Nils Faarlund svarer på kritikk mot egen kommentar

Høydepunkter med Arne i taulaget, bokstavelig talt, var de to ukene under/på Stetind (1392 m) sommeren 1966 med nye ruter i den 1000 meter høye sørveggen og forarbeidene til øko-filosofien i den norske tradisjonen – og i 1971: 'Ferden til Tseringma (7134 m)' med møtet med sherpaene og deres helligste fjell i Nepal (forøvrig også en aktiv protest mot erobrings-ekspedisjonene i safari-stil med +/- 500 bærere).

De mer enn tredve årene jeg 'gikk i lære' hos Arne, ga meg en grundig innføring i idehistorien, eller vekslende tankemønstrene gjennom tidene, og dermed forklaring på hvordan tidene har forandret seg. Han er forøvrig også kjent for etablering av normer for saklig meningsutveksling (se professor Bernt Hagtvets 3 siders hyldest til Arne i KLASSEKAMPEN 2/3/24 for hans innsats for det akademiske nivået i Norge). Noen år etter 2. verdenskrig arbeidet Arne for et FN-organ med forutsetningene for å nå frem til enighet gjennom dialog. Med Gandhi som forbilde, fremholdt Arne at først når de stridene partene kan formulere den annens synsmåter mer presist enn opphavsmannen, er forutsetningene der for å bli forlikte (alternativ til 'kommentarfelt'-spark, Tarjei?).

Ikke alt var bedre før, men eksempler finnes. Her kommer læretiden hos forfatteren av læreboken i filosofiens historie til sin rett; obligatorisk for alle universitetsstudenter her i landet i en generasjon eller to fra slutten av 1930-tallet. Du med dine MA-studier i sosialantropologi (forøvrig den vitenskapen som jeg setter høyest) er vel kjent med folket som i tusener av år levde 'det gode liv' i velstand i Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika. Din kollega Marshall Sahlins "argues that hunter-gatherer and western societies take separate roads to affluence, the former by desiring little (min uthevelse), the latter by producing much" – se 2017-utgaven av hans Stone-Age Economics på forlaget Routledge.

Les også

UTEs portrettintervju med Arne Næss Sr

Arne Næss Sr (1912-2009) var en av Norges mest innflytelsesrike filosofer og fjellklatrere. Vi har hentet fram igjen intervjuet UTE gjorde med han han i 2008.

Selv vil jeg fremheve sherpakulturen – 'folket som kom fra øst'; innvandrere til Nepal fra det buddhistiske Tibet som vi ble kjent med på "Ferden til Tseringma 1971". Landsbyen som Arne, Sigmund Kvaløy (pådriveren for Mardøla-aksjonen 1970) og jeg gjestet, lå på 3.700 meter over havet. Sherpaene som vi ble kjent med for et halvt hundre år siden, livnærte seg av et beskjedent husdyrhold og potetdyrking på åkerlapper på størrelse med de lokale klostrenes seremonirom. De samlet røtter, frukter og vekster, men de adskilte seg fra Kalahari-kulturen ved at de ikke jaktet, eller tok livet av dyrene de gjetet. De spiste kjøtt, men først når dyret døde på naturlig vis. De felte heller ikke trær, men ventet til de ble felt av vær og vind. Fordi vi kapitulerte for en "uunngåelig utvikling", er en kultur som hadde funnet vegen til velstand ved beskjedne, materielle krav, og med den største respekt for naturens egenverdi som kjøl og ror for tanke og handling – hellighold – i ferd med å bukke under.

LES OGSÅ

«Å snu når farer truer, har blitt en truet ferdighet»

Nils Faarlund mener vi er i ferd med å miste evnen til snu i tide, og at det nå topper seg med «Generasjon Prestasjon.»

«Et upresist spark til en hel generasjon»

Det sies gjerne at det å snu i tide er en kunst. Denne kunstformen, hevder Nils Faarlund, er en truet ferdighet som er i ferd med å bli glemt.

Ja, mye var bedre før, fordi menneskeheten ennå ikke hadde latt en "uunngåelig utvikling" løpe løpsk, og beviselig ikke fordi folk i min alder (87) forventes å ha sterkt nedsatt, rasjonell tenkeevne. Siden jeg 'gikk i lære' som Bergsteiger under mitt stipend-år i Tyskland (1958 – 1959) har jeg vært opptatt av opprinnelsen til friluftslivets urform – fjellklatring. Denne tradisjonen lar seg tidfeste til 1860-årene, da alpelandene grunnla sine nasjonale 'alpeforeninger'. Vi befinner oss da i den kulturepoken som går under betegnelsen Romantikken.

Les også

Alt om snøskred og skredfare

Artikler og nyheter om snøskred, og hvordan du kan unngå skred. Skal du på topptur må du alltid ta med den eventuelle skredfaren i beregninga.

Mens du Tarjei bare har forakt til overs for oss med "tvihold av en romantisk idé ", nok ofte typisk for (ide)historieløse nordmenn, har vi her å gjøre med en seriøs protestbevegelse mot den industrielle revolusjon, og dermed opprinnelsen til den moderne klima- og naturkrisen. Vi har med en tidsepoke å gjøre, der europeiske kulturbærere og annerledestenkere som Rousseau, Goethe, Schelling og Hegel er pådrivere i kritikken av Opplysningstidens mantra: "Mennesket er hersker over og eier av naturen" (Descartes, 1596 – 1650) – mestertenkeren bak forestillingen om naturen som res extensa (en natur som er fratatt sin egenverdi/kan beskrives alene ved observasjon av det objektivt gitte). Med sin studiebakgrunn fra 1930-årenes Wien-positivisme tok taukamerat Arne lenge den naturvitenskapelige metoden i forsvar. Han la ansvaret for det stadig tiltakende misbruket av fri natur på 'naturvitenskapsmennene' til han i anledning av sin 80-årsdag i 1992, ble feiret med et seminar på UiO, og uttalte: "Naturvitenskapen fratar naturen innholdet" (underforstått at metoden underkjenner våre følelser, altså respekt og ansvar, og etterlater inntrykket av vårt livsrom som redusert til en abstrakt formelverden).

Les også

Kopala: – Jeg fikk en stor lærepenge

Krister Kopala la ut en film på Instagram der profilerte frikjørere løser ut skred. Det fikk kona til å reagere.

Tarjei, du er ikke er alene om å anse utviklingen som "uunngåelig". Respekten for naturen gikk tapt med 'Opplysnigstiden'. Den ble ressurs ('ting-kilde') og med tiden – scene for identitets-spill (Descartes med filosofien om naturen som res extensa). Vi ble respektløse og overmodige i vårt forhold til naturen, skapte klima- og naturkrise. Generasjon Prestasjon, ikke å forstå som alle nordmenn, men et (foreløpig?) utvalg av ambisiøse 'følgere' av naturvitenskapen som ideologi, har drevet det lengst i Descarte's tankemønster. På tide å tenke nytt, Tarjei? Begynn med Stetind-Erklæringen – øko-filosofi i den norske tradisjonen i aforistisk form!