Portrett med snowboarder Krister Kopala

– Pappa døde da jeg var 11. Han gjorde mye tull og var ikke så ålreit å være sammen med. Mamma var hardtarbeidende alenemor med hendene fulle med meg og søsknene mine. Jeg har alltid følt en slags uro i kroppen, med voldsomt behov for å få utløp for den.

Jeg tok snowboardet med oppi skogen, bygde hopp og gjorde backflips i timevis da jeg var liten. Snowboard ble utløpet mitt for uroen. Men jeg havna etter hvert i et miljø med mye rus.

I dag er jeg nok en ganske annen fyr enn jeg var da. Blant annet fordi jeg har lært meg å snakke om ting – særlig de fæle.

MELLOM SLAGENE: Krister Kopala jobber som kraftlinjebygger. Med turnus og snill arbeidsgiver får han tid til å kjøre snowboard mellom fysiske og krevende arbeidsperioder.

27 år etter at han limte sammen to miniski er Krister Kopala (31) stjerna i sin egen film The White Giant, som er en slags hyllest til Lyngens høyeste fjell Jiehkkevárri (1 834 moh.).

Mannen med det polske etternavnet etter morfaren ble førstemann som kjørte snowboard ned sørsiden og nordvestrampen på Jiehkkevárri, og han har nesten vært først ned den eksponerte nordøstrampen på fjellet.

– Det ble for varmt og jeg måtte snu ganske høyt på rampa. Jeg håper å få kjørt hele linja snart. 

Krister Kopala kjører bratte linjer fortere enn de fleste – gjerne som førstemann - og har tatt steget inn blant verdens beste storfjells-snowboardere. Men han er likevel ikke som snowboardere flest.

«Jeg får litt hat fra gamlekompisene nå og da. Ja, fordi jeg kjører sammen med skifolk og har plaststøvler og bukse i praktisk størrelse.»

Med trang bukse, jobb som kraftlinjebygger, en skikjører som forbilde, en annen skistjerne som bestevenn og stive plaststøvler føles en eventuell sammenligning med Terje Håkonsen eller lignende snøbrettprofiler ganske fjern. Ja, og Krister kaller det han driver med å gå skitur (!).

– Jeg får litt hat fra gamlekompisene nå og da. Ja, fordi jeg kjører sammen skifolk og har plaststøvler og bukse i praktisk størrelse, gliser Kopala bak kaffekoppen.

Men det ligger litt alvor bak det han sier. For overraskende kort tid siden var Krister hardcore snowboarder. Det innebar nokså utagerende livsstil, med rusmidler, stor, lavthengende bukse og sterk aversjon mot ski og særlig topptur.

SELVESTE RAMPEN: Krister på vei opp linja som fikk navnet Deathramp i Kjosen. Foto: Anders Vestergaard

– Jeg var i en gjeng hvor man ikke skulle snakke om det som var kjipt, men være tøff og hardcore hele tiden og rakke ned på folk som drev med andre ting. Joda, det var et bra miljø med gode folk, men det ble for mye rus etter hvert som tida gikk.

Da jeg innså at dette ikke var særlig bærekraftig tok jeg et slags oppgjør med meg selv. Og helt seriøst; Det nytter ikke å gå 3000 høydemeter med sæggebukse. Men skal du kjøre snowboard slik jeg vil kjøre snowboard, da må du gå motbakker.

I høst kom filmen Krister kaller «drømmefilmen» sin - altså filmen han selv drømmer om å lage om seg selv. Det var skikjører Sam Anthamattens Youtube-edit Nevia.

Her viser sveitseren at han er bunnsolid i fjellet – både til fots, med ski, i klatreveggen, på frosne fosser og med paraglider, men ikke minst: Filmen viser at han ikke når målet om å kjøre fjellet Obergabelhorn.

– Sånn vil jeg være. Den filmen var sinnssykt fet, og hadde en relevant historie. Det er lenge siden jeg orka å se snowboardfilmer med bare masse triks kan du si.

«Jeg har alltid jobba. De er viktig for å få utløp for uroen i kroppen.Samtidig gikk jeg fort lei av å jobbe fra åtte til fire – jeg måtte ha en jobb som åpna for mye snowboardkjøring.»

Krister kutta ut videregående etter førsteåret. Han begynte i stedet å jobbe. Først noen år på Dekkmann i ukedagene og som dørvakt i helgene, så lossing av fiskebåter på kaia i Tromsø. Ikke sjelden førte dørvaktjobben til håndgemeng av varierende alvorlighetsgrad.

Jeg har lagt folk i bakken. Flere ganger, sier han.

Etter hvert fikk Krister turnusjobb som kraftlinjebygger. Med to uker fri i gangen og en snill arbeidsgiver som lar han jobbe mer om sommeren og mindre om vinteren blir det god tid til å dyrke snowboardkjøringa.

