Innlegget er en meningsytring.
Lørdag 26. april 2025. VM i snowskate i Solheisen. Autentisk møter autentisk.
Det lille skisentret innerst i Grøndalen i Hemsedal ligger badet i sol. Klokken 10.00 svinger sønnen min og jeg bilen vår inn på den folketomme parkeringsplassen i bunnen av barneområdet. Skisenteret måtte gi tapt for den historisk varme våren og stenge heisene midt i påsken. Det som er igjen av snø, er dratt sammen og utgjør årets VM-arena – et stort hopp, noen rails, og en dosering med flere rails og en box.
Artikkelforfatter Ingrid Berntsen (47)
Ingrid Berntsen (f. 1978) fra Hurum er en tidligere norsk freestylekjører som representerte Tofte Fremad Idrettsforening. Hun har deltatt i to vinter-OL og har flere norgesmestertitler i kulekjøring og big air. Hun er også kjent som lillesøsteren til Hedda Berntsen.
Olympisk deltakelse:
Salt Lake City 2002 – 17. plass i kulekjøring
Torino 2006 – 19.-plass i kulekjøring
Norgesmester:
Kulekjøring: 1997, 2002, 2007
Big air: 2003
Foran Solstua sitter en ung gutt med foreldrene sine og nyter solen. Minusgradene fra natten har fortsatt tak på snøen, og i denne sporten er det ikke klokken som bestemmer starttidspunktet, men værgudene. Oscar ser sitt snitt til å fylle på frokosten, og ikke lenge etter sitter han tilbakelent i en Adirondack-stol og nyter en av Babs’ uimotståelige solboller i solsteken.
Stort bedre blir det ikke en aprilmorgen i en 14 år gammel gutts liv.
Bredt spekter
Det begynner så smått å sige på med flere folk, og jeg kjenner igjen noen gamle fjes fra miljøet – folk som har tråkket kloden enda noen tiår lenger enn meg. Med over et kvart århundre i skimiljøet er det alltid gledelig å oppdage andre på min egen alder – og eldre – som fortsatt ser verdien i å leke.
Sønnen min iakttar alt som skjer med et nysgjerrig blikk. Et stort musikkanlegg bæres ut på plattingen foran kafeen, et partytelt slås opp, et førstehjelpsskrin hentes frem, og barn, unge og voksne dukker opp med snowskate under armen. Snart ser plassen ut som et ekte konkurranseområde.
På et bordtennisbord som fungerer som premiebord, ligger et håndskrevet ansvarsfraskrivelsesnotat. Under det skriver vi som vil delta, navnene våre på en liste.
We´re jammin´
Reggae-rytmer fra høyttalerne setter stemningen. Solen har tint opp det verste islaget i bakken, og alt ligger til rette for at Snowskate-VM 2025 kan starte. Hovedansvarlig arrangør og lidenskapelig snowskater Reidar Øren tar mikrofonen og forklarer rammene for arrangementet:
Det er en «jam session». Ingen dommere. Alle kjører så mye de vil, og arrangementet varer til de ivrigste er ferdige. Så stemmer vi på den vi mener har kjørt best.
Jørgen Heie (alias Jogi), driftsansvarlig for det lille skianlegget, kommer til syne i døren på ski-shoppen. Den 41 år gamle mannen med romslige olabukser, hettegenser og skulderlangt, bølgete hår under capsen har en gutteaktig sjarm – og ustoppelig lidenskap for skisenterets årlige alternative ski- og snowboardarrangementer. Ski-shopen leier ut snowskates gratis, noe jeg har nytt godt av i flere år.
Men jeg har lenge drømt om å eie mitt eget brett, og endelig er dagen kommet for å plukke det opp. Oscar får låne et brett.
Rustne ben
Det begynner å krible i kroppen – jeg er klar. Oscar og jeg tar brettene under armen og rusler oppover i bakken. Vi er begge ganske rustne og ustø i første runde. Jeg faller fremover og treffer bakken uten særlig fart, men sammenstøtet med snøen får et nytt sitat til å poppe opp i hodet mitt – til bruk på keramikk-koppene jeg lager hjemme på småbruket til foreldrene mine: Stay on the board.
