Glassblåser-Pål kan være snowskatens ukjente far

Lenge har det vært opplest og vedtatt at prototypen til den første moderne double deck snowskaten – en snowskate bestående av ski, trucker og skateboard – ble laget av amerikanske Steve Frink på midten av 90-tallet. Frink kappet en alpinski i to og monterte på et skateboard. (se bilder av Frinks brett lenger ned i saken)

Nå viser altså ny kunnskap at den første kjente prototypen av en toetasjes snowskate trolig ble laget i Oslo av Pål Roland Janssen allerede på midten av 80-tallet.

Fri Flyts brettsportarkeloger har møtt mannen bak oppfinnelsen og fått den unike historien om den norske snowskaten.

Frem fra glemselen

Du har kanskje opplevd det: En observasjon utløser et minne, som igjen trigger tankerekker fra glemte begivenheter. Nettopp slik begynte denne historien. Fra en YouTube-video om snøbrettet Swingbo gikk tankene til skolegården på Bekkelaget skole på 80-tallet. Hva slags hjemmesnekret leketøy var det Pål Roland Janssen kjørte sidelengs på i friminuttene?

Var det ikke svært likt en moderne snowskate?

En telefon til Janssen bekreftet mistanken: Leketøyet han laget sammen med bestefaren i snekkerboden, var nesten identisk med dagens moderne double deck snowskater.

Kunne det være at den moderne snowskaten ble oppfunnet i Norge på 80-tallet? Vi dro til Glasshytta på Frysja, hvor Pål i dag arbeider som glasskunstner, for å finne svar.

Fra skiboms til glasskunstner

At en lekende, utforskende og skapende personlighet som Janssen har blitt en internasjonalt anerkjent glasskunstner, er mer naturlov enn overraskende. Naturlov er det også at han, som eneste skikjører, ble inkludert og akseptert som en del av det lukkede snowboardmiljøet Totten Hard Core (THC) da han tilbrakte 90-tallet i campingvogn i Hemsedal, under tilnavnet Telemark-Pål. Et navn han fortsatt står lagret som i vennekretsens telefonlister.

Når Fri Flyt møter Glassblåser-Pål på verkstedet en oktoberettermiddag i 2024, er han i full sving med glassproduksjonen sammen med en lærling i glassblåserfaget. Arbeidslokalet leier han i et rustikt, gammelt industribygg som er en del av Frysja Kunstsenter.

Vi ser nesten opp til Akerselvas utløp fra Maridalsvannet når vi står i døren til verkstedet og kjenner varmen slå mot oss fra glassovnen. Når Janssen tenner ovnen for sesongen, i midten av oktober, brenner den døgnkontinuerlig på rundt 1100 grader, til produksjonsåret tar slutt kommende vår. Foruten ovnen, som er lokalets naturlige sentrum, henger det spesialverktøy på alle vegger.

Fri Flyts journalister kan minimalt om glassblåsing, men skjønner allikevel at vi bevitner unikt håndverk i verdensklasse bli utført når Pål, med presise håndbevegelser, former et detaljert menneskeansikt i et drikkeglass.

Så fascinert av det vi ser blir vi, at vi et øyeblikk glemmer hvorfor vi er der. For å snakke om snowskaten Pål laget på 80-tallet.

FRYSJA: Glassblåser Pål i ferd med å ferdigstille ett av sine signaturglass. Foto: Christian Nerdrum

Foto: Christian Nerdrum

Foto: Christian Nerdrum

Bekkelaget, Oslo, 80-tallet

Pål tar oss med tilbake til vinteren da han var 12 år, til bydelen Bekkelaget i Oslo, kjent for å huse verdens største fotballturnering, Norway Cup, på Ekebergsletta. Om det var året 1985 eller 1986 han laget snowskaten, klarer verken Janssen eller undertegnede å resonere seg frem til med sikkerhet. Sikre er vi dog på at et år skiller oss i alder, at begge gikk på Bekkelaget skole, og husker den hjemmelagde farkosten Pål kjørte på i skolegården.

For å skjønne hvor Pål hentet inspirasjonen fra, må vi tilbake til der det hele begynte. Til det bekymringsløse og fargeglade 80-tallet, hvor Pål vokste opp med sterk skikultur i familien.

– Vi gikk masse på ski i familien. Jeg skjønte at hvis jeg ble med fatter’n på lange skiturer på lørdagene, så kjørte han meg til bakken på søndager. Det hendte han kjørte helt til Skeikampen eller Gaustablikk, da den første snøen kom i november, bare for at jeg skulle kjøre svinger i små bakker av kunstsnø, minnes Pål.

Med årene ble Pål en meget habil skikjører, som konkurrerte i Norgescup i telemark. Hans beste meritt er seier i Galdhøpiggrennet, der han vant klassen for høy støvel i et renn preget av tykk tåke og null sikt.

– Jeg så ingenting, men klarte å holde meg på beina og ikke ramle. Han som ble nummer to, kjørte mye fortere enn meg, men tryna tre ganger. Det lønner seg alltid å holde seg på beina, ler Pål.

Inspirert av Swingbo

Der marka og alpinbakken ble helgens prosjekter, ble ideen til snøleketøyet vi har kommet for å snakke om, født da Pål testet Swingbo i 1985. Det tyske produktet, først lansert i 1984, bestående av to ski med innsving, påmonterte trucker som krenget, og et brett med fotstropper, hentet inspirasjon fra ski, skateboard og snowboard.

Trass i avansert konstruksjon til å være fra 80-tallet, hadde brettet begrenset funksjonalitet og ble en kortvarig suksess. For Pål ble likevel Swingbo inspirasjonen som fødte ideen om å gjøre mer ut av stumpeskien han lekte med i nabolaget.

I Oslos skolegårder på 80-tallet var stumpeski på den ene foten, med det andre beinet fritt til å sparke fart, et vanlig syn. Inspirert av Swingboens prinsipper skrudde Janssen fast en totomfire-planke i stumpeskiens stroppefester og monterte en treplate til å stå på øverst. Han forklarer til Fri Flyt hvorfor den første versjonen ikke fungerte som planlagt.

– Jeg benyttet et helt stykke totomfire som truck. Det dekket nesten hele skiens lengde og ødela kjøreegenskapene.

Tilbake i snekkerboden, med god bistand fra sin detaljorienterte bestefar, laget han en ny og forbedret versjon.

– Vi endret konstruksjonen til å ha en trekloss under hvert bein, som trucker på skateboard. Da fikk jeg fordelt trykket riktig fra topp-plata og ned i skien. Den versjonen fungerte mye bedre. Det gikk an å styre, og den kunne kjøres ordentlig på.

Påls bestefar, som andre bestefedre med håndverksbakgrunn, var nøye og ordentlig. Så når Pål mente at versjon to var ferdig og klar for testing, ble han stoppet av bestefaren, som med sin snekkerbakgrunn påpekte at kanter måtte slipes pene og brettet males for å tåle fukt før det kunne tas i bruk. Derfor fikk brett nummer to et penere uttrykk enn det første. For å unngå at føttene skled av, boret de hull i plata og monterte Norgesreima som bindinger.

– Jeg måtte jo teste skaten ned Døden, smiler Pål, og refererer til en myteomspunnet trase som går fra toppen av Brannfjell og snor seg ned kupert terreng til Ekebergsletta. Det gikk dårlig. Kombinasjonen av løs snø og bakkens profil var lite forenlig med stumpeskiens lengde på 65 cm.
– Den boret seg ned i snøen. Det gikk rett og slett ikke, minnes Janssen.

Men til lek i gata, på brøytekanter og i skolegården, der snøen var pakket, var brettet en suksess.

– Jeg mener å huske at jeg laget fire eller fem brett totalt, sier Pål. To laget han til seg selv, og de andre til kompiser. Brettene kjørte gutta på under friminuttene i skolegården, på veiene i nabolaget og i skrenter i nærområdet.

– Vi laget faktisk en banked slalomløype, der vi måkte opp svinger hvor vi kjørte fra side til side. Vi løp sikkert opp bakken 10.000 ganger i løpet av vinteren, humrer Pål.

På denne tiden forteller Pål at han vurderte konstruksjonen som et akebrett med vanskelighetsgrad. Noe å leke på i gata på ukedagene, som var litt mer utfordrende enn den ene stumpeskien.

Fri Flyts journalist ser klare paralleller mellom det Pål og gjengen hans gjorde med snowskaten på 80-tallet, og det moderne snowskater brukes til i 2024, som nettopp banked slalom-konkurranser og gatelek.

Når vi entusiastisk hyller både Påls snowskate som langt forut for sin tid, og gir ham kred for å ha laget banked slalomløyper allerede på 80-tallet, biter ikke Janssen på kroken. Det er som om han snakker ned snowskaten, noe den snowskatefrelste journalisten nesten blir fornærmet over på snowskatens vegne. Men det kan skyldes artikkelforfatterens overdrevne interesse for brettsporthistoriens små avkroker.

– Jeg har ikke kastet meg på bindingløstrenden med snowskate og powsurf. Det skyldes nok at jeg liker best å ligge på skjæret, i høy hastighet i bratte nedkjøringer. Både i og utenfor bakken, sier Pål, samtidig som han understreker at han er imponert over hva de beste får til på de små brettene.

– Snowskate er garantert moro. Men det går for sakte, ler en ærlig Pål til Fri Flyts journalister.

