TURLIVET: Noe utstyr må vi ha, noe klarer vi oss uten. Så enkelt, så vanskelig. Foto: Mats Hoel
Lesetid: 4 minutter
Nylig var det Black Friday, dagen da vekstmaskineriet gikk på høygir. Noen bruker sjansen til å kjøpe klær eller turutstyr. Andre boikotter i bekymring for økende konsum, natur og klimakrise.
På fredagen fikk jeg også reklame fra utstyrsleverandører som tilbød gratis klesreparasjon, samt en invitasjon til byttekveld på Grønn Fredag. Felles for disse initiativene er at de appellerer til enkeltindividets makt til å gjøre forskjell i krisetid.
I fjor, samme dag, argumenterte jeg for at individualiseringen av utfordringene er fåfengt, når problemet er forankret i samfunnets strukturer. Samtidig tror jeg klær og utstyr kan være et fruktbart utgangspunkt for å reflektere over vårt eget turliv – ikke fordi vi som individer skal løse klimakrisen, men fordi vi kan starte på en vei som mer etisk bevisste naturbrukere.
Om du er nysgjerrig, kan jeg ikke love en sti med raske løsninger, men kanskje en mulighet til å se nye sider av turlivet.
På tur trenger vi hjelp fra andre
Klær og utstyr møter oss mennesker tidlig i livet. Ettersom vårt utgangspunkt med hud og hår ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot omgivelsene, er vi avhengige av å kle oss for å leve. I Norge, hvor de fleste lever i høyteknologiske og konforme omgivelser, har vi ikke alltid behov for avansert bekledning, men for oss som tilbringer tid utendørs, blir dette avgjørende – som nå, hvor mange i nord starter på topptursesongen.
På topptur ikler vi oss høyteknologisk bekledning og utstyr som muliggjør nye egenskaper. Vi kan gå opp og kjøre ned bratte fjellsider med ski og feller, og flyteffekten gir oss en følelse av mestring og glede. Men vi inngår samtidig i relasjoner.
Når jeg tar på meg turklærne og skiene mine, inngår jeg i et nettverk av samspill – med maskiner, materialer, arbeidere, naturressurser og globale handelskjeder som har muliggjort at jeg har disse tingene på meg.
Denne rollen, hvor jeg er et resultat av et samspill, snarere enn det seirende individet, bryter med den klassiske fortellingen om «man against nature», der det menneskelige individet triumferer.
I realiteten er mitt turliv muliggjort av mange aktører, både menneskelige og ikke-menneskelige. Klærne og utstyret jeg bruker, er en påminnelse om vår avhengighet av andre.
Det forteller andre historier, enn den klassiske fortellingen om menneskets kamp, på vei til en fjelltopp eller et polpunkt.
Sporløs ferdsel på avveie
En ofte kommunisert rettesnor i turlivet, er å ferdes sporløst. Men er dette egentlig mulig med det relasjonelle perspektivet jeg foreslår? Om vi kan enes om at vårt turliv ikke er muliggjort uten assistanse fra andre – som gir oss klær og utstyr – gjør ikke dette sporløs ferdsel til en umulighet, selv i sin enkleste form?
Ideen om sporløs ferdsel er sterkt forankret hos organisasjoner og enkeltpersoner, og brukes som et viktig prinsipp for å unngå forsøpling og konfliktfylte tilstander i utmarka.
Samtidig viser klærne, utstyret og infrastrukturen vi benytter oss av for å komme oss på tur, at vi aldri kan ferdes uten spor.
I stedet for å tro at vi kan være usynlig, bør vi være nysgjerrig på hvilke relasjoner som gjør oss gjeldende i det landskapet vi er.
I stedet for å tro at vi kan ferdes sporløst, må vi vise nysgjerrighet til den sporleggingen vi mennesker alltid er en del av.
MODERNE FRILUFTSLIV: Hvordan påvirkes vår relasjon til naturen, gjennom det vi tar på oss og med oss? Foto: Mats Hoel
Hva betyr dette?
I mitt forskningsarbeid, hvor jeg er med turgåere og profesjonelle guider, møter jeg en interesse for spørsmålene jeg skisserer her.
Bevisstheten rundt utfordringer knyttet til konsum og utslipp er høy – det er ikke slik at folk ikke vet at dette er problematisk.
Det jeg derimot ser, er en økende nysgjerrighet rundt egen rolle som naturbruker og turgåer. Denne nysgjerrigheten bør vi bygge videre på.
Jeg vil utfordre organisasjoner og kursmiljøer som jobber med turliv til å gjøre friluftsetikk til en større del av kursingen. Tekniske ferdigheter er viktig, men like viktig som å finne veien frem, er det å forstå hvor vi er, og hvem vi deler landskapet med.
En friluftsetikk som utfordrer oss til å tenke over hvordan våre valg og vår tilstedeværelse preger stedet, er ikke en løsning på de store systemiske problemene, men et utgangspunkt for refleksjon og en vei til å se turlivet med nye øyne.
På veien dit blir det mange turer utendørs, og kanskje, kan vi oppleve at turen blir bedre – ikke bare for oss selv, men for alle relasjonene vi er en del av.
Mats J. Hoel er stipendiat og friluftsetiker. Han skriver doktorgrad om allemannsretten.
Vi har testet drøssevis av frikjøringsski med midtbredde mellom 10 og 11 centimeter med alpinbinding. Her er 12 ferske tester av freeride ski - og våre favoritter fra tidligere sesonger.
