Sirvio tok 5. plass i OL-grenen park skateboarding var det en suksesshistorie. En suksess verdt å se nærmere på for alle som har ambisjoner om å komme til Los Angeles OL i 2028.
Norges naboland, Danmark, Sverige og Finland var alle med i Paris-lekene i park. Kunne Heili ha vært norsk og ikke finsk? Og hvor finsk var denne utøveren, egentlig?
Var det den absurde forbudshistorien fra 1980-tallet som fremdeles spøker for norske skatere og holdt oss ute av den nordiske OL-klubben, eller var det andre faktorer?
Tre historiske hendelser
Tolv år gammel klarte Heili bragden å kvalifisere seg til OL i Paris 2024.
Som tolvåring i 1988 ble brettet mitt konfiskert av politiet i min hjemby Stavanger. Brettet var smuglet inn fra USA av pappa som jobbet i oljeindustrien. Deler som hjul og kulelager ble kjøpt i nettopp Finland av søsteren min som var på landslaget i løping og skjult i kofferten over grensen. Årsaken til smuglingen? I 1988 var det verken lov å kjøpe eller bruke skateboard i Norge.
Som tolvåring opplevde sønnen min å bli nektet å konkurrere i norgesmesterskapet i Stavanger i 2019. Aldersgrensen ble hevet fra 12 år til 13 år et par dager før konkurransen.
Årsaken var at det norske skateboardforbundet skulle følge Norges idrettsbestemmelser. Mentalt uforberedt på en slik brå vending, var det en knust gutt som fulgte konkurransen fra tribunen.
Tre tolvåringer med tre forskjellige skateboard-opplevelser som illustrerer Norges unike skateboardhistorie i moderne tid.
Norske aldersbestemmelser
Om Heili sin suksess kunne ha vært norsk, er svaret i utgangspunktet nei. Finnen ville verken fått delta i et norsk mesterskap før august 2024, og dermed ikke fått reise til OL i Paris. Hun ville ha måttet forholde seg til en regelbestemmelse der hun ikke ble rangert i konkurranser, eller tatt ut til landslag eller rekruttlandslag før fylte 13 år.
Norge har blant de strengeste reglene i verden når det kommer til barn og idrett. Bestemmelsen skal hindre utøvere under 13 år å delta i nasjonal eller internasjonale konkurranser som OL, VM og NM.
Norsk idrettsforbunds bestemmelser gjelder alle forbundene som er medlem, også Brettforbundet som er skaternes forbund. Motivet er å skåne unge utøvere fra uønsket press, tidlig spesialisering og signaliserer på sin måte at toppidrett er barnearbeid. Nedre grense for senior er 16 år.
HVIS HUN VAR NORSK: Heili Sirvio sin OL-reise under norsk flagg ville ha måtte utsettes flere år. Som trettenåring var ikke Heili Sirvio heller ikke den yngste skateren under OL-lekene i Paris. Foto: Fredrik Sirivo
Det kan absolutt diskutere hvor bra det er for skatingen, eller utøverne, at de åtte jentene som konkurrerte i Paris-finalen fikk unge Dorela Varella (23) til å fremstå som en gammel veteran?
Er det grunn til å tro at snittalderen vil opp på nivå med guttene, nå som populariteten blant jenteskaterne har nådd nye høyder? Vil aldersnittet stabilisere seg rundt 17-19 år?
Vil vi se de samme jentene i OL i Los Angeles i 2028 som da har nådd en myndig alder?
Sporten fikk en boost etter OL i Tokyo med nye rollemodeller som bla. Sky Brown og Raysa Leal.
Jeg tror det vil bli en større utfordring for morgendagens 11-12 åringer å ta igjen denne eliten. Selv om ikke toppen av unge talenter er nådd.
Spørsmålet blir da hvor god må man være som 10-12-åring i dag hvis målet er de neste olympiske leker? Vil en 16-åring som kjører sin første konkurranse i 2024 i det hele tatt har en sjanse?
Er de norske reguleringene et hinder for utfoldelse eller en beskyttelse av unge talenter?