På ny er fornærmelsen nær, men artikkelforfatteren lar det passere.

20 år foran Jake Burton

Da Pål laget snowskatene på 80-tallet, var det ingen som visste hva snowskate var. Begrepet fantes ikke, og det skulle ta rundt 20 år før den første kommersielt produserte snowskaten kom på markedet, produsert av Burton Snowboards. Om Jake Burton hadde fått med seg Janssens oppfinnelse fra 80-tallet, er lite sannsynlig i en analog verden uten internett.

Samtidig var Burtons skate bygget etter samme prinsipper som Påls, men med moderne trucker, ski med stålkanter og skateboard med gummigriptape.

Med innsving på skien og truck med ledd kunne Burtons skate enkelt svinge på preparert underlag, i motsetning til Påls skate, som hadde rett ski av plast og var betydelig vanskeligere å svinge med. Likevel, der Jake Burton laget en funksjonell snowskate tidlig på 2000-tallet, med 20 års erfaring fra snowboardproduksjon, laget Pål Roland Janssen en snowskate som fungerte allerede på 80-tallet, med betydelig mindre inspirasjonskilder og råmaterialer tilgjengelig.

Det er, med all respekt å melde, en større innovasjon enn Burtons snowskate. Det mener undertegnede at Janssen skal ha sin velfortjente plass i solen for.

IKKE FØRST LIKEVEL? Steve Frink viser frem sin første prototype på snowskate fra 1994, bestående av avkappet Rossignolski, et stykke totomfire og skateboard. Foto YouTube, AquaBrainTV

OG SÅ KOM BURTON: Burtons første snowskate fra tidlig 2000. Signert av sjefen sjøl, Jake Burton.

DAGENS: Slik ser snowskate ut i 2024. Foto: Christian Nerdrum

The missing fotolink

Det som finnes av fotodokumentasjon fra det analoge 80-tallet, er i hovedsak tatt av foreldregenerasjonen, med sparsommelig innstilling til hva som skulle foreviges på dyre filmruller. Det er synd, for Påls snowskate hadde fortjent nåtidens overdokumentasjon gjennom telefoner og actionkameraer.

– Muttern har sjekket fotoalbum og gamle bildemapper uten å finne noe. Det samme har de gutta jeg laget de andre brettene til også gjort. Vi har dessverre ikke funnet bilder av skaten, sier Pål.

Derfor hadde vi blitt enige om at han skulle lage en kopi til møtet med Fri Flyt. Brettet Janssen viser frem i 2024, er akkurat slik artikkelforfatteren husker det. Overraskende er det å se hvor lite og kort det er. Det er så vidt stumpeskiens lengde stikker utenfor topp-plata. Avstanden mellom truckene er så kort at stancen nesten tilsvarer samlede bein når vi står på det.

At Pål kjørte kontrollert på dette som 12-åring, er imponerende, selv om kroppshøyde og vekt den gang var betydelig mindre enn nå, sier Pål.

Fra Bekkelaget til Hemsedal

Nysgjerrigheten for vintersport tok Pål fra langrenn via stumpeski til hjemmelaget snowskate og videre til telemarkskjøring, som ble hans hovedaktivitet på slutten av 80-tallet. Det var på sommerskisenteret på Stryn tidlig på 90-tallet at Pål møtte mennesker og miljøer som førte ham til livet som skiboms i Hemsedal gjennom 90-tallet.

– Fra tidlig 90-tall hang jeg på Stryn sommerskisenter gjennom hele sommeren. Der ble jeg kjent med snowboarderne Pieter Hulleman, Lars Eriksen, Marius Johansen og Vebjørn Myhr. Da vinteren kom og jeg dro på helgeturer til Hemsedal, møtte jeg de samme menneskene jeg hadde kjørt med på Stryn. De hadde slått seg til i campingvogner på Totten Camping og etablert snowboardstammen Totten Hard Core, eller Totten Happy Campers, som de også var kjent som (THC). Jeg ordnet meg en vogn på samme sted og skulle etter planen bare ta en sesong i Hemsedal. Det ble 13 år som skiboms, ler Pål.

At Pål, som telemarkskjører, ble akseptert og innlemmet i snowboardmiljøet THC, er en prestasjon det står respekt av. THC var beryktet som knallharde motstandere av skikjørere. Spesielt helgebesøkende pappagutter fra Asker og Bærum, med Peak Performance-uniform og fars Volvo stasjonsvogn, var lavt ansett.

THC, med sitt enkle campingvognliv, kjærlighet til fjellet og grunnverdiene i brettkultur, var de bemidlede pappaguttenes rake motsetning. Med opplevd eierskap til fjellet, og faktisk eierskap til snowboardparken – som på deler av 90-tallet kun var forbeholdt snowboardere – ble det konfrontasjoner med skikjørere, noe Pål bevitnet flere ganger på 90-tallet.

