En skikjører bretter ut sin sjel

Hvorfor knytter snowboarderen sin identitet tettere opp til brettkulturen enn skikjøreren knytter sin identitet til skikulturen?

Og hvorfor er snowboarderen ofte cool (helt objektivt) med ekstravagant frisyre, baggy klær, subkulturell musikksmak og en merkelig, vidunderlig bil stående på tunet – mens skikjøreren er mer vanlig (helt objektivt) med juristfrisyre, streit skallbekledning, Coldplay på øret og svart el-bil? 

Les også

Terje Haakonsen – den bese snowboarderen gjennom alle tider

Fra Tony Hawk til Shaun Palmer, verdensstjernene hyller Haakonsens unike bidrag til snowboardsporten.

Norges forskningsråd burde snarest bevilge 48,3 millioner kroner til et vitenskapelig dypdykk i dette spørsmålet. Men før det skjer, tillater jeg meg å kaste ut noen hypoteser.

Warning: jeg er skikjører.

Kanskje dette handler om om at snowboarderen har tre elementer å utfolde seg i – og identifisere seg med – året rundt (og dette må helst sies på amerikansk): snow, surf and skate. 

Snowboarderen kan danse nedover en spektakulær fjellside på Strandafjellet, i bunnløs nysnø, ei tilfeldig helg i mars.

Samme helg kan hun surfe ei enorm bølge i Ervika og gå bananas i Volda skatepark.

Hele tiden på et brett.

Joda. Skikjøreren kan forsåvidt gjøre det samme – på to planker.

Det funker bra på Strandafjellet med to hangarskip av noen løssnøski under føttene. Men det funker ikke like bra når skikjøreren skal bruke to planker i havet.

Jeg vet selv hvor lite grasiøs jeg er på vannski, i en vestlandsfjord, bak en åpen plastjolle med totakters Evinrude påhengsmotor. Det ser rett og slett ikke bra ut. 

Og der snowboarderen kan bruke ettermiddagen på å skate rundt og leke seg på funbox, sliderail, bowl, bank, trapp, corner, A-frame, maualbox og quarter, har ikke skikjøreren annet valg enn å gå på rulleski langs fylkesveien iført sykkelhjelm og en gammel treningsoverdel fra et idrettslag du for lengst har sluttet å betale kontingent til. 

Som rulleskiløper kan jeg selvsagt veksle mellom å skøyte og gå klassisk, filme deler av rulleskituren med en sju år gammel iPad og studere teknikken min etterpå.

Men det blir liksom ikke helt det samme som å se YouTube-klipp av Tony Hawk fra 80-tallet.

Kanskje det også handler om at brettkulturen har flere historier å fortelle enn skikulturen?

La meg bare presentere ett av mange eksempler:

I perioden fra 1978 til 1989 var skateboard forbudt i Norge. Tenk på det! Forbudt!

Rullebrettene måtte smugles inn til norske bygdesamfunn – fra Sverige og USA.

De modigste jentene og guttene snekret ulovlige skateramper på hemmelige steder i skogen. 

Dette ble det ikke bare mange historier av.

Disse folka skapte historie.

En høstdag i 1997 kjøpte min venn Anders og jeg snowboardmagasinet Onboard i Narvesen-kiosken ved Fisketorget i Bergen.

Jeg husker fortsatt det oransje, glødende coveret. Papirkvaliteten. Den store, forventningsfulle tittelen: «The Travel Issue». Jeg husker reportasjene. Intervjuene. Språket. Fotojournalistikken.

Det innovative designet. Hvordan alt dette gikk opp i en høyere enhet.

Vi sto der og fikk bekreftet det vi hadde følt på i mange år allerede:

Snowboardet var kulere enn våre telemarkski.

Veldig mye kulere.

Brettkulturen var rett og slett noe for seg selv. Noe nærmest uoppnåelig. 

Som et rockeband som ikke gir intervjuer. Som en genial filmregissør – uten manus.

Som en intuitiv, tidløs inspirasjon.

Like etterpå gikk vi hjem og startet Fri Flyt.