Doseringsdrømmen - 1 minutt, 11 sekunder og 7 tideler

Doseringene, snøen, brettet, dynamikken og meg – Ingrid, 47 år – som er med for første gang på denne ikoniske konkurransen som har gått av stabelen i Solheisen i en årrekke, med Mikkel Bang som mannen bak arrangementet. 

Jeg har fullt fokus ned den bratteste delen av løypa, en speed-check før de siste store doseringene – og så over målstreken. Jeg turte det. Jeg klarte det. Jeg strekker begge armene i været, som om jeg har vunnet i Olympiaden. 

Jeg vant ikke Bang slalom Women Masters 40+, men jeg vant en personlig seier. En lykkefølelse fyller kroppen – proppfull fra topp til tå av pur og ekte glede. For veien hit har vært lang. Svært, svært lang.

Resultatlisten finner du lenger ned i teksten.

Kneet, brusken og en knebøy for lite

Jeg må spole tilbake. 15. april 2018, tre dager før min 40-årsdag. Jeg hadde kjørt hele veien til Voss, på helgetur for å være med på 40-årsjubileum for Freestyle, kombinert med veteran-NM i kulekjøring. 

Jeg var usikker på om det var verdt å reise så langt for en helg, men jeg ønsket å støtte opp om arrangementet og sporten som hadde betydd så enormt mye for meg.

Da jeg la opp kulekjøringskarrieren min i 2007, la jeg også opp besøkene på treningssenteret. Det vil si 11 år uten en eneste knebøy. Jeg hentet de gamle kulekjøringsskiene mine ut av boden. De kraftige racingbindingene begynte på 80 kilo. Tanken om å skru ned styrken var god – men umulig. Enden på denne historien: avrevet korsbånd, da skien skar ut og bindingene ikke løste ut.

Vi som har skadet oss vet hvor mange ganger hendelsen blir spilt av på reprise i hodet vårt, og hvor ofte vi tenker: «Om jeg bare ikke hadde...» Men med flere skader i bagasjen, erkjenner man at det hele handler om hvor fort man kan klare å legge feilene bak seg – og akseptere skjebnen.

Det var krevende. Livet mitt var avhengig av en velfungerende kropp. Ikke bare fordi jeg var kroppsøvingslærer av yrke, men fordi jeg hadde selvinnsikt nok til å erkjenne at kroppen var min kilde til gledesopplevelser i livet mitt. Uten den i takt, ingen daglig dopamin- og serotonintilgang. Hvordan kunne jeg bli lykkelig nå?

Les også

Gjør knærne dine en tjeneste: Still inn alpinbindingene riktig

En feilinnstilt binding vil kunne ha fatale utfall - enten fordi den ikke løser ut, er slarkete eller rett og slett løser ut for tidlig. Her er våre beste tips til hvordan du stiller inn dine alpinbindinger.

Skade på skade

Jeg har vokst opp i en familie med høy jobbmoral, så å sykemelde seg var ikke et alternativ. Jeg fant en måte å få jobb til å fungere på krykker. I ukene som fulgte ble det besøk hos lege og fysioterapeut. Jeg gikk bekreftet avrevet fremre forsbånd.

Jeg hadde vært med på det før. Tanken på operasjon fikk tårene til å presse seg frem bak løpelokkene. Da fysioterapeuten min anbefalte meg å ikke operere, men bare trene opp igjen kneet, tenkte jeg at det var en løsning jeg kunne leve med. 

27. februar 2021. Vinterferie i Solheien. Jeg har kjørt rundt med de tre guttene mine og kost meg og hoppet hele dagen. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten i lårene, og setter meg ned på rompa på toppen av parken. Da dukker det opp noen bekjente fra miljøet, en generasjon yngre enn meg. De lurer på om jeg vil være med å hoppe. Jeg vil være med å hoppe! 

De slitne lårene er glemt. De andre drar på, på det første hoppet. Iveren tar overhånd på speedkontrollen og engasjementet mitt gjør at jeg glemmer at jeg må kjøre med bremsene på. Jeg merker med en gang jeg forlater hoppkanten at farten er større enn før på dagen. Jeg har ikke trent nok kneebøy. Lårene klarer ikke å stå imot sammentreffet. Jeg kjenner umiddelbart på en enorm smerte i venstre kne i landingen. Jeg tar meg til kneet, og de andre iler til for å hjelpe. Jeg prøver å holde masken, vil ikke vise hvor vondt jeg har det. Men smerten er intens, og det blir umulig å tenke på noe annet. Jørgen Heie (Jogi), driftansvarlig av det lille skianlegget, står tilfeldigvis rett der med scooteren, og han løfter meg opp og kjører med ned. 

