Kommentar av Nils Faarlund: Hvor hadde han det fra, Arne Næss?

«Toppen er ikke en tå verd»

Et oppgjør med imperialistisk flaggheising i kampen om å nå toppen av verdens høyeste fjell.

Sist oppdatert: 24. mai 2024 kl 10.15
Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Lesetid: 3 minutter

KOMMENTAR: Den første, åpne organisasjonen for fjellklatring i Norge, stiftet av studenter ved NTH/NTNU i 1959 forberedte allerede etter fem års ivrig virke en ekspedisjon til Tirich Mir (7692 m). I 1960 vervet vi den berømte tindebestigeren Arne Næss som «innbudt medlem», også kjent som professor i filosofi ved UiO.

Da vi spurte ham om han ville være leder for ekspedisjonen, sa han ja. Lederen formulerte snart ekspedisjonens motto: «Toppen er ikke en tå verd.»

Dette var også et oppgjør med imperialistisk flaggheising i kampen om å nå toppen av verdens høyeste fjell. Men Arnes lederskap gikk lenger: Ferdsel i stupene skulle ikke bare handle om sikkerhet, men også om trivsel, synonymt med dyp glede. I høydeleirene på Tirich Mir (7708 m) er han avbilde mens han leser Etikken av Baruch Spinoza (1632 – 1677) – med hodelykt.

Denne kommentaren er skrevet av Nils Petter Faarlund. Teksten stod på trykk i den siste papirutgaven av Fri Flyt (FF180).

Faarlund (f. 1937) utdannet seg først til sivilingeniør, men valgte seg et liv som vegleder i friluftsliv.

I 1967 grunnla han Norges Høgfjellsskole i Hemsedal og han var sentral i etableringen av både friluftsstudiet ved Norges Idrettshøgskole og tindeveglederutdanningen Nortind.

I mange år var Nils Faarlund redaktør for tidsskriftet Mestre fjellet.

Her hadde han med sine pensumbøker til forberedende prøver for universitetsstudier, gravet seg ned til en enestående kilde. Av hensyn til min forskerkarriere i biokjemi, ble jeg ikke med på den vellykkede trivselsekspedisjonen. I stedet inviterte jeg Arne tre år senere til en mini-ekspedisjon til hans yndlingsfjell Stetind (1392 m). Han kom med familie og slo seg ned i telt i to uker sammen med medlemmer av Tindegruppa og filosofimagister Sigmund Kvaløy Setreng. Fordi en tenker på Arnes nivå ikke kunne klatre to dager i trekk, ble det god anledning til å følge hans utlegning av Spinoza.

Arnes kortversjon lød: Når vårt Lille selv går opp i en høyere enhet med Det store Selv (som står for den frie naturen, hos Spinoza synonymt med Det guddommelige) gir det oss dyp glede. Denne lesningen av 1600-talls filosofen forsto jeg som at fri natur er mer verd enn det den kan kjøpes for.

KUNSTEN Å SNU: Noen ganger er det kanskje best å bare fortsette, men hvor vanskelig kan det egentlig være? Å snu?  Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Les også

Den har verdi i seg selv. Det var denne idehistorisk forankring for naturverdet jeg var ute etter, slik at naturvitenskapen økologi kunne bety en ny giv for norsk naturvern. På søk etter nye klatremuligheter i Norge siden slutten av 1950-årene hadde jeg sett alt for mye av fjelltrakter som var ødelagt av vannkraftutbygging.

Før jeg dro sørover etter Stetind-sommeren 1966 hadde jeg bestemt meg til å legge forskerkarrieren død og starte Norges Høgfjellsskole med ferdsel i vinterfjell, på bre og klatrefjell. Jeg hadde jo selv erfart den dype gleden ved å ferdes i stupene, og Arnes Spinoza-tolkning ga meg idéen til hvordan vinne venner for naturen gjennom verdidannende læring. Mitt bidrag til det tankemønsteret som pådriveren bak «Mardøla 1970 – Aksjonen som endra Norge», Sigmund, ga navnet økofilosofi, var å importere økologi-vitenskapen etter et stipend-år i Tyskland 1959.

Dokumentasjonen fra FNs klima- og naturpanel viser de graverende konsekvensene av økologisk kunnskap uten Arnes bidrag til verdifilosofisk styrt bruk.

Hvor hadde han det fra, Arne? I boken Det gode lange livs far gir han svar. Fra han var liten, var han med foreldrene på hytta på Ustaoset under det ruvende Hallingskarvet. Med årene for han høyt og lavt. Han ble fortryllet. På slutten av 1930-tallet fikk han bygget en hytte i nærheten av Tvergasteinstjørnet – 1500 moh. Et år med mindre enn 90 dager på Tvergastein var et uår. Her grunnet han over økosofi T (T for hyttenavnet), studerte relativitetsteori og formulerte en normgivende definisjon for Moderniteten: «Luksus er å ha to bøtter vann i hus vinterstid» (langt å vasse i dypsnø til tjernet). PS: Og om Arnes Spinoza-utlegning – post mortem: Hjerneforskeren Antonio Damasio viser at Spinozas intuisjon er et faktum!

BRATT OG UTILGJENGELIG: Terje Halstensgård på vei ned S-renna. En av Hallingskarvets mange, bratte nedkjøringer. Foto: Christian Nerdrum
Les også
Publisert 24. mai 2024 kl 09.57
Sist oppdatert 24. mai 2024 kl 10.15
annonse
Relaterte artikler
annonse
Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Drømmeoppfinnelse

Drømmeoppfinnelse?

VERN I GAVE: Barth-Eide sa at 'avtalen' om å verne 30% av verdens natur var en gave til verdens barn. Men hva fikk de egentlig? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andesen
Alle barn ble lovet en gave som skulle løse naturkrisen. Men hva skjedde så?

Mysteriet med den krympende julegaven

SINT: Henrik Kristoffersen reagerte med sinne og snøballkasting da klimademonstranter tok seg inn i målområdet under verdenscuprennet i Gurgl. Foto: Skjermdump/NRK
Kommentar fra Nikolai Schirmer og Ørjan K. Aall

Tar oppgjør med Henrik Kristoffersen

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen