Du står opp tidlig. Til og med før alarmen. Slumreknappen får hvile. Det er mørkt og kaldt ute, og det samme inne. Men det gjør ingenting. Du har gjort alt klart dagen før.
Så for en gangs skyld har du god tid. Restene av edle styrkedråper fra frokostkaffen helles over på termosen. Kroppen er dekket fra topp til tå av ull og andre plagg som skåner kroppen mot vær og vind.
Ut et nedrima kjøkkenglass, ser du en bil parkere utenfor. Den er fylt med glade turvenner med trøtte furer i ansiktet. Med tynnslitte vinterdekk og selektiv firehjulstrekk kommer doningen opp og inn i en dal halvannen time unna, hvor ennå ikke alle har satt sine spor.
Ved de mest utfordrende og bratte partiene hjelper vennlige stryk over dashbordet.
Dere er framme. På parkeringa er det ingen, og klokka er ennå lite. Sola har såvidt tittet frem og kaster lys og farge på de omkringliggende snødekte toppene.
Du er klar til å gå, men opp ryggen kryper det en ekkel følelse av at det er noe du har glemt. I dette tilfelle, fellene. Netthendt vil hendene slippe til og rive deg i håret.
Heldigvis får du hverken tak eller tilgang, da du er vernet med hjelm på hodet. I tillegg tilsier alderen at du ikke trenger å tynne luggen noe særlig mer.
Alderen har satt sine spor med ufrivillig svikt i knærne og hengslete ledd, men kan aldeles ikke ha all skyld for svikt i hukommelsen.
UDELT POSITIV: Turen opp blir raskere, tryggere og triveligere med med et splitboard sammenliknet med truger eller om du går på støvlene. Bilde: Saul Ferguson / Furberg Snowboards
Faktum er at dette kan skje den beste, men skjer deg dessverre litt oftere. Dette veit dine turvenner også, som etter beste evne gjemmer sin frustrasjon bak et tappert smil men dog oppgitte blikk. En febrilsk leiteaksjon blir igangsatt, og det blir gått manngard gjennom både skiboks, bagasjerom, og fram- og baksetet.
Tursekken blir endevendt opptil flere ganger. Tilslutt et desperat forsøk i jakkelomma. Skuffelsen er et faktum. Fellene er glømt igjen hjemme. Ulike scenarier utspiller seg i hodet ditt. Tar du beina fatt, kjører du hjem, eller venter du på parkeringsplassen?
Nå er gode råd dyre. Dessverre kan du ikke kjøpe deg ut av denne knipa, så du går for en rimeligere løsning. En idé er sådd som et frø og spirer opp gjennom hjernebarken, og vokser frem og får se dagens lys.
Idéen har rot fra gamle birkebeinertradisjoner fritt etter hukommelsen. Bjørkeband. Leitende blikk saumfarer området. Nedenfor parkeringa er den. En bjørkeskog. I fravær av kniv, hyver du løs med nebb og klør.
Fornøyd kommer du opp bakken med en håndfull av tynne kvister. Under spennsona legges bunter av bjørkekvister som festes av et par runder med sølvteip. Akkurat som i middelalderen. Hvem trenger disse moderne fellene av trelags syntetisk materiale med lim, mønster og hår som gir optimal glideevne og feste til både skisålen og underlaget? Du har lagt bunter av bjørkeband langsetter såla og har aldri hatt bedre feste. Turen tar derimot litt lenger tid, men gleden har aldri vært større på toppen.
Fra skolen er det ikke mye jeg husker. Allikevel klarer man seg ganske greit i hverdagen. Uteaktiviteter derimot, er ofte som sårbare økosystem.
Om du fjerner et lite ledd, så faller det hele sammen. Nøkkelarter er ofte små, og fraværet deres har store konsekvenser. I dette tilfelle kan det ofte være fyrstikker, festepinner, feller, sender mottaker, trinser og mye mer.
Splitboardet mitt har slike festepinner. En genial liten aluminiumskonstruksjon med flerbruksfunksjon som gjør at en både kan gå og stå. Utformingen og vekten er liten og nett.
Derfor desto lettere å miste. Festepinnens fravær kunne lett blitt ordnet med en epost til en lokal forhandler, men det ville da kostet altfor mye tid og krefter. Tiltaksløshet kombinert med latskap gir ikke avansement i toppeliten blant problemløsere.
Derfor venter en sesong av kreative løsninger som gir mer arbeid tilsammen enn en liten epost noensinne ville gjort.
Veien blir til mens man går. Omveien blir til ved å unngå.
Første løsning er like enkel som genial og kommer rett fra naturen sjøl: Trepinne. Jeg finner en hardfør plante av typen ask hvor sevjen har trukket seg tilbake for vinteren og utgjør derfor en god kjerneved. Dessverre spiller ikke denne teknologiske nyvinningen og naturen på lag i dag, og heller ikke resten av vinteren.
Neste tur finner jeg en gammel knekt fiskestang som du har liggende. Jeg skjærer av det ene leddet og trer det igjennom. Det fungerer en tur, men er overraskende lite bærekraftig det og.
Tredje løsning er at jeg finner en pakke strips som du har liggende. Hver tur framover er lommene fylt med strips som erstatter av denne festepinnen.
Ved slitasje fra slarkete sparke-svinger og vinkelrette retningsendringer, kan det hende du blir tvunget til tekniske pauser på vei opp. På toppen må jeg klippe av og feste på nye. Et lite bærekraftig system.
I verktøykassa finner jeg den fjerde løsningen. Noen lange skruer, muttere og skiver. Absolutt et holdbart system. Å gjennomføre dette tidkrevende inngrepet på toppen derimot kan både tære på blåfrosne hender i 20 graders kulde, og tålmodigheten til mine turvenner som har
kuldegysninger og gjennomsiktige, fastmonterte nesedråper.
Disse fire løsningene har gitt ulik grad av suksess. Håpet er på vei til å mørkne, men lyset er i enden ventende. Femte løsning: Teltplugg.
Jeg saumfarer teltutstyret. Sammenligner både grad av lengde og bredde. Bredden er lik. Lengden derimot er for lang og formen må modifiseres litt. Det går bra.
Jeg retter den ut i en klemme og endrer formen med en slegge, før jeg kapper av den resterende lengden med en stålsag. Den er faktisk så god som ny. Men jeg har nå gått en hel sesong med alternative løsninger som verden kunne vært spart for.