Tonje Pedersen viser og forklarer hvordan man kommer i gang med skateboard.
Korona-effekter
Heili begynte å skate under korona, slik mange andre over hele verden gjorde. Utviklingen hennes har vært imponerende rask.
I motsetning til Norge hadde land som blant annet Australia åpne skateparker og muligheter til å samles både i innendørsparker og utendørs jevnlig.
I Australia og California er det mulig å skate utendørs hele året – noe Heili har nytt godt av. Korona hadde enorme konsekvenser for skaterne som ønsket å hevde seg i store buer flere steder i verden – men rammet Norge spesielt hardt.
Norske kommuner innførte kompliserte regler for hvem, og hvor mange som fikk drive med idretten sin, og mange steder ble ikke skating definert som idrett eller sport.
I Norges hovedstad Oslo var skatehallene i praksis stengt i flere år, og for et vinterland som befinner seg i stummende vintermørke i nesten fire måneder, var utendørs skating utfordrende og til tider umulig.
De ivrigste brukte gassbrennere og bensin for å fjerne is og snø fra rampene, men det nyttet lite når verken dagslys eller temperatur spiller på lag.
Street-skaterne hadde større fleksibilitet. De var ikke like avhengig av anlegg som vert- og parkskaterne.
Parkeringshaller ble et yndet møtested, og kreative mennesker bygget mobile kickere og rails og fant nye spots, nesten som i gamle dager.
I ettertid har forskning konkludert med at koronarestriksjonene for barn og unge i Norge var for streng, og fikk store konsekvenser for mental helse og utvikling, og et etterslep som fremdeles påvirker utdannelse og psyken hos flere.
Hva dette hadde å si for det sportslige, tør jeg rett og slett ikke tenke på. Å legge ned 10 000 timer fikk man ikke. Noen ytterst få elite-utøvere over 18 år fikk begrenset mulighet, så klart, men i den gruppen ville ikke Heili ha vært. Møtet mellom skateboarding som idrett med treningstider og en dominerende skatekultur som forakter den slags, var heller ikke til stor hjelp.
Spesielt sårbart var unge skatere som ønsket å satse fordi en rekruttgruppe eller et juniorlandslag ikke eksisterte før etter korona.
Et tema som ofte er oppe i debatt i Norge er om aldersgruppen 10-16 år skal eller bør spesialisere seg i en idrett, og når spesialisering bør skje.
Forbud, lock down og ingen organisert trening med forutsigbarhet, rammet bueskatingen hardt, og det var ikke første gang i Norges historie at skatingen ble regulert bort.
Konkurranse-grener i skateboard
Street: Konkurranse på flate baner med trapper, rails, benker og andre elementer. Skaterne utfører triks på hindrene.
Park: I en skålformet bane med store buer og overganger. Veggene brukes til å utføre lufttriks og grind-manøvre.
Vert (vertikalramp): Skating på en høy, u-formet rampe med vertikale vegger. Skaterne gjør høye lufttriks og tekniske flips.
Bowl: Skating i skålformede strukturer, ofte en del av park-baner, der flyt og sammenhengende triks står i fokus.
Big Air: Konkurranse der skaterne utfører store triks fra en høy rampe med et enormt hopp, og lander på en motsatt rampe etter å ha utført triks i luften.
Vis mer
Forbudstiden i Norge
Brettforbundets president Kjetil Ostling skrev nylig et reisebrev fra Paris om hvilken stor suksess park-skatingen var.
Her nevner han med en lite skjult stolthet, at han selv startet å skate da det var ulovlig, og holder dermed en truck på core-siden av skatingen.
Forbudet er noe de fleste skatere i Norge født på 60-70 tallet trekker frem som selve sjelen av norsk skatekultur.
Det norske forbudet var en forskrift innført i 1978 som ble opphevet 1989. Skateboarding var faktisk en crime.
Da var det verken lov å innføre, selge eller bruke skateboard, selv om det ble innført unntak fra reglene ved flere tilfeller, og lettelsene gjorde at man fikk bygget parker og gjennomført konkurranser.
Det var årsaken til at min søster på reise til Finland hadde kontrabande som hjul og griptape i kofferten. Slikt fikk man nemlig ikke fatt på i Norge.
Er ikke dette historie?
Det er omtrent like lang tid mellom slutten på den andre verdenskrig og min fødsel (1976), som det norske forbudet og dagens skatere. I 2019 var det 30 år siden forbudet ble opphevet.
Man ville tro at effekten har mistet relevans, selv om dette unike forbudet i verdensmålestokk, nevnes under de fleste TV-overførte konkurranser og artikler (som denne). Det har vel rent mer vann i elven siden 1989?
Forbudet gjorde at Norge kom senere i gang med parker og anlegg enn sine naboland Danmark og Sverige.
I Norge er det færre foreldre med skateerfaring som kan organisere klubber og aktiviteter enn andre land.
Sverige sitt skateboardforbund har derfor langt flere medlemmer og en sterkere økonomi til å bygge ut skateboardkulturen i sitt hjemland.
Både Danmark og Sverige har høyere innbyggertall som også teller statistisk inn for suksess.
Fredrik Sirvio, faren til Heili, er selv en skater. Han har med sin snowboard og skate-bakgrunn hatt sin del å si for Heili sitt karrierevalg.
Foreldre som skater, eller har skatet, gjør seg også gjeldende blant norske utøvere, men forbudstiden gjør den gruppen svært liten sammenlignet med resten av Europa.
Skateboard kobles fremdeles, noe grunnløst, til kriminalitet når nye parker skal bygges i Norge.
I Oslo har underskriftskampanjer hindret utbygging av blant annet ramper som ved Kristparken.
Frykten har noen ganger blitt visualisert i infoskriv fra barnevern eller kriminalomsorgen, der unge menn med rusproblemer har blitt portrettert med brett under armen. Slik holdes myten levende og mange nordmenn må ha fått sjokk da de så Arissa Trew og Keegan Palmer ta OL gull.
De hadde verken ansiktstatoveringer, spray cans i lomma eller alkohol i hånda når de gjorde sine 540s.
PARIS-OL 2004: Keegan Palmer (Australia) i park-finalen på La Concorde. Foto: Ulrik Pedersen/CSM/Sipa USA
Er det en ting man kan ta med seg om det norske forbudet fra 1980-tallet, var at det ikke stoppet ungdommen fra å skate, eller bygge DIY-parker.
Et fåtall reiste ut i verden for å konkurrere og satte sitt avtrykk.
Skateren må fremdeles finne indre motivasjon, det finnes ikke trenere eller treningstider for grasrot. Det siste en viktig forutsetning for å ha glede av brett, mener jeg. Det må komme fra en selv.
Men det er forskjell mellom egenorganisert i tilrettelagte forhold fremfor forbud og avmakt.
Når unge skatere i dag snakker om forbud, er det aldersbestemmelsene og korona som det snakkes om, ikke at man for over 30 år siden måtte til USA, Sverige (eller Finland) for å kjøpe brett.
Et komplisert sett av faktorer under korona gjorde at mange aktive, unge skatere sluttet. For mange forble skating en sommerflørt når hallene nok en gang måtte stenge ned om høsten.
Folkehelseinstituttet (FHI) gjorde en undersøkelse etter pandemien og konkluderte med at barn fra lavinntektsfamilier med andre risikofaktorer som stress/ dårligere stressmestring, rus og andre psykiske helseproblemer hadde større risiko for å komme dårlig ut og droppe sine aktiviteter
For mange var skatingen en viktig aktivitet når alt annet ikke fungerte i livet, og når hallene stengte ned, ble ironisk nok alkoholen og dopen det som tok dem.
En tredje faktor jeg mener er sentral i hvilke land som vil bli representert i Los Angeles i 2028, er muligheten for å skate for forfedrenes hjemland.
Heili Sirvio har dobbelt statsborgerskap og gullkysten i Australia som sine fordeler.