PÅ JOBB: I oransje oljehyre er Krister Kopala og kollega Vegard Kristiansen på plass i ei kraftlinje i Nordland for å montere tråd som det heter. Det er wiren som fører strømmen. Foto: Anders Vestergaard

– Jeg har alltid jobba. De er viktig for å få utløp for uroen i kroppen. Samtidig gikk jeg fort lei av å jobbe fra åtte til fire – jeg måtte ha en jobb som åpna for mye snowboardkjøring.

– Hva gjør du egentlig som kraftlinjebygger?

– Alt som har med å sette opp kraftlinjer å gjøre. Det er fysisk utearbeid i all slags terreng, hvor vi setter opp master, henger opp wirer, og den slags. Graving av høl til stolper, klatring for å feste ditt og datt, samarbeide med helikopter for å få opp greiene, bære utstyr, montere deler.

Jeg jobber med fagbrev som energimontør, men inntil det er på plass kan jeg gjøre absolutt alt unntatt å skru på bryteren til strømmen. Det må en med utdanninga i orden fikse. En gang jobba jeg tre uker med å etterstramme mutrene på 120 stolper i Lofoten.

Jeg passa på å skru med begge hendene og variere grepet. Da jeg kom hje var jeg i mitt livs beste klatreform, gliser Krister.

EKSPONERT: Krister sender ned snø idet han gjør den eksponerte traversen øverst i Jiehkkevárris sørvegg. Foto: Anders Vestergaard

– Du er ganske opptatt av trening?

– Ja, jeg blir ikke invitert på fest lenger. Jeg har ofte tenkt på hvor tøft det hadde vært og trent spesifikt og seriøst i fem år eller noe sånt, og funnet ut hvor god man kan bli i dette her. Eller hatt en trener, hvor tøft hadde ikke det vært? Eller eget hus, hvor man kan snekre treningsvegg?

– Hvilke muligheter har du for å leve av snowboardkjøring?

– Det er drømmen og målet. Jeg jobber ganske målretta med forskjellige sponsorer, men om det blir nok til å leve av det er... Tja, jeg vet ikke. Jeg er kanskje ikke den beste på business-delen av dette her, men Thea hjelper meg litt.

Thea Røhme er Kristers forlovede. Omtrent som sin kommende ektemann er hun også et råskinn til fjells, men Thea har to planker på beina i stedet for én.

– Krister er glad i å ha og å følge en plan. Når vi parkerer bilen utenfor leiligheten har han allerede opplegget for den neste timen klar – hvem som skal gjøre hva på kjøkkenet mens den andre dusjer, og bytting av rollene, slik at vi makser effektiviteten og har maten klar på nøyaktig riktig tidspunkt.

PRØFFDRØMMER: Krister Kopola har som mål å kunne leve av brettkjøringa. – Jeg jobber ganske målretta med forskjellige sponsorer, men om det blir nok til å leve av det er... Tja, jeg vet ikke. Foto: Anders Vestergaard

– Hvordan går det hvis noe uforutsett skjer og Kristers plan skjærer seg?

Thea – som er sykt god til å klatre – gjør noen spagetti-aktige tøyeøvelser med beina i sofaen, ser på forloveden, rufser han litt i håret på koselig vis og slår fast at:

– Da går det galt. Når det skjer må Krister ut av huset så fort som mulig slik at han får rasa fra seg.

– Hvem er best av dere til å klatre?

– Det er Thea, med god margin! Jeg lærer mye av henne. Det er ikke helt sjelden hun kommer opp til en standplass jeg har bygd og kjefter på meg og bygger om hele greia. En gang ringte jeg henne fra fjellet for å få ekspertvurdering av et rappellfeste. Det ble slakt, men vi måtte rappellere fra det likevel. Heldigvis gikk det bra, gliser Krister.

TELTTUR. Campsite på Sydbreen i Lyngen. Foto: Anders Vestergaard

Forrige vinter kom Thea, Krister og Eivind Aanensen først på stedet da fem personer ble feid ned ei renne i et snøskred i Malangen. Krister og gjengen hadde snudd i naborenna, og på vei ned oppdaget de en gjeng med trøbbel oppe i rennen ved siden av.

Det viste seg at situasjonen var svært alvorlig, med flere hardt skadde personer og en som var savnet. Krister og Thea kjente fire av de fem.

Han som var savnet dukket heldigvis opp, men Krister satt lenge og passet på en som var døden nær på grunn av omfattende skader og en annen med kompliserte skader i låret.

– Det var en voldsom opplevelse. Jeg har heldigvis fått prata om det etterpå, grått mye, og truffet han som ble hardest skadet. Han overlevde så vidt, forteller Krister.