– Husker en gang, da parken bare var for snowboardere, at en skikjører på vei mot et hopp, ble taklet av en snowboarder fra siden. Så snudde brettfyren seg rundt, smilte og ropte; «hallå, Pål!» Så ja, det var en militant holdning fra snowboardere mot skikjørere i Hemsedal på den tiden, forteller Pål, som var eneste skikjører med tilgang til snowboardparken, med THC sin velsignelse.

Forklaringen på Påls unike posisjon blant snowboarderne får vi fra en av hans venner som var en del av THC-gjengen.

– Pål var ekte. Han stod ut som en real fyr med kul personlighet. Han var veldig god på ski og kjørte ofte med oss snowboardere. Jeg tror egentlig ikke vi så på ham som skikjører i det hele tatt. Han var snowboarder i hjertet og mentaliteten. En brettkjører på ski. Derfor gikk han hjem i snowboardmiljøet på Totten Camping, forteller en av snowboarderne med mange sesonger på Totten, til Fri Flyt.

Glasskunstneren

Tidlig på 2000-tallet pendlet Pål mellom Hemsedal og Oslo, der han hadde begynt i lære som glassblåser. Han fikk seg samboer som skrev hovedfagsoppgaven i campingvogna i Hemsedal. Etter at datteren ble født, ble det med tiden færre turer til Hemsedal, erkjenner Pål. De andre i familien var lite motivert for campingliv for at pappa skulle leke på fjellet. Vogna ble solgt og Oslo ble base, mens Pål fullførte utdannelsen.

I dag anerkjennes han som en av de ypperste utøverne av glassblåserfaget i Norge og holder et høyt internasjonalt nivå. Faste kunder kommer stadig tilbake og bestiller mer av Påls produkter, noe Fri Flyt erfarer da vi blir avbrutt av en kunde som skal hente en bestilling mens vi gjør opptak.

På spørsmål om det går an å leve av å være glasskunstner, forteller Pål at han selger akkurat nok til at det går økonomisk rundt. Han poengterer at hovedmotivasjonen er å utvikle seg faglig, og at økonomien hverken er en motiverende eller demotiverende faktor.

Les også

– Snowboard ble utløpet for uroen

Krister Kopala tok et oppgjør med seg sjøl, brøt med en stadig mer utagerende livsstil preget av rusmidler - og ble en av verdens beste storfjellskjørere.

Fant Pål opp snowskaten?

Selv om historiefaget aldri vil bli en eksakt vitenskap, er det et sunt utgangspunkt å komme så nær den objektive sannhet som mulig.

– Det er ingen som fant opp snowboardet. Snowboardet var inspirert av ulike oppfinnelser gjennom tiden, sa Rune Lundsør til Fri Flyt da vi besøkte snowboardmuseet hans i 2023.

Pål støtter samme teori og vil ikke ta æren for å ha funnet opp den første double deck snowskaten. Han peker, som Lundsør, på at det var rammebetingelsene rundt ham på 80-tallet, samt inspirasjonen fra ulike vinter- og sommeraktiviteter, som fødte ideen til snowskaten han laget som 12-åring.

Selv om Janssen mener han ikke fant opp den moderne snowskaten, legger Fri Flyt til grunn at vi er enige med Janssen om å være uenige i hans teori. Med utgangspunkt i det som er tilgjengelig av kunnskap fra brettsporthistorien, konkluderer Fri Flyt med at Påls snøleke fra 80-tallet er det tidligst dokumenterte eksemplaret av en double deck snowskate vi kjenner til.

Derfor mener vi det er historisk innafor, frem til andre funn foreligger, å hevde at Pål Roland Janssen fant opp den moderne snowskaten i Oslo på midten av 80-tallet.

Vi oppfordrer både Rune Lundsørs snowboardmuseum og Skimuseets snowboardavdeling til å rydde plass til dette hittil ukjente stykke norsk brettsporthistorie.

DRA-PÅ-KAR: Pål drar på i superpipen i Wyller i Oslo. Foto: Ukjent

LES OGSÅ

«En tragedie at han ble kansellert»

Fra Tony Hawk til Shaun Palmer, verdensstjernene hyller Haakonsens unike bidrag til snowboardsporten.

Et åpent sår i snowboardhistorien er sydd igjen

The Darkest White er like mye et snowboardhistorisk mesterverk, som det er en hyllest av snowboardpioneren og mennesket Craig Kelly. Fri Flyt har anmeldt boken, som bør være obligatorisk lesning for alle snowboardere, og for alle andre som liker å leke på snø i fjellet.

10 fiaskoer fra ski- og brettsportens historie

Her er listen over produktene som floppet så hardt at de forsvant for godt.