«Det er noe som skjer i bygda for tiden»

I kikkerten kunne vi se gliset til papps helt hjem, fra toppen av Vengetind.

På slike dager lever vi vårt personlige hverdagsideal. For oss kommer slike dager oftere i Isfjorden enn på Grünerløkka. Og vi er ikke alene.

Det er nemlig noe som skjer på bygda for tiden. Noe rart, som SSB ikke klarer å ta høyde for i prognosene sine.

Det er en gruppe mennesker som svømmer mot strømmen. De tråkker egne spor – offpiste. Ikke fordi de har gått seg vill i tåka, men fordi de har mål som gir mening. Iallfall for likesinnede.

Generasjon Gira

Jeg er en av dem. Det startet med Burton-snowboard, «Jackass», Terje Haakonsen, telemarkski uten gå-funksjon, videokamera i skiheisen, Kari Traa og Ekstremsportveko. Det var kult å være gira. Jeg snusa løssnus og feira St.Hans på Folven Camping. Hekla mine egne luer.

Vi dro på folkehøyskole med ski, klatring og surf eller tok en sesong i Canada. Kanskje begge deler. Fikk kjæreste med snø i skjegget og 30 studiepoeng i «Ski og skred» fra Chamonix.

Så ble skiutstyret bedre. Mye bedre. Bindingen fikk gå-funksjon og med det kunne du tråkke spora selv. 1000 høydemeter. 2000 høydemeter. I djupsnø. Mulighetene og skifolka mangedoblet seg, og plutselig ble det fullt på skiparkeringa. På Trollstigen – i oktober. Vi var «Generasjon Gira».

Så ble Generasjon Gira eldre, millennium-kidsa fikk kids sjæl.

Lårmuskulatur, gaffateipa dunjakker og solbrilleskille ble bytta ut med hverdagslogistikk, 10 % prisøkning på leiligheten og kø ut av byen. Det blir ikke en ny sesong i Sveits de neste 15 åra. Samtidig vet de at dersom de skal være god på noe, må man gjøre det mye. De har vært der. De ble ganske god. Og gjorde ting i fjellet som lot seg gjøre fordi de var «i gamet».

Så kom koronaen, og hjemmekontor ble regelen for mange. Det ble kjipt i by og gøy på landet.

For mange rastløse friluftsfolk var dette dråpen. Midt i rushen tar de et valg. De selger leiligheten og flytter på bygda.

Og det er ikke bare skinerder som flytter. 2020-tallets «utehipstere» er padlere, fridykkere og strandryddere, Michelin-kokker, musikere og yogainstruktører. Terrengsykkelister, klatrere og surfere.

Fellesnevneren er at de vil gjøre det de elsker, helst hver eneste dag.

«Vi vil bo nært fjellene»

Etter studiene ville samboeren og jeg «bo nært fjellene».

Begrepet er nå så vanlig at det er blitt en klisjé.

Vi flytta til Sogndal, hvor vi fant det ryktet hadde lovet oss: Et veldig bra skimiljø.

Nå flytter det så mye friluftsfolk til «saftbygdi» at boligprisene nærmest har doblet seg på 15 år.

Barnehagene er fulle. Kommunen må bevilge penger til større skiparkering. Stort bedre blir det ikke i Sogn.

Fire år senere flyttet vi til Isfjorden i Rauma for å komme nærmere min familie.

Reaksjonen fra våre venner var:

– Men flytter ikke alle til Isfjorden nå?

Et drømmemæle for en bygd. Men som tilbakevendt romsdaling vet jeg at det ikke er tilfeldig.

Det er resultatet av en nødvendig snuoperasjon, hvor næringsliv og kommune har dratt i samme retning: De henvender seg til friluftsfolk.

Det samme skjer i Gol, på Lyngseidet, Stokkøya, i Kabelvåg, Ørsta...

Vår tilnærming til «bygda»

Tradisjonelt har nordmenn hatt en dualistisk oppfatning av bygd og by:

Bygda som noe idyllisk, rolig og med «nære relasjoner til naboene», i kontrast til byens travle, upersonlige hverdag.

På den andre siden har man bildet av bygda som noe traust, ensomt og statisk, mot det urbane livets modernitet og pulserende tempo.