Artikkelforfatter Ingrid Berntsen

Ingrid Berntsen (f. 1978) fra Hurum er en tidligere norsk freestylekjører som representerte Tofte Fremad Idrettsforening. Hun har deltatt i to vinter-OL og har flere norgesmestertitler i kulekjøring og big air. Hun er også kjent som lillesøsteren til Hedda Berntsen.

Olympisk deltakelse:

• Salt Lake City 2002 – 17. plass i kulekjøring

• Torino 2006 – 19.-plass i kulekjøring

Norgesmester:

• Kulekjøring: 1997, 2002, 2007

• Big air: 2003

Vis mer

Et kne – og et vindu

Følgefeil. Skaden i kneet er mer omfattende enn den var fra før. 2 cm brusk var slått vekk og deler av menisken ble ødelagt. Jeg innser at jeg trenger korsbånd. Stig Heir, den gamle legen vår fra tiden på Freestylelandslaget opererer meg på Martina Hansen Hospital 15.09.2021. Fremre korsbånd ble rekonstruert, litt av menisken fjernet og bakre del rotfestet. Stig sier operasjoner var vellykket, men at jeg aldri kan løpe igjen. De tre mørkeste månedene i livet mitt følger. Tanken på at jeg ikke kan gjøre alt jeg elsker er ubeskrivelig tung.

Andri kunne fly igjen. Aldri kjenne kriblingen i magen inn på et big-jump, «time» farten og stå imot overgangen og sveve, og kjenne på et øyeblikk av vektløshet, av frihetfølelse. Kjenne adrenalinet bruse, og lykkefølelsen stige propsjonalt. «En dør lukkes foran meg». Jeg «åpner et vindu». Jeg skrur den gamle «rompe-reseren» min fra OL på Lillehammer på guttas første snowboard, og så er jeg med i bakken igjen, på denne sitt-ski varianten, også denne sesongen. 

Les også

– De fem beste øvelsene

Treningsekspert Lars Haugvad deler sine fem favorittøvelser for å ruste kroppen til en skadefri vintersesong.

En spire blir sådd

Bang Slalåm 2022 arrangeres i Solheien. Jeg har hørt om denne type snowboard konkurranse før. Man har aldri sett en arena med egne øyne, eller sett utøvere i aksjonen. Mikkel Bang, verdensstjerne og merittert utøver i snowboardmiljøet, har i samarbeid med Burten tatt det fascinerende konseptet til lille Solheisen innerst i Grønndalen i Hemsedal.

Det så hysterisk festlig ut å kunne kjøre doseringene med balanse og kontroll. Jeg sitter på sitte-snowboardet mitt og ser på. En etter en suser de i vill fart forbi meg nedover løypa som ender med at utøverne cruiser med bakvekt på brettet over et stort basseng, så vannet spruter til alle kanter. Der og da bestemmer jeg meg for at dette vil jeg også få til. Dette vil jeg også lære.

En drømmespire var sådd. Det er nettopp slik drømmer og mål oppstår, at vi ser andre få til noe vi selv ønsker å få til, å få oppleve, og bli en del av. Men er det egentlig realistisk å kunne klare det med skaden jeg har pådratt meg i kneet?

Vil denne drømmen noen gang være oppnåelig for meg?

Les også

«Det var en fin dag, mamma»

Lek har ingen aldersgrense – det fikk Ingrid Berntsen kjenne på da hun deltok i snowskate-VM sammen med sønnen. En dag som handlet om mestring, fellesskap og ren, skjær glede.

Tålmodighetens disiplin

Dagen etter konkurransen er det tilnærmet folketomt i bakken. Kun meg og tre andre menn har funnet veien opp til de håndlagde doseringene. Den eneste dagen i året hvor det finnes mulighet til å trene på denne alternative sporten. Jeg prøver meg gang på gang, smerte blandet med lave ferdigheter gjør det umulig å klare mer enn tre doseringer etter hverandre. Det er for teknisk for meg. En negativ tanke forteller meg at dette kommer jeg aldri, aldri til å kunne klare.

Året etter er jeg tilbake på Bang Slalåm. Det er publikum også. Et fantastisk arrangement igjen. Flere jeg kjenner er med. De lurer på hvorfor ikke jeg stiller. «Neste år» sier jeg, «da skal jeg være med», selv om jeg er litt usikker på om det fortsatt er mer ønsketenkning enn realistisk.

