Alma har stått på snowboard siden hun var syv år. Like lenge har hun følt seg forrådt av sin egen natur. I år står hun for første gang på brett som seg selv.
VINTAGE TRIKS: På ungdomsskolen brukte Alma og vennene mye tid på å se på snowboardfilmer.
Lesetid: 8 minutter
– Sorry at jeg er sen! Det var utrolig vanskelig å finne klær som var tynne, men varme nok, sier Alma (28). Fri Flyt møter henne på T-banen på vei opp til Tryvann vinterpark.
Hun har på seg en blå cordfløyelskjorte, hvit lue og har et svart snowboard mellom beina. Hun har et lurt smil og er kjapp i kommentaren.
Da vi skulle avtale intervjuet og jeg spurte om å møtes et sted som betydde noe for henne, var det lett for Alma å si Tryvann. Der har hun brukt utallige timer på å terpe teknikk på hopp og rails, fra vinterparken har hun noen av sine beste venner og fineste minner.
Brett uten tvil
– Tryvann var et fristed. Jeg kom meg vekk fra hodet mitt og kunne fokusere på det fysiske. Det var ikke så farlig hvem jeg var, bare at jeg sto på brett, sier hun og ser ut over hovedstaden som bader i vårsol.
Det lå ikke i kortene at hun skulle stå på snowboard. Ingen rundt henne gjorde det, og foreldrene hennes ble ganske overrasket da hun tre år gammel var fast bestemt på at det var hennes sport.
– Mamma har fortalt at jeg stilte meg sidelengs på en av miniskiene mine og brukte det som brett, sier Alma og ler.
ROLLEMODELL: Alma ønsker å være det forbildet hun manglet i oppveksten
Da hun var syv år fikk hun sitt første snowboard og boots, kjøpt på loppemarked. Alma var frelst og brukte mange timer i den lokale akebakken på Nordberg i Oslo. Etterhvert begynte hun i treningsgruppa “Flipsquad” i Tryvann.
– Gjennom Flipsquad fikk jeg et brettmiljø. Vi var helt “hooked”, og brukte all vår tid på å stå på, se på, og snakke om snowboard, forteller hun mens hun setter hjelmen på hodet og beveger hoftene i sirkel for å varme opp.
Jibbing, bursdagsfeiring og stor stemning var det som møtte Fri Flyt i parken på toppen av hovedstaden
Selv om Alma i ungdomsårene tilsynelatende hadde det bra, og kroppen hennes utviklet seg som normalt gjennom en mannlig pubertet, var det én ting hun ikke snakket med noen om.
– Jeg husker veldig godt første gang jeg innså at jeg hadde vært mer komfortabel hvis alle så at jeg var jente. Jeg skjønte at kroppen min ble oppfattet som gutt, og at den ikke kom til å utvikle seg til en kvinnekropp, sier hun og tenker tilbake til en kveld da hun var syv år.
Alma beskriver en følelse av å bli forrådt av sin egen natur.
– Man sier jo ofte at man er født i feil kropp, men det er jeg ikke enig i. Jeg ønsket aldri at jeg hadde en annen kropp, bare at den skulle utvikle seg annerledes.
HEISVENNER: I Tryvann bruker man mye tid i heisen. Der kan man snakke om stort og smått i de syv minuttene det tar opp.
Ingen rollemodell
Ønsket om og følelsene av å være jente ble en del av Alma, men hun hadde ingen å se opp til, og skjønte ikke hva følelsene hennes innebar.
– Jeg visste ikke at det gikk an å være transkvinne, det var lite omtalt i media, og de gangene det ble snakket om var det ofte polarisert og negativt.
På ungdomsskolen ble hun ertet fordi hun sto på snowboard og fordi hun var feminin.
– Jeg følte meg litt som en outcast. Jeg prøvde en gang å nevne ønsket om å leve som jente for noen kompiser, men da jeg så hvordan de reagerte, tullet jeg det bort og nevnte det ikke igjen, forteller Alma.
Hun bestemte seg for å skjule den delen av seg selv så godt hun kunne.
Samtidig drømte hun om å bli snowboardproff, og begynte på Hovden skigymnas. Der fikk hun kjæreste, men kommentarene fra vennene om hennes femininitet fortsatte.
– Jeg hadde undertrykt følelsene mine så mye at jeg ikke lenger kjente meg igjen i det de sa.
Alma forsøkte hardt å overbevise for seg selv at hun var glad, lykkelig og mann nok.
Tre løgner på rad.
– Jeg var ikke glad, jeg var ikke lykkelig, jeg var ikke mann, sier Alma og legger til: Jeg var aldri komfortabel i meg selv.
Trygg i triksene
Tilbake i Tryvann står Alma og ser utover hopplinja i rødparken.
– Jeg tror jeg skal prøve en skikkelig old-school one foot.
Med løs binding på bakfoten setter hun utfor. I lufta tar hun foten ut av bindingen og gjør en splitt. Hun lander på beina og jubler.
– Det er så mye enklere å være trygg i triksene når man er komfortabel i egen kropp, sier hun og spenner på seg bindingen igjen.
På videregående var Alma vant til å føle seg sviktet av sin egen kropp. Følelsen av å være forrådt gjorde det vanskelig å stole på at kroppen skulle prestere når det gjaldt – også på snowboard.
