Bresprekker, fjellsprekker, jeg sprekker. Av glede. Tilbake i Chamonix. 22 timer, 1800km i bil (Mazda CX-5, produktplassert) fra Oslo og igjen ser jeg ned langs dalen der livet er en lek og suksess måles i morro gjennom de hvite månedene.

For tre år siden, første gang jeg kom hit, forstod jeg ikke hvor man skulle kjøre ski når jeg så opp på de stupbratte fjellveggene fra dalbunnen. Det gjør jeg ikke nå heller. Sosiale medier fra Alpene har vært hvite den siste uken i november og meldt vinterens ankomst med krigstyper, men skogssidene ned fra Flegere og Brevent er brune, delvis grønne, og Grands Montets ser ut som en steinur når jeg ankommer 5. desember.

(Blogginnlegget fortsetter under bildet)

Cham_reisebrev-00552

LITT: Det er litt, men ikke mye snø i fjellene. Foto: Nikolai Schirmer

Bruno Compagnet sier han ikke har sett dalen så tørr de 20 vintrene han har holdt til der. Vi kjører Pas de Chevre, sklir ned is og steinheller før vi slukker tørsten med smeltevann som renner av glovarme steiner i 2000 meters høyde og stavrer oss opp Poubellerenna som har så lite snø at deler av den er klatring på stein og is.

Om kvelden mimrer Camille om kjellerluka på Chambre Neuf som åpnet opp en verden av ugang nittitallet og en rave-kultur som handlet om felles glede, ikke ensom rus. Eierne av gamle Chambre Neuf er voksne nå, og har åpnet Moo.

Moo som er like forutsigbar som værmeldingen; ingen morro i vente.

Så vidt jeg har forstått var imidlertid skiene spinkle med kjipt spenn og damene spinkle med kjipe magetopper på nittitallet, så jeg bestemmer meg for at det får være 40 åringenes greie å mimre om en svunnen tid.

(Blogginnlegget fortsetter under bildet)

Cham_reisebrev-00446. Jussi over skyene

SKYENE: Jussi-Oskari Taka er over skyene i Chamonix. Foto: Nikolai Schirmer

For Eirik fra Crux Film fryder seg over dårlige forhold, enorme bresprekker og karakterbyggende motgang mens jeg jo fryder meg over heis og sol, to ting vi ikke har i Nord-Norge i desember. Selv om det ikke kommer påfyll holder snøen i nordsidene seg fin i fravær av varme og vind, og folkene i dalen er bra uansett vær.

Jeg klatrer renner i Sveits med fjellgeita Minna Riihimaki, finner naturlige hits mellom steinene med luftfartssjef Flo Bastien, følger Camille gjennom et opprørt hav av is og kjører om kapp med det avdankede OL-håpet Jussi Taka med vekten langt bak på skia i påvente av haier. Det er skummelt. Man må være presis for å ikke treffe stein. Ski knekker i harde landinger. Men det er gøy! Hard snø, myk snø, våt snø, ingen snø. Her gjør man lett 8000 høydemeter med gøy før lunsj (Fransk lunsjtid).

Fullendt væren er bevegelse og dette er glede skriver Coetzee. Det skriver jeg også.

Samtidig sykler de fortsatt i solsiden av dalen, nå i slutten av desember.

Gutta som lever av skisalg ser dystert på det. Og jeg, som forsøker å gjøre et indirekte levebrød av de samme inntektene, har en vag følelse av å være passasjer på et synkende skip.

Men om dette er de siste snøvintrene vi får skal jeg tyne dem for hvert snøfnugg de gir. Og på vestkysten av USA laver det ned.