På søndagen er jeg tilbake på arenaen. Denne gangen er jeg helt alene. Doseringene og meg. Skal jeg noen gang få det til, så må jeg trene, om så det er mutters alene. Jeg tar for meg seksjon etter seksjon, for så å prøve å sette det sammen. Må holde farten nede. Svingene på hælkant er utfordrende for meg. Jeg forsvinner over en av doseringene. 

Les også

Snowskate-VM: Solbrent panne, stål i leggen og verdensmesterstemning

Det uoffisielle VM i snowskate er offisielt vårens vakreste eventyr. Se film og bilder, og les rapporten.

Ledige plasser

At dette arrangementet ble gjennomført som planlagt står det enormt stor respekt av. For meg som har drevet med kulekjøring, den minste sporten i Skiforbundet på 90-tallet, så vet jeg hva dugnadsånd er laget av. Men arrangørene av Bang Slalåm 2025 tok dugnadsbegrepet til et nytt nivå. Det som var å oppdrive av snø ble dratt sammen, og de 36 doseringene ble formet for hånd av Mikkel og et titals kompiser av ham. Det er sjel tvers gjennom det. Dette er et arrangement hvor grunnpilarene er bygd på kameratskap og god stemning. 

Sønnen min spør meg om jeg kan melde ham på Bang slalåm. Det er for lengst fullt på deltakerlisten. Jogi sier han kan stå på venteliste. Kl. 09.00, lørdag 3. mai er vi igjen tilbake i Solheien. Oscar får plass. Han vil veldig gjerne at jeg også skal være med. Er jeg klar for å delta? Traseen ser veldig bratt ut i år. Jeg spør om det finnes noen ledige plasser, men får beskjed om å komme tilbake kl. 10.00. Jeg treffer på Jogi på vei ut. Han sier han synes at jeg ikke bør bli med i år, det er for teknisk løype for meg, sier han. Så føyer han til at han ikke har lyst til å bli nødt til å hente meg ned fra løypa igjen. Setningen hans prosesseres i hjernen min. Og der, ansikt til ansikt med en person som sier rett ut at han ikke har troen på meg, så blir det fullstendig klinkende klart for meg, hva jeg ønsker: Å delta. En ting er de negative indre samtalene som holder en selv tilbake, det er greit, men andre som holder meg tilbake, det har alltid hatt fullstendig motsatt effekt på meg. Viljen var aktivert. Kampviljen og innbittheten for å bevise det motsatte. 

En time senere var Oscar og jeg tilbake i Solstua. Rommet er fullt med forhåpningsfulle, i siste liten deltakere, som venter spent på om de vil få en plass i arrangementet. Damen i sekretariatet titter opp. «Her sier hun» og rekker meg en bib, «vi har fått en plass til deg. Oscar ser optimistisk opp på meg, og vi gir hverandre en high-five.

Vi er begge like ivrige med å rekke å titte på traseen før løpermøte. Midt oppe i det bratteste henget, med de mest tekniske svingene, ser Oscar på meg og sier: «Jeg tror vi får det til jeg Mamma!» Jeg liker innstillingen hans. Jeg tipper at han fikk høre den setningen av meg som barn, men nå er rollene blitt byttet om, og det er han som er den som bygger opp mestringstroen, og løfter meg ut av tvilens mørke. 

Pro- klassene startet, back to back. Mikkel Bang danser seg gjennom løypen med imponerende eleganse. Open klassene følger. Nervøsiteten øker. Jeg begynner å gå mot toppen. Må være i god tid. Opplevelsen av å være menneske er i endring. Nervøsist er en altoppslukende følelse. Den kan ikke unngås når man setter seg selv i en prestasjonssetting. Hjerterytmen øker. Jeg minnes så godt tiden som kulekjører og frikjører. Alle konkurransene hvor jeg spurte meg selv nettopp det filosofiske eller eksistensielle spørsmålet: Hvorfor utsetter jeg meg selv for dette? Hvorfor setter jeg meg selv i en situasjon hvor kroppen går inn i en unntakstilstand, totalt skjerpet for å kunne prestere på sitt ypperste. Men jeg vet svaret fra før, på hvorfor man gjør det. Følelsen ved å lykkes, å nettopp få ut sitt potensial er så enormt berusende og tilfredsstillende. Det er jo en del av det å være menneske, å kunne spille på alle tangentene: Livet oppleves som en mer fullverdig symfoni da, når også de ytterste tangentene på pianoet blir inkludert, og man får kjenne på hele følelsesspekteret.

