Her bør du kjøre splitboard på Vestlandet

Hæ, om jeg har vært i bakken i dag? Ja. Ikke du? Nehei? Du har drukket siden frokost? Ok. Ses i bakken i morgen da. Hørt det skal være skikkelig kaldt i heisen i morgen.

Er det dette som er snowboard? 

Man planlegger en tur et sted, bestiller bo og krysser fingrene for fint vær og godt føre. Man isolerer seg. Man oppnår flere bomturer og et minne om at snowboard faktisk er ganske kostbart. 

Er det dette som gjør at snowboard ikke selger like mye som før? Det at vi er forutsigbare, lette å stigmatisere og kanskje mest opptatt av hva som skjer på kvelden, i stedet for det som skjer i bakken? 

Myrkdalen

Heldigvis finnes det alternativer. Alt du trenger er et telt, et liggeunderlag, sovepose, splitboard og skredutstyr. Vi tok turen ut i naturen, uten særlig erfaring og ønsker å dele våre opplevelser og erfaringer med deg. 

– Det dumper i Myrkdalen. Skikkelig dump. Vi må bare dra.

Jeg henter Fredrik, og vi fyller varebilen med utstyr og godt humør. Det er meldt forholdsvis mye vær første natten, og den 7 timer lange bilturen går over på et blunk. Det er krevende å se neste brøytestikke over Hemsedalsfjellet og vi sjekker værmeldingene hyppig.

Planen er Vikafjellet. Fjellet nordøst for Myrkdalen Skisenter. Ved ankomst er veien til Vikafjellet stengt på grunn av mye vind og snø. Vi har ikke annet valg enn å parkere bilen, og sette leir i et skogholt like ved. Det er praktisk så sent på kvelden, og det er godt å vite at vi kan hive oss i bilen og få varmet oss om det skulle bli for kaldt i løpet av natten. Det skulle bli min første natt i telt om vinteren, og det er alltid lurt å begynne i det små. Med snø til hofta var det uansett nok slit å få satt camp de 200 meterne fra bilen.

Værvarslet har stemt på en prikk. Det dumper jevnt og trutt gjennom natten, og vi slipper vinden på grunn av fornuftig plassering av campen. Første natten i telt oppleves frisk, på grensen til kjølig. Kroppen er ikke helt akklimatisert, spesielt ikke etter en lengre og varm biltur. Etter hvert sovner man, og man sover helt annerledes enn hjemme. Man sover godt hjemme. Men man sover ikke godt som man gjør i telt. I telt sover man dypt. Like dypt som snøen vi drømmer om.

Når jeg våkner og går ut er teltet til Fredrik borte. 

Helt borte er det riktignok ikke, men fra å ha stått stolt og oppreist kvelden før, ser det nå mer ut som en fin pillow. Vi har fått om lag en meter nysnø i løpet av natten, og innser at vi bør komme oss ut å leke. 

Vi trenger ikke kjøre bil, vi trenger ikke finne parkeringsplass og vi trenger ikke å stå i kø for å kjøpe heiskort. Vi trenger havregrøt, så er vi i gang. 

Det er temmelig flatt lys, og vi beslutter å holde oss mest mulig i skogen. I området like ved teltene er det en del små klipper og morsomt terreng. 

Vi er ute å baser i snøen til omkring klokken fire. Da går det opp for oss. Vi har vært klar over det siden vi begynte å planlegge disse reisene. Nå kjenner vi på det som gjør denne type turer så givende. Alle som har vært i et skianlegg er nå ferdig med dagen sin. Vi er halvveis.

Det er noe herlig levende med tanken. Stemningen er god mens vi gjør klar til middag. Vi finner fort ut at vi har lyst på bål og bruker alle midler i boka for å få i gang ett som er Lars Monsen verdig. Det funker sånn passe, vi biter i det sure eplet og henter tørr ved i bilen.

Fredrik har fått oppheng i Magnus Carlsen og sitter stolt med  boka om sjakk. Han skryter av at han har slått Terje Håkonsen, hvor jeg svarer med å spørre om det er så vanskelig? –Ja, Terje er faktisk innmari god, smeller det brått fra Fredrik. Vi prater litt om Lars Monsen og innser at vi faktisk er ganske klare for posen, selv om klokken bare er rundt ti.

Andre natten som vintercamper og ekspedisjondeltaker 200 meter fra bilen går betydelig bedre. Kroppen er varm, rutinene begynner å bli nettopp rutiner og man koser seg natten igjennom i en dyp søvn. 

Søndagen våkner vi opp til ny snø, og sporene fra gårdsdagen er borte. Lyset er noe bedre og vi forsøker oss litt oppe på Vikafjellet. Det ender med en veksling av fjell og skog denne dagen. Vi føler oss fornøyde i tolvtiden og pakker campen før vi beslutter å sjekke heiskjøringen i Myrkdalen skisenter noen timer før endelig avreise. Myrkdalen fremstår som et artig skisenter med lite kø og fine kjøringsmuligheter i nærheten av løypene. Sånn sett optimalt i forhold til kritikken jeg innleder denne teksten med, men likevel ikke nok til å døyve den oppdagelsesgleden og frikjørergleden den lille testturen vi nettopp har fullført har frembrakt i oss.

