The Darkest White er like mye et snowboardhistorisk mesterverk, som det er en hyllest av snowboardpioneren og mennesket Craig Kelly. Fri Flyt har anmeldt boken, som bør være obligatorisk lesning for alle snowboardere, og for alle andre som liker å leke på snø i fjellet.
Anmeldelse av:
Craig Kelly - The Darkest White – A Mountain Legend and The Avalanche That Took Him.
20 år etter ulykken som tok livet av snowboardlegenden Craig Kelly gir Eric Blehm ut den etterlengtede boken som kaster nytt lys over tragedien, og som gir verdens mest innflytelsesrike snowboarder den hyllest han fortjener. Fri Flyt har lest boken.
Du har sikkert hørt lyden i fjellet på vinterstid. Den umiskjennelige lyden av snølag som kollapser under føttene dine. På flatmark helt ufarlig. I helling over 30 grader, livsfarlig. Lyden som ingen brattkjører ønsker å høre, vies mye oppmerksomhet i den prisbelønnede forfatteren Eric Blehm sin ferske bok om snowboardikonet Craig Kelly, og skredet som tok hans liv.
Gjennom fire år har Blehm intervjuet kilder og gått gjennom arkivmateriale. Det har gitt boka en detaljrikdom og troverdighet som går utenpå det meste anmelder har lest i kategorien brettsport og brettkultur.
Boken er lagt opp i to deler. Den første tar for seg Kellys liv fra fødsel og frem til han avslutter karrieren som konkurransekjører tidlig på 90-tallet. Del to omhandler Kellys mål om å bli sertifisert fjellguide, samt en inngående analyse av foranledningen til det dødelige skredet, selve skredets forløp, og etterspillene etter turen som ble hans siste.
Craig Kelly var født med ekstremt konkurranseinstinkt. Noe som poengteres gjennom ulike historier fortalt av Kellys familie og venner til forfatteren. Og det er nettopp konkurransemennesket Craig Kelly som portretteres i bokas første halvdel. For Craig Kelly gjorde aldri ting halvveis. Han gjorde det skikkelig, med en analytisk tilnærmingsmetode, der alt handlet om å perfeksjonere utøvelsen av det han drev med.
Metoden gav resultater. I løpet av få år gikk han fra å være en god BMX-syklist, til å bli en av landets mest lovende talenter. I sin beste sesong vant han over tjue ritt og bykset fra anonym plass på den nasjonale rankinglisten, til topp fem.
I tenårene flyttet Kelly til Washington og det kjente vintersportsområdet Mount Baker. Her går forfatteren nøye til verks når Kellys inngang til snowboardsporten beskrives.
Det var gjennom familien Fulton, som drev sportsbutikk, at Kelly første gang prøvde snowboard. Sønnen i familien Fulton, Jeff, hadde overtalt sin butikkeiende far til å ta inn tre snowboard.
«De kan jo bare leies ut om du ikke får solgt de», forteller en humrende Jeff Fulton til forfatter Blehm, og innrømmer at han hadde sin egen agenda med brettene. De ble okkupert av tre entusiaster som skulle bli toneangivende for en hel kultur; Jeff Fulton, Dan Donnely og Craig Kelly. Kellys aller første tur på snowboard, i hoftedyp, kanadisk puddersnø, skal ha gjort ham forbanna. Han fikk det ikke til. Andre tur gikk bedre. Etter tredje tur sa Kelly til Fulton at brettet føltes som en forlenget del av kroppen.
I disse tidlige kapitlene i boka, som beskriver Kellys formative år som brettkjører, gnistrer det av Blehms penn. Hans beskrivelser av miljøet rundt Mount Bakers tidlige snowboardmiljø, og etableringen av snowbordcrewet Mount Baker Hard Core, er vintersportshistorie.
Det var her snøsurfebrettet med bindinger inngikk evig troskap med han som på 80- og 90-tallet skulle endre alt innen snowboard.
Fra midten av 80- og utover 90-tallet, finner den unge sporten snowboard sine konkurranseformer. I begynnelsen kjørte alle utøverne alle disipliner. Halfpipe, Super-G, og parallellslalåm var det som gjaldt.
Kelly skal tidlig ha skjønt at halfpipe var fremtiden og satt seg mål om å bli verdens beste pipekjører. Først som teamkjører for Sims Snowboards, før han hoppet over til Burton Snowboards, i en godt dokumentert og tidligere, mye omtalt konflikt mellom partene.
