«Å snu når farer truer, har blitt en truet ferdighet»

Fordi 16 landsmenn mistet livet i påskefjellet i etableringsåret, var det ikke lenger aktuelt å legge «De 9 fjellregler», lansert av DNT og NRK i 1952, til grunn for det skadeforebyggende arbeidet. Med bakgrunn i et læreår som fjellklatrer i alpelandet Tyskland på slutten av 1950-årene, kom jeg til at sikkerhet i fjellet, var avhengig av at våre forutsetninger satte grensen for ansvarlige vegvalg. Norges Høgfjellsskoles motto ble derfor Ferd etter evne!

Les også

Gøy på landet!?

Rykter om at et Via Ferrata-anlegg på Andersnatten (733 m) i Sigdal kommune var under forberedelse, viste seg å holde stikk, skriver Nils Faarlund.

Fjellklatring er jo friluftslivets urform som kom i organiserte former allerede for hundre år siden. Fordi erfaringen viste, at det i løpet av disse årene ikke var mulig å redusere faremomenter som steinsprang og værforhold til regelmessigheter, forble sikkerheten først og fremst et spørsmål om vegvalg og skjønnsomt valg av tidspunkt.

Fordi snø- og skredforskning fortsatt var i sin spede begynnelse (EISLF i Davos ble først etablert i 1936), begrenset man lenge sesongen for skibestigninger til etter førefallet – til det ikke var lagdeling i snøen.

Byfolket lærte ikke bare kunsten å ferdes i alpint lende av de edle ville som levde med stupbratt lende – J. J. Rousseau’s beundrende uttrykk for den dannelsen livet i fri natur ga – men også respekten for fjellets farer. Forestillingen om å snu når faren truet, ble først utfordret av engelske imperialister som ikke kunne tåle, at de kom for sent til polene i nord og sør. De fant råd og definere verdens høyeste fjell som «Den 3. pol». Under det første forsøk i 1921 ble de tvunget til å snu.

Under militær ledelse var det det tøffe og hardføre mannsidealet som preget disse «angrepene». De led «nederlag» gang på gang, før de til slutt «seiret» i 1953. Fordi andre stormakter – militært og alpint – også ville høste ære i kappløpet om resten av verdens 8000-metere, ble toppen målet, alt for ofte med livet som innsats.

Forestillingen om måloppnåelse fremfor gleden av naturmøtet i de krevende formene for friluftsliv smittet med tiden over fra fjellklatring i store høyder. I Norge hadde vi i 1952 kommet til at «det er ingen skam og snu» på skiturer i fjellet (jf. 8. fjellregel – også etter revisjon i 2016!). Fra 1980-årene av ble mentaliteten snart at hver er sin egen lykkes smed, drevet av foretaksomhet og effektivitet. Det har nå toppet seg med Generasjon Prestasjon.

Nå gjelder ikke bare egenskaper som foretaksomhet og effektivitet, men også strevet med å bygge egen identitet – å vise hvem man er. I en postmoderne verden der alt er omskiftelig, handler det ikke lenger bare om å bli en velholden mann, men i et eneste kjør å tilpasse seg til siste trend, helst ved å føre an.

Å snu når farer truer, har blitt en truet ferdighet. Det begynte altså med at vi i vår «flytende modernitet» (jf. Z. Bauman) skiftet fokus fra oppmerksomt nærvær i fri natur til et tiltakende strev med å vise hvem vi er. Etter som fritiden har overtatt vårt identitetsstrev, har vi oppdaget mulighetene som bratt friluftsliv gir for selfies – brattkjøring taler jo for seg selv. Med sosiale medier har vi fått en enestående mulighet til å synes.

Konsekvensen er: Det er en kunst å snu!

Nils Faarlund har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse innen norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere (IFMGA).