Enten ta stolheisen opp og kjøre ned den slakeste voksenbakken med navn Turisten, eller ta barnebakken. I og med at jeg ennå var et barn og aldri hadde gjort det før, ville jeg ta barnebakken. Broren min var ungdom, veslevoksen og la fram sin sak med virkemidler som trusler om buksevann.
Dette var effektiv kampanje og endte derfor i at hans sak vant videre frem. Forslaget blei hverken protestert eller tatt opp til høring til høyere hold, altså faren min. Dette var en effektiv strategi som seinere blei tatt i bruk videre i broren min sin karriere som elevråd.
Sjøltilliten var på topp, og det var vi og. Stolheisen hadde bragt oss dit mot betaling. Jeg var i hundre, intetanende hva som var i vente. Snøkrystallene lå pakket godt i lag av tråkkemaskina og dannet fine riller til å sette spor i. Perfekte forhold til å starte snøbrettkarriera. Først fikk jeg den ene foten festet på. Ikke verst bare det.
Bindingene ble strammet rundt både foran og bak. Så gjentok jeg samme prosedyre på motsatt fot, altså den høyre. Tilslutt sto jeg jaggu meg på brett. Dette var jo lett. Kanskje jeg var et naturtalent. Lettelsen var stor. Jeg kunne ikke skjønne hva jeg hadde grua meg så lenge til. Jeg holdt balansen og følte jeg hadde god kontroll. Dessverre var faktum at jeg sto fortsatt i ro på flata. Fattern hjalp meg med å få litt fart med et vennlig dytt bak. Den pedagogiske læringsmetoden var av gamleskolen som gikk ut på erfaringslæring.
Noe som gikk og overraskende bra, en stund.. Jeg seilte framover rolig og fint mot den grønnmerkede løypa. Farten begynte å ta seg opp. Jeg undret for meg sjøl; Hvordan skal man svinge og bremse. Dette visste jeg ikke svaret på, da dette var tross alt min første gang. Febrilsk forsøkte jeg å bevege beina mine. Dessverre viste disse seg å ha blitt stroppa fast i et brett og var derfor ikke til å rikke.
Brettet fulgte med mine ukontrollerte bevegelser og krampetrekninger. Sakte men sikkert roterte jeg imot høyre. Før jeg viste ordet av det grep de nye stålkantene tak i den kantkornede snøen, som jeg og snart skulle stifte nærmere bekjentskap med. I sakte film blei jeg kastet bakover med hodet først på slep etter en slakk stropp festet på en hjelm som var altfor stor.
Kroppen fulgte med i høydehoppstil, Dick Fosbury metoden, ufrivillig. I håp om en øm mottakelse strakk jeg ut armene for å gi bakken en klem, men mottakelsen var alt annet enn vennlig. Landingen var stumpete og nedslaget var nedslående. Sjøltilliten borte. Virkelighetens slag slo hardt i bakhue, og jeg skjønte at jeg var nybegynner.
Faren min bydde vennlig fram en hjelpende hånd. Aggresjon og frustrasjon bygget seg opp innunder bringa hos meg og resulterte i fektende svingslag som svar. Dette skulle jeg klare sjøl, men det klarte jeg ikke. Faren min er en sindig og rolig mann fra strilalandet og lot seg ikke vippe av pinnen av slikt rabalder fylt av små lyn og tordenbrøl.
Han hadde vært ut for verre vær, og ventet ut den verste stormen. Så hjalp han meg opp på beina. Jeg kjempet mot tårene. Men tårene vant. En liten hær av følelser sprengte mine øyner røde, og tårer piplet ut marsjerende på rekke og rad fra alle kanter.
Tålmodig sa faren min at det bare var å prøve igjen. Og jeg prøvde igjen, men med samme resultat. Opp igjen. Samme resultat. Ville dette ingen ende ta. Broren min mestret det med det samme. Etter en kort stund mestret han både helsving, tåsving og bremsemanøver med letthet. Sjøl om jeg var lettere enn han, tok jeg det tungt.
Skuffelsen var et faktum. Jeg var ikke et naturtalent. Og skuffelsene ville ingen ende ta, og ikke bakken heller. Jeg hadde falt flere ganger enn meter jeg hadde beveget meg, og hadde bare kommet meg et par hundre meter fra toppen.
Ublide strofer og bannskap ljomet utover bakkene. Her skulle det kreves en revurdering av fargevalg og katergoriskifte av Turisten. Skulle virkelig dette være av den letteste sort merket i grønn kategori. Det eneste som var grønt her, var meg.
Grønn av misunnelse på min eldre bror som kjørte nedover bakkene uten særlige utfordringer. Ikke kunne jeg begripe hvordan denne bakken kunne anbefales nybegynnere. Turisten, den slakeste bakken i Kongsberg skisenter. Det kunne jeg være enig i. Men å anbefale den, var noe annet. Når en har først falt ned henget, så må du gå på beina bortover de slake flatene.
For så å falle ned neste heng. Jeg forbannet de som hadde laget denne traseen og lekset opp alt annet enn velsignelse til vår herre. Dette var til ingen nytte, da de neppe blei forstått med lite formulerte strofer og hakkete gråtkvalt stemme.
Bristepunktet kom da vi var halvveis i traseen. Nedover et langt heng fikk jeg for et lite øye-blikk alt til. Forhåpningene bygde seg opp mot bunnen. Kunne det hende at jeg kom meg over denne lange strekka uten å gå av? Dessverre. Fremgangen uteble både i bevegelse og ferdighet. Jeg måtte ta av brettet og gå bortover det som føltes ut som en uendelig lang strekke, mens andre suste forbi på brett, ski og deres sky av sjølgodhet. Igjen brast jeg sammen i gråt. Lite hjalp det for faren min at trassalderen plutselig inntraff, og jeg nektet å gå et eneste skritt videre.
Etter å ha blitt båret ned siste halvdel av Turisten. Kom jeg og faren min endelig ned til foten av Funkelia. Der blei vi møtt av utålmodig bror som hadde ventet lenge.
Han hadde hatt så mye tid at han hadde regnet ut farten. Broren min kunne trygt meddele at noe fartsfantom kunne jeg neppe skryte på meg å være. Ved å dele av-stand på tid, fant han ut at vi hadde beveget oss på en hastighet tilsvarende 1,46 km/t.
Vi hadde brukt 1 og en halv time ned. Og det tok et og et halv år før jeg prøvde brett igjen. Denne gangen aleine i barnebakken. Der det gikk mye bedre.
Jeg var kanskje ikke et naturtalent. Men å stå på brett lå heldigvis i min natur. Langt nedi der et sted.
