Nils Faarlund etablerte Norges Høgfjellsskole i Hemsedal i 1967, og er en sentral skikkelse innen norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere (IFMGA).
En god skole
Jeg skjønte at jeg trengte drahjelp av en akademiker av rang for å få gjennomslag for økologi, som da bare kjent blant få norske biologer. Arne Næss, Norges eneste professor i filosofi fra 1939 og til emeritering som 57 åring, pekte seg ut. Alle med universitetsstudier den tid måtte gjennom to-semesters examen philosophikum.
Dertil kom at han også var landets mest kjente fjellklatrer. Han var ikke vond å be til yndlingsfjellet Stetind (1932 m), og utsikten til nye klatreruter i den 1000 meter høye sydveggen.
Da jeg etter to begivenhetsrike uker satte kursen sørover, hadde jeg bestemt meg for å avslutte min karriere som forsker i biokjemi, og åpne en skole for ferdsel på bre og i klatrefjell. Arne gikk ikke bare god for økologien, særs nysgjerrig som han var, men hans utlegging av 1600-tallsfilosofen Spinoza, ga meg også forankring for at naturen var mer verd enn det den kunne kjøpes for – fri natur har egenverdi.
Ut fra dette tankemønsteret ville jeg «vinne venner for naturen» og skape naturvennlig politikk.
Valget falt på Hemsedal
Min tyske kone sa ja på strak arm, og forberedelser til en fremtid til fjells begynte. Vi valgte da ukjente Hemsedal med sentral beliggenhet og mangfoldig natur.
Det første kurset i fjellklatring i juli 1967 samlet flere journalister enn deltakere. Dermed strømmet folk som ville lære å ferdes i stupene på, men statlige leder- og lærerinstitusjoner ville også benyttet seg av våre kurs:
Krigsskolen allerede fra 1967 og Norges idrettshøgskole fra 1968. «Ulykkespåsken» 1967 bidro nok også til at lærerstanden prioriterte kurs i ferdsel i vinterfjellet, likeens DNT, NRK Hjelpekorps, speiderledere og flere. Forhåpningene ble innfridd!
Skibergsteigen
Når det gjaldt farefull ferdsel i fjellet, var det ingen tradisjon å støtte seg til i Norge, I Alpene var det et par alpinskoler, men de begrenset seg til fjellklatring.
Jeg hadde imidlertid lært det alpine håndverket under studieåret i Tyskland. Fordi Skibergsteigen den gange hørte til en fullbefaren alpinists ferdigheter, la jeg inn et 14 dagers opphold i Dolomittene etter førefallet i 1959.
Med Dr. Paulcke's Gefahrenbuch (utg. 1953) som reiselitteratur og invitasjon til topptur med tindevegledere fra Cortina, fikk jeg innprentet forutsetningen for ferdsel på bratt snø:
# Vegen er målet: Stilig og skredsikker nedfart!
# Vent med nedfart i skredutsatt lende til etter førefallet!
# Før førefallet: Unngå lende bratter enn 30 grader og utløpsområder!
På denne grunnmuren utviklet Norges Høgfjellsskole verdens første skredkurs, basert på snøprofil med spadeprøve og fjellferder med vurdering av skredutatt lende, herunder valg av sikkert sted for snøprofilgraving og snøbivuakk.
Die Norwegermethode var enerådende i Alpene fra 1972 til tidlig 1980-tall.
LES OGSÅ
Første bud for å unngå å havne i snøskred er å unngå terrenget hvor skred er farlig. Slik kjenner du igjen skredterreng, og slik unngår du å bli tatt i skred.
Selv om det er stor allmenn interesse for informasjon etter skredulykker, prioriterer ikke NVE å jobbe med systematiske undersøkelser.
Artikler og nyheter om snøskred, og hvordan du kan unngå skred. Skal du på topptur må du alltid ta med den eventuelle skredfaren i beregninga.