Å få skatet jevnt under korona og skaffe konkuranseerfaring tidlig, er unorsk og et fortrinn Norge ikke kan tilby, men å komme fra skatenasjoner som Australia byr på andre utfordringer.
FORTSATT JUNIOR: Heili Sirvio fikk delta i OL, men inntil hun fyller 16 må alle kostnader må dekkes privat. Foto: Fredrik Sirvio.
Flere amerikanske skatere har vært ivrige slektforskere forut for OL i Paris, siden hvert land har vært begrenset til tre utøvere i hver gren, har det i land som USA, Brasil og Australia vært trangt gjennom døra.
Det har gjort flere profilerte skatere til italienere, portugisere og briter over natten.
Team Great Britain hvor amerikanske 51 år gamle Andy MacDonald og Sky Brown utgjorde kjernen, har selvfølgelig konsekvenser for grasrotsatningen for yngre, britiske talenter.
Hvis man kan se på det å vinne medalje i OL som en kortsiktig gevinst, men å dyrke frem en kultur og talenter i eget land som en større og langt viktigere oppgave, er dobbelt statsborgerskap utfordrende og ikke ensidig positivt.
Jeg tror det norske landslaget er spesielt sårbar for å miste grasrota.
Når utøvere fra andre land kan satse tidligere, har andre treningsmuligheter og skifte pass, er det ikke tvil om at noe vil skje fremover.
Jeg syns personlig at det ville ha vært uheldig om Norge ikke forankret satsingen mot Los Angeles med egne talenter, men importerte dem. Det er tross alt et mangfold man ønsker å vise frem.
Den norske modellen – til Los Angeles?
Forbudet mot yngre utøvere har helt klart konsekvenser for et lite land som Norge. Korona også.
Hvis målet var OL i Paris, ville ikke Sirvio vært i finalen, selv-om-atte-hvis om. Men kan den norske modellen gjøre noe unikt og overraske?
Veien frem mot OL i LA startet for flere år siden. Nå snakkes det også om en tredje gren blir aktuell når USA tenner den olympiske ilden, nemlig vert-skating.
Norge har vært gode i buer før, med blant legenden Adil Dyani og Øystein Greni.
Mats Hatlem og Elias Nilsen har hevdet seg internasjonalt og kan gi Norge kompetansen og kjernen til et Team Norway.
Under det norske mesterskapet i vert og park august i år, var det flere talenter som har vist seg frem. Yngre skatere av begge kjønn. Aksel Sørum, Maja Spatcheck, Selma Pettersen kjørte sine første internasjonale konkurranser i sesongen 23/24.
Naboer med peiling
Norge kan også hente erfaringene fra nordiske naboer som bygger lagfølelse og kultur. Rune Glifbergs mentoring av det danske landslaget.
Sveriges John Dahlquist sine erfaringer fra det kinesiske landslaget. J-Mags Grymt Koolt er en inspirerende og kreativ kraft som kan fungere som bensin utenfor Sveriges grenser.
Det vil dukke opp humper og småstein på veien. Store og små utfordringer og ukjente faktorer.
Å få norske skatere til OL i Los Angeles vil kreve enormt mye, og hvis det faller på plass, er det for første gang i historien og en unik prestasjon.
Sett i lys av den norske historikken, imponerende. Sjansen burde kanskje være større enn at Brasil skulle hatt medaljehåp i alpin, men nå som en nordmann med dobbelt pass har skiftet over til det brasilianske landslaget kan alt skje.
Som en liten skateboarding-nasjon må Norge finne en egen vinneroppskrift, være nyskapende. Om de får det til, vil tiden vise.
Steffen R.M. Sørum (f. 1976) er skateboardentuisast og forfatter. Han har blant annet skrevet trilogien «Girlskate». Sørum jobber som forsker og faglig leder for forfatterutdannelsen ved Norsk Barnebokinstitutt.
Siden Skur 13 ble laget for X Games i 2016, har det vært usikkerhet om skatere, BMXere og scootere får lov til å beholde den ikoniske skateparken. Nå er den del av de fremtidige utviklingsplanene for området på Aker Brygge.