Blehm belyser konflikten ytterst detaljert. Helt ned til hva som stod i kontrakten mellom Sims og Kelly, som Kelly brøt når han signerte for Burton. Det endte i retten, og Jake Burton måtte legge penger på bordet til Tom Sims, for at Craig Kelly skulle bli Burton-kjører.
Kelly satt klare krav til Jake Burton. Et av de var at han alltid skulle høre på Kellys idéer og ta de på alvor. For Craig Kelly ville utvikle utstyr, og hadde allerede på slutten av 80-tallet klare meninger om hvordan snowboardutstyr burde være.
«Vi signerte verdens beste snowboarder. Med på kjøpet fikk vi en ingeniør», forteller Donna Carpenter, enken etter Jake Burton, til forfatteren.
Det er fascinerende å lese hvor systematisk og dedikert Craig Kelly var, i målsetningen om å bli verdens beste pipekjører. Han skjønte han var forbi den motoriske gullalderen. Det måtte trenes for å bli best. Noe han gjorde mer enn noen annen snowboarder på den tiden.
Resultatet var full dominans i pipen, samtidig som han hevet nivået på pipekjøring med flere lysår. Kelly raket med seg fire verdensmestertitler, tre nasjonale mestertitler, og tre seire i legendariske Mount Baker Banked Slalom. Mellom konkurransesesongene var han flere turer i Norge.
På snowboardcamp på Juvassbreen sommeren 1989 møtte Kelly de norske kjørerne Einar Lofthus og Terje Haakonsen.
– Det møte ble definerende for både Craig, Einar, og Terje, ja for hele snowboardsporten, forteller nestoren i brettmiljøet i Telemark, Harald Rishovd til Fri Flyt.
Rishovd har vært en av kildene til Blehm i arbeidet med boka, og møte mellom kongen av snowboard og han som ble arveprinsen er sjarmerende lesning for norske snowboardere.
– Terje skygget Craig hele dagen. Kopierte alt han gjorde. Det står igjen som mitt sterkeste minne fra den campen, minnes Rishovd.
Møtet mellom de tre kjørerne og de ikoniske bildene som Rishovd tok av dem, publiserte han i en artikkel i datidens norske magasin for brettsport, Skate Board. Så sluttet Craig Kelly brått å konkurrere i 1993. Han hadde funnet ny retning. Som frikjører. I tillegg hadde han sett nivået på den nye vinen av pipekjører, som nevnte Terje Haakonsen, Jeff Brushie og Shaun Palmer.
Det var på tide å komme seg videre.
Donna Carpenter og Jake Burton var svært skeptiske da Kelly ville slutte med konkurranser for å bli frikjører. «Hele sporten var jo basert på konkurranser», siteres Carpenter på. Jake Burton holdt sitt løfte og lyttet til Kelly. Han fikk beholde samme lønn han hadde som konkurransekjører, og nå ble frikjøring Kellys store prosjekt. Med det ble han enda mer involvert i utstyrsutviklingen hos Burton.
Noen år inn i frikjøringslivet, på tur med Burton-teamet, lånte han splitboardet som teamkollega Dave Downing hadde utviklet til eget bruk «Jeg skal aldri mer bruke truger», sa Craig til meg etter den dagen, forteller Downing i boken. «Hvor hadde splitboard vært i dag, om ikke Craig døde i 2003. Mye lenger fremme», reflekterte storefjellskjører og snowboardentreprenør Jeremy Jones, i en nylig samtale med Slush Magazine. Det understreker hvor sentral Kelly var for utviklingen av utstyr hos Burton, men også hvordan hans posisjon påvirket utstyrsutvikling generelt i snowboardbransjen.
«Allerede i 1993 laget Kelly et frikjøringsbrett som i 2024 hamler opp med mye av det du får kjøpt i butikken. Han visste hva han drev med».
Det fortalte snowboardhistoriker og museumsbestyrer Rune Lundsør til Fri Flyt, da vi besøkte Lundsør sitt snowboardmuseum i Uvdal i 2023.
Det var gjennom helikopteret at Kelly fikk øynene opp for mulighetene i fjellene. Den første helituren i Selkirkfjellene var ubeskrivelig for Kelly. «Jeg har funnet paradis. Mitt drømmeland», fortalte han kjæresten Savina, som han nettopp hadde fått datteren Olivia med. Familiens nye mål ble å leve av å guide i fjellet. Nå begynte en prosess som Blehm beskriver som et møte med gamle, inngrodde holdninger hos kanadiske guideselskaper.