Fredrik er en dyrkdreven frikjører og en glad friluftsmann. Jeg har lyst til å bli en. Veien hjem fylles av drømmer om turer, planlegging av neste reisetidspunkt og alternative steder å dra. Det er nesten så det hverdagslige livet ikke kan gå raskt nok, så vi kommer oss på tur igjen. Noen uker i slapsfylte Oslo blir det likevel før det demrer for meg at det snart er på tide å pakke snippsekken igjen. Endelig skjer det, endelig er det avreisedag. 

Flere saker om splitboard.

Vi setter oss i bilen og sjekker værmeldingene. Det er meldt ekstremvær. Det er faktisk meldt skikkelig dritt i det ganske østland. Vel vel. Vi må jo på tur. Alle som er født med brett på bena vet jo hvor fort været snur på viddene. Det stedet ekstremværet var meldt minst ekstremt var på Hallandsfjellet. Hallandsfjellet ligger rett ovenfor Rødberg i Uvdal. Her er det flotte muligheter for oss som liker å sove flatt og kjøre bratt. Med snuten i retning Kongsberg var vi igjen glade for å være på tur.

Fredrik sin Opel klarte så vidt å karre seg opp de nedsnødde veiene fra Rødberg og mot fjellet. Når vi kom så langt inn på fjellet som vi klarte på de snødekte veiene, tok vi rennafart inn i det vi antok var en liten snuplass og parkerte. Idet vi åpnet bildøren forstod vi at dette ville bli en luftig opplevelse. 

Det blåste ca 16 sekundmeter. Noe skuffende ble det fornuftige valget atter en gang å sette camp i ok gå-avstand til bilen. Kanskje 500 meter unna denne gangen. Det var såpass byksete å sette opp telt at Fredrik ikke engang brydde seg om å sette opp sitt, og vi sov i mitt tunneltelt. Det ulte voldsomt i trærne, og det var store pakkede snøklumper som blåste ned. Vi hadde forsøkt å sette teltet mest mulig i le, men det blafret godt i duken likevel. De smått oppsparte rutinene fra Myrkdalen hadde ikke akkurat forentet seg siden sist.

Det resulterte i en ”Friskus-opplevelse” når vi våknet mitt på natten med om lag 20 centimeter snøfokk i hele teltet. Selv om man alltid leser om at god lufting er viktig i teltet for å slippe kondens og fuktighet, så har vi erfart at det ikke gjelder i 16 sekundmeter i luftingen vendt mot vindøyet. 

Dagen etter starter med at Fredrik setter opp sitt telt. Han har tross alt det største forteltet og denne turen ser ut til å bli preget av en del telttid. Etter at campen er forbedret og oppsatt i full størrelse, er vi enige om at vi i alle fall må på en luftetur å se om vi finner noe kjørbart. 

Isdråpene pisker mot ansiktet, og snøen har en seig og myraktig konsistens. Man blir rett og slett utslitt av å gå på flatmark, men vi skal da lengre opp i fjellet likevel. Etter om lag to timers gange finner vi terreng som er bratt nok. Vi forsøker å ta noen bilder, men får for første gang erfare at det ellers så robuste kameraet ikke vil spille på lag. Lukkerfunksjonen fusker. For noe dritt.

Slukøret vender vi snuten tilbake mot camp. Det var jo ikke dette vi håpet på. Fredrik drar opp sjakkboka og vi får noe mat på i kjelen. Det skal settes personlig rekord i søvnlengde. 

Tretten herlige timer senere våkner vi og finner ut at vi kan pakke camp og komme oss til sivilisasjonen før afterski-folket er kjørbare og vil avslutte helgen med sin siste kø. På vei ned fra fjellet møter vi de lokalkjente tvillingene Knut og Roald Christoffersen. De har sine vindskjermede spotter i skogen og har det selvfølgelig som plommen i egget. Det var dumt vi ikke hadde gjort leksene våre og undersøkt om det var kjentfolk i traktene… 

Fredrik drar til Alaska og jeg vedlikeholder rutinene med vintertelting i Nordmarka og med noen turer til Filefjell. Det er lite folk hjemme og det er ikke realistisk med tur før påsketider. Men da skal det bli litt av en tur også! 

Sogndal

Knut Christoffersen har begynt å vekke sin interesse for opplegget og vi finner fort ut at det bør avlegges et besøk i Sogndal. Det er trolig ikke bedre tidspunkt for en uke i telt enn påskeferien. Etter en del lesing, undersøkelser på UT.no og nøysomme observasjoner på yr, er NM i snowboard bare en mellomstasjon før vi setter snuten til Sogndal.