Disse stedsoppfatningene har påvirket flyttemønstrene i Norge.

Nå ser vi tegn til at dette bildet har endret seg. Egenskapene til by og bygd overlapper. Min oppfatning av unge som flytter på bygda for å dyrke (frilufts)livet, er at de slett ikke er en motkultur til det urbane. De har heller en erkjennelse av at det er lettere å innfri sine samtidsambisjoner hvis alt på lista tar mindre tid og koster mindre penger. Der bygda åpner for en hverdagsvariasjon, låser byen folk fast med sine ekstreme boligpriser og høye hverdagsutgifter. Dette passer dårlig for «Generasjon Gira». Vi er individualister. Vi ønsker frihet til å velge. Forme. Skape et opplegg som funker bra for oss selv. Det eneste som styrer oss er altså økonomi og tid. 

For skifolk åpner bygdelivet for at vi kan jobbe 100 %. Vi bor «on location».

Vi kan både ha spennende jobber, være miljøbevisst, sosial guru og hente i barnehage med sykkel. Når vi i tillegg får kjørt puddersnø på Kirketaket etter legging, sitter vi igjen med en følelse av å ha «hacka livet».

For noen gir bygdelivet dem også muligheten til å satse på sin sport på heltid. Om man kunne regnet ut Norske kommuners gjennomsnittlige O2-opptak per innbygger, tror jeg Rauma hadde scoret høyt. Jeg velger å kalle det Killian-effekten. Han har vist at de ivrigste kan bo på bygda og være verdens beste i sin sport. Uten sammenligning, så utnytter jeg også selv de økonomiske mulighetene bygda gir meg. Jeg er 20% (lav)idrettsutøver hver mandag. Når mamma får en topptur i starten av uka, kommer det hele familien til gode. Sjefen min er enig. Hun har også fri samme dag. 

I tillegg setter skifolka stor pris på muligheten til å se an vær og føre. Når man har utsikt til skredforholdene fra kjøkkenet, er det lettere å stikke akkurat når forholdene i Renna er inne.

Les også

Til dugnad mot gjengroing

KOMMENTAR: Det norske alpinanlegget står i akutt fare, melder Fri Flyt-skribent Alexander Urrang Hauge.

Misjonen

Nå kan det kanskje høres ut som at dette kun er rural propaganda. Men jeg har også et lokalpolitisk budskap.

Jeg tror at bygde-Norge gjør lurt i å satse på og fange opp «sånne som oss».

Flere må bryte opp fra byen og føle seg trygge på at livet på bygda vil levere. Jobber er det nok av. Vi trenger noe mer.

Lokalpolitikerne må bli garantister for at bygda kan gi det vi drømmer om:

Fast bolig med utsikt til lidenskapen og direkte inngang til vaskerom.

En hage med potet og jordbær. Ikke kast bort kommunens ressurser på utbygging av hyttefelt. Vi hadde ikke tid til å kjøre til hytta, det var derfor vi flytta.

Gi oss heller nordlys og topptur etter legging. Sjølfiska torsk i en diger fryser, og to minutter til barnehage og skole. Denne gjengen er så gira på ski at de kunne flytta til Sydpolen ...

Hadde det bare vært barnehager der.

Gi unge folk muligheten til å prøve en annen hverdag, uten at det koster for mye. Ingen bor lenger på ett sted livet ut. Stadig flere flytter til bygda før de blir familiefolk også.

Mange av dem er så gira på fjellet at de ikke engang tenker på etablering. 

De flytter til fjellene for å finne likesinnede. Nåla er lettere å finne i en liten høystakk. Gi dem derfor et trivelig sted, en møteplass – med god kaffe.

Gi dem kontorfellesskap med sykt bra internett og øl i kjøleskapet. Legg til rette for at bedrifter kan ha billige satellittkontor.

Ikke hjemmekontor, men felleskontor – for ekte fellesskap, hvor man diskuterer klatrebeta i lunsjen. Eller hvor det fremdeles er ukjørt snø.

Kanskje vil ikke denne gjengen alene redde distrikts-Norge, men de drar mye bra med seg, deriblant et tonn av optimisme. Tør å satse på Generasjon Gira, de som drømmer om å gjøre, leve og handle lokalt.

I «Bygda 2.0».