De nektet å inkludere snowboard som verktøy til guiding. De samme holdningene som snowboardporten hadde møtt i sin barndom, da snowboardere ble nektet adgang til de fleste skidestinasjonene i USA, møtte Kelly på nytt.
Det skulle ta flere år, og mye lobbyvirksomhet fra fjellguidelegenden John Buffery, før Kelly fikk innpass hos det offisielle fjellguideprogrammet i Canada. Etter det så han seg ikke tilbake.
Det er dypt fascinerende å lese om snøkunnskap på et så detaljert nivå, som det Blehm leverer i bokas andre halvdel. Her dykkes det ned i snøkrystallers strukturer, snølagenes uforutsigbarhet, snøprofilenes nytte, og mye mer som anmelder mener er obligatorisk lesning for alle som ferdes i fjellet på vinterstid. Spesielt interessant er beskrivelsene av møtet mellom ulike guidekulturer, representerte gjennom han som hadde ansvaret for den fatale turen hvor Kelly omkommer, guiden Ruedi Beglinger og assistentguide Ken Wylie. Kommunikasjonsutfordringer grunnet språk, ulik bruk av faguttrykk, radiomeldinger som ikke ble hørt, ulik forståelse av hvordan lese og tolke terreng, og hvordan få mennesker til å fungere i gruppe under ekstreme forhold, er bare noen av temaene Blehm er innom i boka.
Forholdet mellom Wylie og Beglinger, de løpende småkonfliktene og kommunikasjonsutfordringene de imellom, og de fatale konsekvensene det fikk, portretteres med en slik intensitet at anmelder flere ganger måtte legge fra seg boka for en kort pause. Det er enormt medrivende lesning, med et, dessverre, tragisk utfall hvor syv mennesker omkom.
I 2014 kom Ken Wylies bok Buried ut. Den har, så langt, vært eneste kilde til forståelse av prosessen som ledet frem til skredet, og hva som hendte i øyeblikket skredet gikk. Boken har fått kritikk for ensidig fokus. Den gav allikevel noen svar, men åpnet også for nye, ubesvarte spørsmål rundt skredulykken.
Den ansvarlige guiden Ruedi Beglinger, eier av Selkirk Mountain Experience, har vært ordknapp siden den fatale dagen i januar 2003. Det lille han har ytret i etterkant har blitt tolket som ansvarsfraskrivelse, noe han har blitt kritisert for av etterlatte og fagpersoner.
Eric Blehm har klart det ingen har klart før, å få Ruedi Beglinger i tale. Basert på samtalene mellom Blehm og Beglinger, i tillegg til de overlevende fra skredet, gir The Darkest White et så godt svar som det er mulig å få på hva som gikk galt 20. januar 2003. Boken setter sluttstrek for spekulasjoner og rykter.
Et åpent sår i snowboardhistorien er sydd igjen, og har fått sin høyst nødvendige smertelindring.
Bli ikke overrasket om Eric Blehm henter hjem et ras av priser for The Darkest White. Det er i så tilfelle fullt fortjent.
Det er mange inntrykk anmelder sitter igjen med etter å ha lest The Darkest White. Eric Blehm tegner et bilde av Craig Kelly som et genuint godt menneske. En familiekjær og umistelig sønn, bror og pappa. En brettkjører som løftet pipekjøring fra krabbegir til full galopp.
Som innovatør bidro han sterkt med utstyrsutvikling, og satte standarden for en hel bransje. Hvordan en kontrakt for en profesjonell snowboarder skulle se ut, ble satt på plass etter Kelly vs. Sims vs. Burton-saken. At det ble mulig å leve av å være frikjører, kan alle som får betalt for å kjøre ned et fjell takke Craig Kelly for. Smerten som Kellys familie opplevde med hans dødsfall, er hjerteskjærende lesning. Som da Kellys mor finner igjen sønnens stav på skredstedet under en minnesmarkering sommeren etter ulykken. Hun bruker den som støtte på vei ned fra fjellet.
Berettelsene fra de som overlevde skredet er voldsomme. Fra hvordan det var å være i selve skredet, til panikken når skredet la seg, kaoset under letingen og håpløsheten de opplevde mens de gravde seg nedover i snømassene til mennesker de ikke visste om var levende eller døde.
