Fiaskovinter: Et knyttneveslag i trynet

Mer feil kunne jeg ikke tatt.

Alltid trua

Troen på store snømengder preget høstturene til familiehytta på Tempelseter. Hvert ledige minutt gikk til frisering av busker og kratt i nærområdet. Sønnen min på fem år ble så smittet av engasjementet, at vi sammen laget vårt eget lille Natural Selection-område i skrentene rundt hytta.

Overtenningen for vinteren 2025 var til å ta og føle på. Vi manglet bare snø, og den var rett rundt hjørnet, trodde vi. Det var jo tross alt sent i november.

Det meldes snø!! Eller nei.

Yr-appen gikk varm gjennom desember. Hvor ble det av snøen? Med julen på skuddhold og null snø i sikte, vokste frustrasjonen seg stor der jeg kikket forventningsfullt på mobilbildene fra høstturene. Det var da jeg oppdaget det. Bildene fra november viste tynnkledde mennesker i høyfjellet kose seg i sola.

«Ta et hint da mann. Det blir ikke skikkelig vinter denne sesongen» hadde naturen forsøkt å formidle på sitt eget språk. Jeg burde tatt hintet, men hadde dobbelt sett med skylapper og så ikke det åpenbare. At det ikke skulle bli ordentlig vinter i år.

En juletragedie

Selv om bildene på den lokale hyttegruppa på Facebook viste begredelige snøforhold, valgte jeg å tro på julenissen og på snø. Bare julenissen innfridde forventingene. Han kom. Det gjorde ikke snøen. Det nærmeste jeg kom snølek i juleferien på 1000 meter over havet, var på en miniski på klink is.

Det var ikke mye å skrive hjem om. For å gjøre forvirringen total, vartet Kong Vinter opp med snø og sprengkulde 400 høydemeter lenger ned i dalen. Så meldte endelig Yr snø i høyden på nyttårsaften. Masse snø.

Varene ble levert natt til 1. januar 2025, og het 40 cm tørr champagnesnø. Med beina som heis ble det høyrisikosurf i en lokal alpinbakke, på en seng av nysnø, med underliggende, frosne og uvennlige kunstsnøklumper. Jeg holdt meg på beina, mens det smalt i stålkantene. Full av adrenalin sendte jeg meldinger til andre entusiaster om at vinteren endelig hadde kommet.

Noen dager senere ødela Kong Vinter høyfjellet med plussgrader og fønvind. Hva var det som gikk av han? Spilte han klimaversjonen av stigespillet, og falt ned den lengste mildværsstigen om igjen og om igjen?

For ei suppe

Aldri før har jeg mistet troen på vinteren så tidlig på sesongen som i år. Allerede i slutten av februar møtte jeg min egen optimisme i døren. Erkjennelsen om at det ikke kom til å bli skikkelig vinter var som et knyttneveslag i trynet; hardt og vondt. Jeg hadde gitt opp vinteren da den normalt skulle vært på sitt beste. Ekstremt skuffet var jeg, både over eget fravær av håp og fremtidstro, men mest over Kong Vinter, som ikke lenger var konge, men hoffnarr.

Hvordan resten av vinteren ble? Som en snøsuppe basert på ingrediensene sludd, regn, mildvær, litt kulde, noen snøfall her og der, og som smakte av skuffelse. Jeg hørte ekko av meg selv, sitere Proffen fra Døden på Oslo S: «Faen for ei suppe. For ei jævla suppe.»

Les også

Nabolaget

Et halvt år tok det, etter flytting fra hovedstaden, før jeg innså potensialet for snølek i den bratte gata utenfor mitt nye hjem.

En påsketragedie

Påsken på hytta ble som juleferietragedien, bare på steroider. Et panikkartet forsøk på snøutbytte var en topptur til Høgevarde, der jeg gikk 90 % av turen tørrskodd på lyng. Brettet på sekken fikk fem svinger på tåkant og fem på helkant. Med det var vinteren over. 

Tilbake på hytta jekket jeg enn øl i solveggen, mens jeg leste om varmerekordene som hadde blitt satt vinteren 2025, og om alpinanleggene som stengte flere uker før påskeferien. Lesingen ble avbrutt av sønnen min som lurte på om vi skulle spille stigespillet. Akkurat som Kong Vinter, ramla jeg ned den lengste stigen, gjentatte ganger.

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å bli sur. Om det trigget litt sympati med vinterkongen? Langt ifra. Om familien hadde sympati med meg? Ikke faen.

Vi konkluderte med at det var smartere å nyte påskevarmen i lavlandet enn på 1000 meter over havet, og dro tidligere hjem fra påskeferie enn planlagt. På vei ned dalen kikket jeg opp på grønne fjelltopper og linjene jeg aldri fikk kjørt, men som skal kjøres neste vinter. For neste vinter bli jævlig bra. Selvsagt blir den det.

Denne saken er skrevet av

Kenneth Erlandsen

Kenneth Erlandsen har et blødende hjerte for aktiviteter som foregår sidelengs, med og uten bindinger. Rett ut fra hytta på Tempelseter har han utallige dager i fjellet på snowboard, snowskate og powsurf. Med brett på sekken og truger på beina har han med årene blitt en lommekjent frikjører i områdene i og rundt Eggedal. Kenneth bor i Drøbak og skriver om brettsport og brettkultur for Fri Flyt.

LES OGSÅ

«Jeg hater wingfoil»

Gjennom to sesonger har jeg hatet wingfoil. Fordi jeg ikke har fått det til. Nå får jeg det til, oppslukt og besatt. Jeg hater det også.

«Det skriker av retro, enkelhet, tillitskultur og jeg digger det»

Det lille skianlegget i Eggedal går med underskudd hvert år. – Men heisen er en del av stedets sjel. Både hyttefolk og lokale setter stor pris på den og forventer at den går. Så anlegget består, sier driftslederen av Tempelseter Skisenter.

Powsurfing: – Flytfølelsen er fantastisk

Trenger du egentlig et powsurfbrett hvis du allerede har et snowboard for løssnøkjøring, eller et par fete pudderski? Ja, mener et unisont miljø av snøsurfere: «Enkle gleder, store opplevelser».