STIL: Krister Kopala lager ei fet puddervifte under førstenedkjøringa av ei østvendt, eksponert og 50 grader bratt rampe i Kjosen i Lyngsalpene. Foto: Anders Vestergaard

To år tidligere hadde Krister kjørt renna ved siden av på såpass imponerende vis og med så stor fart at han fikk prisen for årets triks på Snowboardawards i Oslo.

– Hva med seg selv, har du vært nære på alvorlig skade?

– Den gangen jeg sklei avgarde på hardt føre mot et stup og klarte å stoppe med isøksa og stålkanten er vel det nærmeste. Hadde jeg gått utfor kanten ville jeg vært ferdig. Heldigvis gikk det bra.

Det var også ganske nære på for Eivind Aanensen og meg da det gikk skred over oss i ei renne vi kjørte. Jeg sto på en safespot, og så det løsnet over Eivind. Han kjørte inn til meg, og en brøkdel av et sekund etterpå feia skredet forbi. Et halvsekund senere og han ville blitt tatt.

COVERBOY: Øyeblikket som havnet på coveret av Fri Flyt # 168. Foto: Anders Vestergaard

Kopala har vondt i ryggen etter mange år med kroppsarbeid og noen skader her og der etter trynings på snowboard. Thea er ikke så redd for at forloveden hennes skal gå på trynet på farlige steder, men hun orteller likevel om noen nervepirrende øyeblikk til fjells.

– En gang sto jeg igjen på toppen etter at Krister hadde kjørt. Han var borte under meg, og så plutselig hørte jeg noen spørre på radioen om det gikk bra. Jeg ante ikke hva som sto på, og ble skikkelig nervøs. Heldigvis var alt i orden, men det var en ekkel følelse, sier hun.

«Da jeg møtte Eirik Verlo begynte jeg å kjøre mer i fjellet, og ble veldig tiltrukket av bratte og tekniske linjer – akkurat som Nikolai.»

Til sommeren gifter Krister og Thea seg, og utnevnelsen av selveste Nikolai Schirmer som forlover fikk de fleste med seg enten på Fri Flyt Film Tour i 2021 eller på Youtube når som helst. Schirmer er blant verdens beste skikjørere, og sammen med Krister har de to utrettet mer enn de fleste i bratte, snødekte fjellsider – og på film.

– Hvordan har det seg at arbeiderklassemannen Krister Kopala uten utdanning fant tonen så til de grader med legesønn og jurist Nikolai Schirmer?

– Vi holdt på hver for oss i mange år, men etter hvert som vi begynte å kjøre mer bratte og store fjell kom vi liksom nærmere hverandre, og ble veldig gode venner. Jeg var jo snowboardgangster, men da jeg møtte Eirik Verlo begynte jeg å kjøre mer i fjellet, og ble veldig tiltrukket av bratte og tekniske linjer – akkurat som Nikolai.

STJERNE I EGEN FILM: I år kom Krister Kopola med egen film - The White Giant. Foto: Anders Vestergaard

I Nikolais film Wavy kjører do to vanvittige linjer sammen, i enorm fart. Og de gir av seg selv. Utnevnelsen av Nikolai som Kristers forlover fører til et nokså rørende øyeblikk på en dramatisk fjelltopp.

Våren før hadde han fridd til Thea, etter å ha fått et mildt sagt tydelig hint i soloppgang på toppen av Store Jægervasstind.

– Det var så sykt fint, og jeg sa til Krister at hvis han noen gang skulle fri til meg, så var det nå, forteller Thea.

Men det gjorde han ikke. I stedet ble det kjørt puddersvinger i rasende fart, og da de kom hjem kjøpte Krister ring, og 31. mai 2020 var de på toppen av Store Austanbotntind. Da ble Thea irritert fordi kjæresten på død og liv skulle sitte på den lille toppen og spise mat mens en kø av folk venta på å komme og ta over plassen deres.

– Jeg skjønte ingenting, plutselig skulle han absolutt sitte akkurat der og spise? Jeg ville komme meg ned, og slippe til alle folka som sto i kø og venta. Men ble jo god stemning da jeg skjønte hvorfor han insisterte på å somle, smiler Thea.

Forlovelse på en bratt fjelltopp i Hurrungane kom dermed på lista over tøffe ting Krister Kopala har gjort. Sammen med å bryte med usunn livsstil, kjøre nye og styggbratte linjer på Jiehkkevárri og andre fjell, avansert flyging med paraglider, temmelig sprek klatring, prisbelønt rennekjøring, isklatring og kanskje det vanskeligste av alt: Å prate om vanskelige ting og ikke være redd for å gråte en skvett selv om man er nesten to meter høy og slår de aller fleste i håndbak.

Men hva mener han sjøl?

– Hva er det råeste du har gjort, Krister?

– Backflip på utforsykkel. Jeg landa på hue på første forsøk, men den satt på andre. Det var fette tøft.