Men etter noen små justeringer i fotstillingen, med gode tips fra andre deltakere, føles snowskaten igjen som en forlengelse av kroppen. Doseringen blir min favoritt. Oscar utfordrer seg selv og mestrer flat-railen. Jeg står over alt som er laget av metall. Solen steker.
Stillongsen og jakken må av. Vi kjører, opp og ned, opp og ned. Vi stopper, ser på de andre deltakerne, jubler og klapper når noen imponerer.
Kan vi tørre det?
En annen dame dukker opp. Jeg kjenner henne fra før. Hun er mye yngre enn meg. Hun drar på og tester hoppet. Oscar og jeg går mot toppen igjen. Kan vi tørre det? Det kan vel ikke skade å bare teste ovarennet? Jeg setter utfor, men får ikke nok fart.
Vi trenger pause – litt mat og vann.
Men jeg får ikke hoppet ut av hodet. Jeg må da kunne klare å kjøre over? Men hva med unnarennet – det er både bratt og langt. Oscar er ikke halvveis ferdig med burgeren en gang før jeg sier at jeg bare må opp i bakken igjen. Den dårlige samvittigheten over å forlate sønnen midt i lunsjen rekker ikke å slå inn – alt fokuset mitt er på å rekke hoppet før jammen er over. Jeg prøver igjen og igjen. Feil retning. For lite fart. Oscar er tilbake i bakken. Han får det til.
Det ser så lett ut når de andre gjør det.
Heia mamma!
En 15 år gammel gutt ser på meg. «Nå får du det til,» sier han. Jeg vurderer å nevne bruskskaden i kneet, men optimismen tar over – etter fire sprøyter i kneet på stamcelleklinikken på Majorstua. Nede på hoppkanten står en fotograf fra Fri Flyt. «Kom igjen, Ingrid!» roper han. Jeg trekker pusten. Ser på Oscar, som signaliserer at det bare er å kjøre på.
Jeg vet at blikk og kameraer skjerper meg. Jeg setter utfor før tvilen tar over. Kjenner balansen. Holder blikket frem. Nærmer meg hoppet. Må rekke å ta tak i kanten på brettet. Jeg gjør det. Jeg rekker det. Og jeg flyr. Et ørlite sekund. Jeg letter – og flyr, på snowskate, for aller første gang.
Og det er gøy – å få til noe for første gang.
En magisk lykkefølelse fyller kroppen
Flere har blitt varme i trøya nå. De beste mennene hopper villere og lengre. De grensesprengende genene er aktivert – de som driver menneskeheten fremover. I fellesskap tøyer vi grenser og strekker oss utenfor komfortsonen. Der ute, hvor adrenalinet og dopaminet pumper, der kjenner vi oss mest levende. Og liker vi ikke alle å bli bekreftet, kjenne på anerkjennelse og få en liten boost i selvfølelsen?
Vi gir, og vi får. Mye. Det er lykke, det – å leke sammen.
Oscar og jeg klarer ikke å gi oss. Vi må stå ned unnarennet uten å falle. Føles best å gi seg på topp. Vi klarer det.
Premiene deles ut tilfeldig. Alle får. Rayen blir verdensmester. Noen jenter har danseshow. Jeg ser meg rundt. Den lille forsamlingen med folk i alle aldre smiler og koser seg i solen. Her er det plass til alle som vil være med.
Jeg ser på klokken. Den er blitt 16.00. Hvor ble tiden av?
Tiden opphører når man blir oppslukt av en aktivitet. De som leker sammen, har noe felles. Det knytter dem sammen på tvers av aldre.
VM i snowskate i Solheisen 2025 er en dag som vil skrive seg inn i min private opplevelsesbank som en av de beste i livet. For den inneholdt alle ingrediensene i min lykkeformel: familie, venner, sol, bevegelsesglede, gnist, lidenskap og harmoni.
Ikke bare var dagen magisk – den styrket også båndet mellom sønnen min og meg. Gevinsten av å gjøre felles aktiviteter med barna sine er nettopp det: at det knytter oss sammen. Og det varmet helt inn i hjerterota da Oscar, før jeg kysset ham god natt, så meg i øynene og sa:
– Det var en fin dag, mamma.