Stemningen på toppen er fantastisk. Vi damer over 40 samler oss, hilser og noen tar bilder. Nervøsiteten er så til de grader tilstede nå, men jeg vet at den er min venn. Den forbereder meg, gjør meg skjerpet, og setter meg i konkurransemodus. Jeg varmer opp og tøyer ut. Kroppen min trenger det. Så står vi der, på rad og rekke. Ikke lenge etter er jeg på vei ned løypa. Å komme meg gjennom alle doseringene første runde er en lettelse, men det gav ingen stor mestringsfølelse, jeg kjørte med bremsene på. Alle jentene krabber opp på lasteplanet på pick-uppen til Jogi. En litt usikret tivolifølelse inntar kroppen en kort stund, før vi er på toppen igjen.

Så løsner det for meg i andre runde og endorfiner skilles ut i kroppen og gir lykkerus. 7 år er gått siden jeg skadet kneet første gangen. 7 år med smerte, tårer og utallige treningstimer. Alle snarveier man tar i livet, må man ofte bøte på med i dobbel distanse i ettertid. «Er det verdt det» har jeg blitt spurt om av to kollegaer på jobben, som har sett meg halte rundt i gangene i en årrekke. Jeg forsto ikke hvor de ville med spørsmålet. Man spør ikke en som elsker hage, om det er verdt å plante blomster om våren, fordi de kommer til å visne til høsten. Livet leves jo best til det fulle, så får man selv bestemme hva man fyller det med, men jeg fyller mitt med bevegelsesglede. Men for oss bevegelseselskere så kjemper vi ikke bare en kamp mot skader, men vi kjemper en kontinuerlig kamp mot tiden, mot aldringen og degenereringen av vår yteevne. Vi vil jo fortsette å utvikle nye ferdigheter, og kunne kjenne på de magiske øyeblikkene av mestringsfølelse som vi aldri får nok av. 

Jeg treffer på Jogi, han gir meg en klem og sier at han var imponert over meg. Jeg smiler og sier at han gjorde det umulig for meg å ikke delta. Mikkel kommer også bort til meg mens jeg venter på å heie på sønnen min. Han sier at han så meg kjøre, og også han sier jeg imponerte ham. Det tar meg tilbake 24 år. Til Hemsedal skisenter. Jeg satt i stolheisen med kjæresten min, Christen Bryn. På heisen bak sitter 11 og 13 år gamle Mikkel Bang og Caroline Sand. Hele dagen kjører vi sånn, Christen og jeg foran og Mikkel og Caroline hakk i hel. Rødsparken opp og ned, opp og ned, uten pauser. Lekne sjeler kjenner ingen aldersgrenser. Og lekne sjelers veier krysses igjen og igjen. På en skatebutikk i byen, i en gondol i Zermatt, ute på bølgene på Stadt, og på Bang-Slalåm såklart. Det er som om livene våre er et rutenett av togskinner, på et eller annet tidspunkt står man på samme perrong.

Se bildegalleriet (Alle foto: Kalle Hägglund)

Ingrid Berntsen. Foto: Kalle Hägglund

Alex Østreng. Foto: Kalle Hägglund

Ikke på lista!?

Jeg får en melding av Elisabeth Kristoffersen som også var med på konkurransen, om at resultatlisten er langt ut. Jeg trykker meg med en gang inn på oversikten som hun har videresendt til meg på melding. Jeg går rett inn på Women Masters 40+.

Øynene går opp og ned på listen. Jeg er ikke der. Jeg finner ikke navnet mitt. Jeg kjenner hvordan jeg blir varm, jeg sjekker Open klassen også. Kanskje jeg er blitt plassert i feil klasse. Ikke der heller. Jeg kjenner at jeg nesten begynner å hyperventilere, og en ørliten tåre presser seg frem i øyekroken min. Jeg sender Elisabeth en melding. Hun finner meg på Men Master 40+ med tiden 1 min, 11 sek og 7 tiendeler. Jeg kan puste lettet ut. En forbedring på 8,5 sekunder fra 1. runde. 

Jeg må gå i meg selv. Hva handlet denne sterke reaksjonen min om. Hvorfor var det så enormt viktig for meg å komme med på listen, og å få vite hva slags tid jeg fikk? Jeg må kjenne etter dypt inne i meg, der inne hvor alle svarene ligger, hvis man bare tør å kjenne etter.

Handlet denne deltakelsen ikke bare om mestring og å klare å kjøre hele traseen? Eller handler opplevelsen av mestring om hvordan vi matcher oss i forhold til andre? For er det ikke derfor man konkurrerer, fordi man vil sammenligne seg med de beste, og man vil strekke seg og bli bedre og aller helst vinne?

Jeg var fornøyd med min kjøring. Min tid var ikke så halv-gæren heller, med tanke på at jeg måtte til pers tidligere meritterte snowboardutøvere, mens jeg bare er en leken sjel som følger drømmene sine.