– I skyggen der borte tror jeg vi kan finne litt myk snø. Det er forresten like over der målgangen var sist gang vi arrangerte Freeride World Tour i Courmayeur.
Guidebokforfatter Rudy Buccella peker mot øst og byr på en aldri så liten geografi- og historieleksjon. Henget like foran oss har han, i rollen som lokal kjentmann, sikkerhetssjef, guidesjef og altmuligmann, servert til FWT-arrengøren hele fire ganger.
I dalen enda lenger bak - altså lenger øst - jobber han jevnlig som heliskiguide. Vi ser helikoptrene trave fram og tilbake med velbeslåtte turister som slett ikke befatter seg med skifeller og gåfunksjon. Til høyre for oss er Mont Blancs vanvittige sørside.
– Den franske siden av Mont Blanc er bare tull. Du kan bare spasere opp. Men den enkleste ruta fra Italia er fet - den er mye mer teknisk. For ikke å snakke om ryggene lenger vest. Tournette, Innominata, Freney og Peutérey er store og superklassiske alpinklatreturer, sier Rudy.
FINE OMGIVELSER: På topptur med Punta Helbronner, Dente del Gigante, Grandes Jorasses og Courmayeur i bakgrunnen. Foto: Tore Meirik
Normalruta til topps på Mont Blanc - Alpenes høyeste fjell - fra den italienske siden heter Pope route i klatreguideboka. Paveruta på engelsk. Grunnen er: Førstenedstiger Achille Ratti (ruta ble gått første gang på vei ned, og folk har glemt hvem som var først opp den) var med og nedklatra den i 1890, og 21 år senere ble Ratti pave.
Men nok om det. Vi er nemlig på topptur på motsatt siden av Val Veny - dalen som skiller Mont Blanc fra skisenteret i Courmayeur. Og her er det ulv.
– Senest i går fikk jeg melding fra en kompis som hadda jaga bort ulver som kryssa skiløypa etter stengetid. Det er ulv overalt, sier Rudy.
– Er det lov å jakte på de, spør jeg.
– Absolutt ikke, svarer guiden, uten å gå inn på hva han eventuelt måtte mene om det.
IKKE I ÅR: 30. januar 2015 var Linn Cecilie Mæhlum en tur i Courmayeur og kjørte i skogen ned mot Val Veny. Da så det slik ut. Arkivfoto: Tore Meirik
En halvimtes tid senere stiger vi ut av den sardinboksforma toppgondolen i Courmayeur. Grunnen til at det tok bare en halvtime er at snøforholdene er kjipe. Det er nesten en måned siden sist snøfall, og total snømengde er langt under snittet.
Dermed er konkurransen om plass i de to øverste gondolene liten. Heisene ble på 50-tallet bygd slik at den øverste har plass til halvparten så mange passasjerer som den nest øverste, slik at det vanligvis hoper seg opp gigantisk kø. Toppstasjonen i Courmayeur, Arp som den heter, gir nemlig latterlig enkel tilgang til noe av verdens beste heisbaserte frikjøring.
PEILING: Rudy Buccella (som er snarlik Jo Nesbø) peker, forklarer og ikke minst; mener. Han er ikke i det minste tvil om at den italienske siden av Mt. Blanc er kulere enn den franske. Foto: Tore Meirik
– Vi sklir dit, så er det ned i en bolle og hvor vi holder høyden, og så en nokså kort oppstigning til bollen bak, sier Rudy.
Snøen er verdens verste, fryst sløsj, men guiden som syns Courmayeur er tusen ganger tøffere enn Chamonix, har trua på bedre snø nærmere Mont Fortin.
Vi sklir ned til skaret som ifølge guideboka Rudy har skrevet selv, heter Col di Youla. Høyden her er 2 661 meter over havet. Foran oss har vi vanvittig utsikt mot Mont Blancs sørside. Vi ser riktignok ikke toppen av Alpene, men veggene og ryggene som stiger opp fra Val Veny mot det nesten 5 000 meter høye toppunktet er vanvittige, med stup, rygger og brefall overalt.
Rudy peker mot ruta til han som ble pave i 1921, hvor et stort steinras har dundra ned på breen innerst i dalen. Det ellers hvite og blå brefallet er fullt av svart og grå stein og grus.
– Global oppvarming i praksis, konstaterer Rudy med et litt trist ansiktsuttrykk. Det er mye farligere å ferdes i fjellene nå, enn for bare 10-15 år siden. Breene blir merkbart mindre hvert eneste år. Det er trist, sier han.
KJØRING: Artikkelforfatteren finner et kort åk med fin snø like under Mont Fortin. Foto: Siv-Elin Skogen
Vi har klistra på fellene, og spaserer opp mot ryggen vi har hatt på vår venstre side siden vi kjørte fra Col di Youla. Hele tiden med Europas kanskje tøffeste fjellutsikt midt i fleisen. Snøen er vindpåvirka og ganske kjip, men sola skinner og sesongens første runde med solkrem-behov markerer en deilig endring i årstiden.
Fra toppen av ryggen ser vi midt mot Mont Fortin, hvor Freeride World Tour (FWT) har vært arrangert flere ganger. Rudy var dypt involvert i konkurransene.
TORGRIM PÅ PLASS: Torgrim Vole sender et klippedropp under FWT-konkurransen på Mont Fortin i Courmayeur i 2012. Arkivfoto: Tore Meirik
– Hvorfor er det slutt på FWT i Courmayeur?
– Det be for dyrt. Skisenteret betalte 200 000 Euro for å få konkurransen hit, men det er ikke akkurat så mange turister som kommer fordi en gjeng gærne og dritgode frikjørere herjer langt utenfor skisenteret. Særlig ikke når Courmayeur helst vil bli kvitt ekstrem-stempelet, og heller markedsføre seg mot familier.
– Er det mange som kjører i området nå, det er jo en utrolig tøff fjellside, som er nokså enkelt tilgjengelig med feller?
– Nja, det brukes av heliski-operatørene, så det blir nokså fort oppkjørt. To-tre dager etter siste snøfall er det ganske sporete i dette området, forteller Rudy.
Ofte ender slike historier om turer med lokalkjent guide og dårlig føre med en slags happy ending hvor vi fant god snø til slutt likevel. Jo, vi fikk noen svinger med ok snø, men det største høydepunktet for min del - etter utsikten vel og merke – ble nok polentaen med mye smør og lokal ost på kafeen i enden av Val Veny-dalen.
Polenta (/pəˈlɛntə, poʊˈ-/, Italian: [poˈlɛnta]) is a dish of boiled cornmeal that was historically made from other grains. The dish comes from Italy.