Under NM rekrutterer vi Stian Sivertzen som er proppfull av selvtillit etter å ha vunnet et TV-program der de gikk rundt å vasa i Afrika. -Sogndal liksom. Hva girrumæ!? Du snakker med vinnern av ”Dropped” liksom! Skjønneru!? – Det var liten tvil. Stian var med. Han var nærmest ferdig pakka. Han hadde jo vinni kniv og greier neddi Afrikka der. Knust Ole Lukkøye hadde han også. No worries detta liksom.  

Far til Knut sponsa oss med en hel bråte med kjøtt og vi gledet oss til en uke med huleboer-dietten sammen, i hvert vårt telt. 

Knut hadde ikke allverdens med netter i telt på forhånd og stilte med Danny Larsens lånte tomannstelt

beregnet for smale kortvokste. Vi satt camp ved Anestølen. For dem som er gamle nok til å ha sunget ”Å jeg vet en seter” i barnehagen kan kose seg med den faktabaserte informasjonen om at skribenten av denne barnevisen ( Margrethe Munthe) angivelig skal ha tilbrakt alle sine somre på Anestølen, og at det derfor er trolig at det er nettopp denne seteren hun synger om. 

Ikke så rart egentlig, så fint setra ligger til med sitte bekkeleie og høystrakte fjell på alle kanter. Anestølen er også kjent som utgangspunkt for noe av det tøffeste terrenget i området. Så her skulle vi bo altså. En uke. En uke uten TV, radio, mas eller kjas. Det er rart man i det hele tatt kan vurdere Dr.Alban og ompa ompaen i den oppkastluktende dalen når man vet hva man har som alternativ.

Etter en herlig måneskinnstur inn for å sette camp våkner vi opp til det amerikanere kaller ”bluebird”. Med utsikt opp mot Sogndalseggi blir det vrient å ikke gå den veien. Fjellet kaller så absolutt på oss der det koser seg i sola. 

Vi kommer oss tidlig av gårde i håp om å rekke veggen før solen har varmet opp for mye. Vi klarer det akkurat. Vi deler hele dalen med totalt 7 mennesker. Det er mer enn nok snø til alle, og vi treffer noen hyggelige folk på ski som er så snille at de deler av påskeappelsinen sin på vei opp. Det er påske. 

Litt usikre på snøforhold velger vi en ganske bedagelig rute ned og vi er tilbake til camp til lunsj. Vi døser litt i teltet, går oss en liten tur rundt for å se på muligheter før vi går Stivertsen i møte på parkeringsplassen på Selseng.  Han måtte komme en dag senere. Det var visst ikke nok bare med kniv. 

Etter en tur i Kongsberg for å få låne telt og diverse skredutstyr hadde han kjørt alene opp til Sogndal, og var klar for noen dager med Jeremy Jones-liv. 

Tungt pakka fikk han karret seg til Anestølen og satt opp camp sammen med oss andre. Det var ikke annet enn god stemning på platået vårt.

Vi fikk litt gråvær neste dag og vi brukte denne til å se litt i terrenget oppover mot hesten, for å snu halvveis og heller leke i skogen på Barnakona. Det var hvertfall planen. Det hadde lagt seg dyp snø i hele siden, og Stivie Vånder sleit med å synke gjennom for hvert steg han gikk. Det var flaks for oss andre at han var topptrent olympiadedeltaker for vi andre hadde ikke orket å synke gjennom som han gjorde. Vi fant noen morsomme småsteder å leke i skogen, og fikk oss noen morsomme skogsrun der rypene spratt opp foran oss. En flott dag ble avsluttet med en flott kjøttgryte.

De oppstøkkede rypene gjorde sin gjesteopptreden gjennom natten der de fornøyde klukket mellom teltene våre på jakt etter et gjestemåltid. 

På vei opp mot Lammanipa neste dag ble vi  beæret synet av fjellrev (eller noe som lignet veldig. Kanskje en bortkommen hund?). Vi fikk også en brukbar dag oppe i snøen selv om det var noe grått og flatt lys. Dagene gikk med til vedhogging, matlaging og en del GPP (generelt pisspreik). Knut leste westernbøker i teltet, Mens Stian ytret et uforståelig sterkt savn til Hemsedalsfjellets evige jaktmarker. 

Han forlot oss dagen etterpå. Vi i den resterende troppen på to fikk oss en solskinnsdag oppe på Lammanipa hvor vi likte oss godt. Det er kort vei fra teltene og når vi var der var snøen desidert best her oppe. 

Vi lekte oss i skavler og naturlige drops, og vi fulgte ”regelen” vår om å ikke bygge noe, men heller bruke de formene vi fant i naturen. 

Etter at Stian dro fant vi ut at vi begge kunne avslutte påskeferien på hver våre hytter, og vi skilte lag i Sogndal fornøyde med å ha tilbrakt påskeferien ute.