De første til å sette livet på spill uten næringsnytte, var engelske gentlemen. Da vi etter forbilde fra Alpine Club (stiftet 1867) fikk Norsk Tindeklub (stiftet 1908), harselerte filosofen Peter Wessel Zapffe over at medlemmene opptrådte «brautende beskjedent». Det var først da det gikk nasjonal prestisje i å nå toppen av verdens høyeste fjell, at en førstebestigning kunne omtales som mer enn «an interesting trip in the hills».
Etter 2. verdenskrig ble gentleman-kulturen utfordret av veteraner fra arbeiderklassen med klatretrening i det militære. Klatring med tekniske hjelpemidler gjorde også fjellklatring i overheng spektakulært, og prestasjon kom i fokus i alpine tidsskrifter.
I løpet av 1970-årene kom sportsklatring med anlegg innendørs, og tilrettelagte «baner» på små klipper utendørs. Dermed ble også urfriluftslivet «idrettifisert», og som annet friluftsliv, «konkurranseutsatt» og interessant for massemediene.
Les også
Nå har forskerne endelig funnet ut av hvorfor det er så godt for kropp og sjel å komme seg ut i friluft.
Som for så mange kulturuttrykk, har sosiale medier åpnet for store muligheter i den flytende modernitetens tidsalder til å bringe egen identitet up to date. I verdens overflodsland er den enkeltes mulighet til selvrealisering helt uten grenser. Det er alene kroppen og sinnet – våre medfødte talenter – som begrenser oss. For «folk flest» fører det imidlertid ofte til frustrasjon, fordi forutsetningene ikke alltid svarer til ambisjonene.
I gamledager kunne skomakeren bli ved sin lest og sønnen bli skomaker. I markedsøkonomiens tid, anført av Reagan (1911–2004) i USA og Thatcher (1925–2011) i Storbritannia, ble alle gjort til sin egen lykkes smed. Enhver strever nå fra ungdommen av med å fremstå med en oppsiktsvekkende identitet – en væremåte som maksimerer likes, og det på en nådeløs, målbar måte.
LES OGSÅ
Likhetene ved moderne skikjøring og tradisjonell vestlig kolonialisme er påfallende. Kolonistene erobret havet, vi erobrer fjellet.
Et oppgjør med imperialistisk flaggheising i kampen om å nå toppen av verdens høyeste fjell.
I en naturfremmed verden, der tyngdekraften inngyter respekt, byr store stup på en lettvinn måte til å iscenesette seg selv med skryte-knipsing – selfies – en uskikk i fjellet som kan gå «viralt» med smarttelefoner og Zuckerbergs pengemaskiner: Facebook og Instagram.
I et intervju på forsommeren fortalte en «fjellvakt» på stien til Trolltunga (1100 m), 700 m over Ringedalsvannet i Ullensvang, at de i 2018 registrerte 87.000 som kom for å dingle med beina over avgrunnen. Han hadde hørt at det i 2008 eller året etter, ikke var fler enn et par turister som hadde funnet frem til den overhengende fjellformasjonen.
Les også
– Faktum er at vi har tålt mange naturinngrep, skriver kronikkforfatterne fra DNT, Norsk Friluftsliv og Friluftsrådenes Landsforbund.