Hva de fant kan ikke beskrives i en bokomtale. Det må leses for å forstås.
Naturbeskrivelsene til Blehm er uten sidestykke det fineste anmelder har lest om vinter og fjell. Her er Blehm på nivå med naturskildringene i Helge Ingstads Pelsjegerliv (1931) og Gunnar Larsens To mistenkelige personer (1933). Fjellet og snøen blir nesten som personligheter å regne når Blehm maler ut sine allegorier.
Oppsummeringen hans er like brutal om den er sann; du har aldri kontroll på snøen. Selv om du graver uendelig med snøprofiler, måler med søkestenger og gjør all verdens analyser, så kan du aldri si aldri i vinterfjellet. Hva vet du for eksempel om hvor nære du har vært å løse ut skred alle gangene det har gått bra? Selve jokeren i bratt friluftsliv på vinteren, den menneskelige faktor, vies mye plass i bokas andre halvdel.
Her er det nok mange brattkjørende lesere som vil gremmes over turer de har vært på, hvor de skulle ønske de var et helt annet sted. Slik den norske snowboarder Krister Kopala nylig reflekterte rundt i et foredrag på splitbordfestival i Finnmark.
Således fungerer The Darkest White, som en kraftig realitetsorientering for toppturentusiaster.
Dokumentarfilmer om snowboard finnes det mange av. Noen gode. Andre mindre gode. Men bøker har det vært tynt med. Olaf Christensens glimrende bok Absolutt Snowboard, om Totten Happy Campersmiljøet i Hemsedal på 90-tallet, er unntaket. Hvorfor ikke en så rik kultur, med profiler som kunne fylt mange bøker, ikke har avfødt flere bøker, er et ubesvart spørsmål.
I 2024 kan du endelig hente ut en bok fra hyllekategorien snowboard, som kommer til å gå ned i historien som et mesterverk i sjangeren.
Craig Kelly satt i forsetet da snowboard ble et globalt fenomen. Han viste vei for alle snowboardere som kom etter han.
Han tok de beste snowboardbildene, brukte de kuleste klærne og hadde den beste stilen. Burton Snowboards oppfordres herved til å lage The Craig Kelly Legacy Collection. Gule bukser. Rosa fleecegensere. Luer med øreflapper og dusk. Samtidig kan Oakley gjenoppta produksjonen av modellen Razor Blades fra 1988. Brillen som nærmest ble synonymt med Craig Kelly.
Snowboardere har aldri sett så bra ut som på slutten av 80-, og begynnelsen av 90-tallet.
I 2024 gikk finalen i Red Bull og Travis Rice sin frikjøringskonkurranse Natural Selection, i Selkirkfjellene, De samme fjellene hvor Craig Kelly forelsket seg i frikjøring. Fjellene Kelly kalte sitt drømmeland, så noe av den mest spektakulær frikjøringen verden har sett, strømmet på nett, over hele verden. Han hadde vært stolt om han hadde levd for å se dette, Craig Kelly. Mulig han hadde sittet i dommerpanelet også.
Slik gikk det ikke.
Craig Elmer Kelly, født 1.april 1966, omkom i snøskred 20. januar, 36 år gammel.
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
Alle abonnement fornyes automatisk. Se Fri Flyts bruker- og abonnementsvilkår her.
Fri Flyt gir deg reportasjer, nyheter og forbrukerstoff om ski og andre bratte aktiviteter, hovedsaklig med norsk natur som arena.
Magasinet Fri Flyt kommer 8 ganger i året, med sykkel, friluftsliv og klatring på sommerstid, og ski og topptur om vinteren.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Fri Flyts reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
Fri Flyt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra Fri Flyt for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Org.nr: 979754582
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 45 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 tirsdag og torsdag)
Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)
Salgssjef Fri Flyt AS: Robert Robertsen
![[BLVCKBIRD] + MOONWALKER: Et hybridbrett som kombinerer snowboard, powsurf og truger i ett produkt.](https://www.datocms-assets.com/55942/1756369674-kollasje-blvckbird-moonwalker.jpg?q=70&auto=format&w=450&fit=crop&crop=faces,focalpoint&iptc=allow&h=300&fp-x=0.5&fp-y=0.5 "[BLVCKBIRD] + MOONWALKER: Et hybridbrett som kombinerer snowboard, powsurf og truger i ett produkt.")
