På skiferie til Monterosa i Nord-Italia

Airbnb-verten vår, Gabriele, viste begeistret frem et bilde av gårdsplassen på mobiltelefonen sin.

Vi – det vil si tre stykker familien Isern og meg selv – kikket oss litt rundt og kunne ikke unngå å legge merke til at i år besto den samme gårdsplassen av nitti prosent grus, ti prosent hundelort og null prosent snø. Det var slutten av februar, og vi befant oss i den lille landsbyen Gressoney i skiområdet Monterosa i Nord-Italia. Kort fortalt hadde vi bestilt flybilletter god tid i forveien. Satset ferie og penger i snølotteriet. Og tapt.

Det var bare å konstatere. Snøen var steinhard og minnet mer om et frossent korallrev. Det var heller ikke noe mer i vente. 

Vi vurderte å stikke. Victoria Isern forsøkte forgjeves å selge inn at Verbier kun var en fem timers kjøretur unna. Men til tross for glorete emneknagger på instagram kunne vi se fra bildene at snøen ikke var det spor mykere der. 

Så vi ble. Etter noen dager med skraping rundt i skianlegget i Monterosa og en svipptur til Cervinia, fant vi ut at vi måtte sette inn støtet for å huske turen som noe mer enn rødvin og spaghetti carbonara-bonanza. 

Monterosa er det nest høyeste fjellmassivet i alpene etter Mont Blanc, og huser over 15 fjelltopper over 4000 meter. Blant disse er ni av toppene på listen over de 82 offisielle 4000-meterne i alpene. Én av disse er Punta Giordani, som strekker seg 4046 meter over havet. Punta Giordani må sies å være en av de enklere 4000-meterstoppene, og kan dessuten nåes på dagstur fra skiheisene i Monterosa. I mangel på bedre alternativer og akklimatisering bestemte vi oss for å gi den et forsøk. 

Det var nå skidag nummer fire, og dagen for toppstøt. Vi hoppet på den første heisen fra dalstasjonen i Gressoney klokken 8:45. Bestigningen for egen maskin begynte ved toppen av gondolen Punta Indren, drøyt 3200 meter over havet. Planen var å gå på feller så langt det lot seg gjøre, og eventuelt bære skiene gjennom brefallet som lå halvveis opp i siden. Etter ti meter, to utglidninger og noen velvalgte banneord på bergensk, innså vi at fellene alene ikke kunne hamle opp med den steinharde snøen. Vi måtte på med skarejern - tabu eller ei.

Erfaringen vår fra tidligere høydeopphold var at det pleier å gå greit å akklimatisere seg godt nok til turer i 4000 meters høyde ved å tilbringe noen dager på ski i høyden i forkant av toppstøtet. Denne strategien forutsetter selvfølgelig at man faktisk tilbringer tid i høyden. Det ble etter hvert tydelig at de få timene våre i solveggen på 2500 meter heller ikke denne gangen ikke hadde gitt særlig god effekt, for en mild hodepine satte seg fra første skritt. Antageligvis hadde det ikke hjulpet med den italienske rødvinen kvelden før heller.

Etter et par timer med nervøs balansering på skarejern måtte vi kaste inn håndkleet og skifte til stegjern. Vi var nå på over 3500 meters høyde, og den milde hodepinen var ikke lenger bare mild. Det sprukne brefallet foran oss vitnet om en snøfattig vinter, og vi måtte unngå områder med blåis mens vi sparket stegjernene inn i det som var igjen av snø. Skritt etter skritt nærmet vi oss toppen, mens pusten bare ble tyngre.

Smog og granitt. Selv om Punta Giordani kanskje ikke akkurat var ruvende fra sør, var nordsiden bratt og spektakulær. Vi hadde lagt igjen skiene i skaret like før toppen, og klatret de siste meterne langs den luftige ryggen på knusktørr granitt. Nå sto vi der på toppen, sammen med en madonna-statue og bildet av en italiensk fyr som Håkon Isern mente lignet mest på den syriske presidenten Bashar al-Assad. Herfra kunne vi se store deler av alpene - mot Mont Blanc i vest, og mot Tyrol i øst. Den enorme sydsiden av Monterosa vendte mot oss, og på toppen av Punta Gnifetti kunne vi skimte Margherita-hytten – den høyestliggende bygningen i Europa på 4554 meter. Dessuten kunne vi se storby-smogen som lå som et teppe over Milano og Torino der nede på slettene.

Smogen forble heldigvis i byene, og i den bratte sydvendte fjellsiden hadde solen nå rukket å varme snøen nok til at det var fysisk mulig å få grep med stålkanten. Vi glemte hodepinen for et øyeblikk, for nå hadde vi over 2000 høydemeter med skikjøring foran oss. 

Victoria satte utfor først. Hun la korte presise svinger på det faste underlaget. Håkon fulgte på, og sammen satte vi kursen gjennom brefallet tilbake mot Gressoney. 

Tilbake i dalen ble hodepinen etter hvert borte, og vi feiret 4000-meteren med mer rødvin og spaghetti carbonara. I de siste dagene av oppholdet utforsket vi nye deler av massivet. Med litt hjelp fra Gabriele, fant vi også passasjen til ‘The Lost Valley’. En stor nedkjøring med rappell, 1500 høydemeter og leken kjøring på isbre. Vi kunne etter hvert skjønne hvorfor air-b-n-b-verten vår hadde blitt værende i denne ellers kronglete delen av alpene. For med litt mer snø var det lett for oss å se at Monterosa kan by på skikjøring i verdensklasse. Og neste gang satser vi på gevinst i snølotteriet.