– Jeg var hele tiden litt redd for at kroppen skulle backstabbe meg ved å gjøre feil i triksene, forklarer hun.
Veien til å være komfortabel i egen kropp var lang. Etter Hovden og et mislykket semester på Blindern flyttet Alma til Stockholm.
– Jeg hadde det ikke bra. Jeg hadde lite nettverk og jobbet utrolig mye. Først trodde jeg det handlet om at jeg var bifil, så jeg kom ut som det. Jeg skjønte at det ikke var hele meg, men at jeg måtte begynne et sted, sier hun.
Alma flyttet hjem til Oslo, og fikk god støtte av de rundt seg. Likevel var det fortsatt en del av henne som presset på og ville ut. Hun kom inn på kunsthøgskolen i Malmø og flyttet til en by uten å kjenne noen.
– Jeg husker jeg tenkte “Faen, her kan jeg jo være hvem jeg vil”, sier Alma.
Som kunststudent var hun opptatt av identitet. Hun stilte seg spørsmål om tilhørighet, meningen med livet og hvem hun egentlig var.
– Jeg begynte å nøste i trådene, og til slutt raknet hele fasaden, sier hun og forteller om en følelse av å være i fritt fall.
Hun ler litt og tar en brettsammenligning om det viktigste vendepunktet i livet sitt.
– Det er litt som første gang du skal ta en backflip. Du står på toppen og ser ned på hoppkanten. Det er dritskummelt, men du vet akkurat hva du må og skal gjøre. Du må satse og håpe at du lander på beina. Jeg hadde jo egentlig vært klar til å ta den backflipen siden jeg var syv år.
Før hun snakket med noen om det, bestemte hun seg for å akseptere for seg selv hvem hun var. En dag av gangen. Det første hun gjorde var å gå på Lindex og kjøpe en jeans. Alma ler.
– Jeg har de fortsatt! Ingen andre la merke til eller brydde seg om at det var "dame"-modell, men for meg representerte de at jeg aksepterte hvem jeg var, forteller hun.
Outcast-kultur
Mens vi kjører runder i Tryvann møter vi mange av Almas venner. Det føles som om hun er på hils med alle i bakken den dagen. Noen vi hilser på har bare kjent henne som Alma, andre har lært seg å bruke nytt navn og pronomen.
– Det første året, i 2021, kom jeg ut til kjæresten min, året etter til familien og nære venner.
Hun begynte på hormonbehandling og levde åpent som transkvinne i Sverige.
– Hvordan var det å komme hjem som Alma?
– Det skjedde jo gradvis, men det var veldig skummelt. Jeg forventet at folk skulle være mer ignorante og mindre aksepterende enn det de var, sier Alma.
Nyttårsaften 2023 var hun hjemme i Oslo, og skulle feire med venner og bekjente fra brett -og skimiljøet. Alma sminket seg, tok på skjørt og dro på fest.
– Jeg tok på skjørt for å sende et signal. Men det hele opplevdes veldig naturlig. Det var ingen som reagerte eller brydde seg. Alle var bare hyggelige og støttende. Det var egentlig ganske antiklimatisk, sier Alma og smiler varmt.
En viktig person i denne perioden var skikjøreren Maximilliam Smith.Hun hadde kommet ut som skeiv og gender fluid, og Alma tok kontakt for å høre hva hennes erfaringer med å komme ut i ski -og brettmiljøet var.
Skifenomenet Maximilliam Smith identifiserer seg iblant som en mann, iblant som en kvinne og iblant er det begge deler.
Maximilliam delte erfaringer om et inkluderende og støttende miljø.
– Hun var og er et forbilde, også er hun blitt en veldig nær venn, forteller Alma.
– Hvorfor tror du miljøet er så inkluderende?
– Jeg tror brettsportkultur er litt sånn outcast-kultur. Den litt sære nisjegreia som vi er helt besatt av gir oss et fellesskap uavhengig av hvem vi er. Det er en helt spesiell type bonding av å veksle mellom å være sårbare og støttende, for så å pushe hverandre til å gjennomføre et triks man har øvd på lenge, eller er skikkelig redd for.
Alma lener seg frem i heisen og jubler når en jente under oss kjører på en rail.
– Mye av grunnen til at jeg vil fortelle min historie er fordi jeg manglet den representasjonen da jeg vokste opp. Jeg vil vise at det finnes transkvinner som også kan være kule snowboardere, og som også kan gjøre rå triks. Og at ingen trenger å stå i det alene. Jeg unner ingen den smerten og sorgen.
– Det er så viktig å vite at finnes hjelp og fellesskap man kan være seg selv i, og føle seg trygg og komfortabel i, avslutter hun.
![[BLVCKBIRD] + MOONWALKER: Et hybridbrett som kombinerer snowboard, powsurf og truger i ett produkt.](https://www.datocms-assets.com/55942/1756369674-kollasje-blvckbird-moonwalker.jpg?q=70&auto=format&w=450&fit=crop&crop=faces,focalpoint&iptc=allow&h=300&fp-x=0.5&fp-y=0.5 "[BLVCKBIRD] + MOONWALKER: Et hybridbrett som kombinerer snowboard, powsurf og truger i ett produkt.")
