I april var jeg på reunion med snowboardlinja på NTG Geilo. Vi hadde vokst opp siden sist, men samtidig var vi oss selv like. Buksene satt litt høyere opp. Noen skjorter var strøket. Men leken ulmet fortsatt under overflaten, skriver Ingrid Alm.
UORGANISERT: Når vi leker er vi i flyt, et sted i perfekt balanse mellom utfordring og kjedsomhet, skriver Ingrid Alm i denne kronikken.
Lesetid: 5 minutter
Under dresser og bak titler som jurist, fysioterapeut og markedsfører så du øyne som glitret og smil som krummet seg lurt.
Det er en mannsalder siden vi var ferdig på videregående, men den rebelske tenåringen er fortsatt å skimte bak fasaden.
I stolheisen dagen etter kom det fram at halve kullet hadde prolaps etter å ha båret unger skjevt, men leken var fortsatt med oss.
Vi dro på i bakken, det var heldigvis slush.
Vi kom unna med et armbrudd og en halv hjernerystelse.
Kroppene har blitt eldre, men inni der bor de samme menneskene, hjernen har modna og kroppen har stivna, men det er fortsatt oss.
Vi skulle alle si noen ord under middagen med overskriften «Hva har snowboard betydd for deg?»
«Alt», tenkte jeg umiddelbart.
Talen min ble noe sånt som dette:
Snowboard har formet meg, som ungdom forsto jeg på et nivå et jeg skulle inn i de voksnes rekker.
Jeg forsto at det ikke lengre var innafor å hoppe i søledammer i friminuttet eller leke rollespill, men jeg hadde så utrolig lite lyst til å gi slipp på leken.
Jeg fant den et annet sted. Kostymet mitt ble naglebelter, caps og lave bukser.
På våren skulle det toppes med alpefett og google tan.
Jeg kunne ikke hoppe i søledammer uten at tiendeklassingene himlet med øynene, men jeg kunne hoppe på big jumpen. Langt.
Jeg kunne ta fart og sats, og for noen øyeblikk kom jeg meg unna kjipe tanker og kroppspress. Godt pakka inn i dun og baggy bukser.
Jeg kjørte fra bekymringer. Det var meg og hoppkanten. Ingenting annet. Det var mitt fristed. Et sted jeg var i flyt. Jeg glemte tid og stress, og fikk lov til å bare være.
FØR: Ingrid Alm på NTG-samling i Saas fee i 2003. Foto: Rune Lundsør
Den viktige leken
Når vi leker er vi i flyt, et sted i perfekt balanse mellom utfordring og kjedsomhet.
Lek er et modus mer enn en spesifikk aktivitet.
Lek er et sted du går inn i øyeblikket og aktiviteten med hele deg.
Du kan leke hele livet, og det er skikkelig bra for vår psykiske helse. I lek tillegger du noe av deg selv inn i aktiviteten, du kan ikke bare kopiere det andre gjør – kopierer du er du en «poser/stæsjhore» (eller et annet uttrykk fra 2000-tallet), du er ikke ekte.
I lek skaper du bevegelser, gjør elementer i skogsløypa til en hinderløype. Bruker fantasien din og kjernen din. Du setter ditt preg på den grabben. Du får utrykke deg i lek.
Du prosesserer følelser og du får vist verden hvem du er.
Lek er bare på liksom, det er ikke så seriøst. Noe du gjør for gøy. For deg selv. Klatring er lek. Snowboard er lek. Surfing er lek. Sykling. Baking. Snekring. Dans. Musikk. Tegning. Kunst. Å se på skyene og tillegge de dine tanker og former.
Så lenge du setter ditt preg på det du gjør og ikke bare følger enn oppskrift eller det de «voksne» sier, så leker du.
Gode forbilder
Arne Næss lekte hele livet, han sklei på gelenderet mer enn å gå ned trappa.
Pippi vasker huset lekent, med kosten under føttene som skøyter.
Du kan leke hele livet, eller du kan miste leken, miste kjernen din og deg selv på veien, når alle andres mening teller mer enn din egen.
Når du ikke gjør noe i livet for gøy lengre. Når alt blir seriøst, alvorlig og voksent. Uten lek, mister vi oss selv.
Snowboard er også risikolek. Risikolek er som ordet predikerer aktivitet med risiko: fart, høyder og farlige elementer.
Gjennom klatring i trær og hoppkanter har vi lært at vi tåler risiko. Vi tåler å ta sats og ikke alltid vite hvordan vi lander, vi stoler på prosessen og oss selv. Dette har jeg tatt med meg videre i livet.
Jeg tåler å satse mot en utdanning eller en yrkesvei jeg ikke har helt kontroll på. Jeg liker å skape utfordringer, der jeg kan vokse og lære.
Jeg har gått på ekspedisjoner og sagt opp jobben, uten helt å vite hvordan det skal gå, men jeg har tillit til at jeg tåler det. Til at jeg lander til slutt.
Lek bygger hjernen og gjør den sterkere.
Vi vet at dagens unge får for lite lek i sin hverdag, for lite frilek og alt for lite risikolek. Barn og ungdom er mer engstelig enn på lenge.
Jeg tror, og hjerneforskning støtter, at risikolek er en del av medisinen mot angsten.
Når vi leker tåler vi mer ubehag enn i andre aktiviteter for lek har et element av «på liksom».
Du tåler stress i bakken og kan overføre det til en eksamens situasjon. Du tåler puls. Du har kontroll selv om hjerte dunker. Du får tillit til deg selv, at du er robust og tåler verden.
SAMLING I BÅNN: NTG-samling Saas Fee 2003. Foto: Rune Lundsør
GJENFORENING: NTG-kull på reunion på Geilo. Foto: Ingrid Alm
Fra Tony Hawk til Shaun Palmer, verdensstjernene hyller Haakonsens unike bidrag til snowboardsporten.
Hva er risiko godt for?
For hver gang jeg kjørte ut den hoppkanten og for hver gang jeg tok den railen eller det droppet, lærte hjernen min sjukt mye. Den lærte å analysere fart og risiko. Den lærte at jeg tåler fart og risiko.
Ubehag og sommerfugler er ikke farlig, det betyr bare at du kjenner deg levende, at det er noe viktig som skal skje. Du fokuserer.
Vi vet at organisert idrett mister ungdom, mens uorganisert idrett klarer å holde på dem.
Jeg tror det er takket være leken. Den er ikke voksenstyrt i samme grad. De unge får utfolde seg. Finne seg selv. Skape seg selv. Uttrykke seg selv. I en verden som til stadighet blir mer organisert og firkanta, med flere mål og protokoller tror jeg snowboard og andre risikosporter har en viktig rolle. Uorganisert idrett blir et fristed.
Et sted som bygger hjernen. Et sted som kan gjøre ungdommen klare til å tåle verden.
For verden er tidvis både ubehagelig, stressende og uforutsigbar, som en skogsløype i skumring. Men vi tåler det.
Vi tåler livet selv om vi ikke kan kontrollere det, og det er sykt spennende å se hva som venter rundt neste sving.
Om
Ingrid Alm er brettkjører og utdannet barnevernspedagog. I høst debuterte hun med boka «Vi skulle hatt mer tid (Frisk forlag). Les også intervju med Ingrid.
