Obligatorisk
Et stort antall og flere og flere av alle som drar på toppturer og ferdes bratt på ski i fjellet lever på en sterk tro på livreddende ressurser, dyrt utstyr og et hjelpeapparat som er raskt tilgjengelig når det inntreffer en hendelse de ikke trodde skulle skje og ikke lenger kan mestre - beskyttet av illusjonen om egen udødelighet.
Inntil døden. Dristig adferd i skredterreng blir legitimert av en elektronisk duppeditt og en ballongsekk. Dingsene fritar for ansvar og gir evig liv.
I de fleste fora er skredsøker (sender/mottaker), spade og søkestang nå «obligatorisk» topptur- og brattkjøringstilbehør. Skredsekk (ballongsekk) er ikke blitt «obligatorisk».
Utvikling
Jeg har tilbragt mange år og mye tid i bratte fjell til alle årstider. På fjell, is og snø. Både privat og som guide, leder og veileder. Jeg har observert og registrert at mentaliteten blant mange som ferdes på ski i brattere fjell gradvis er endret fra ydmyk varsomhet, unngåelse og lav grad av kompetente og konsekvensorienterte valg - til dristigere og mer grensesprengende, utstyrsfiksert og holdningsstyrt adferd.
Fortsatt med fravær av konsekvensorienterte valg. Flere enn noensinne går bratt på ski. I forhold til den enorme økningen og interessen for toppturer og bratt vinterliv i fjellet er heldigvis ikke skredulykker med dødelig utfall økende. Enda. Men troen på evig liv med ski på beina er allikevel økende blant mange utøvere.
Et av mange paradoks i dette komplekse bildet er at kunnskapen om konsekvenser av feil og veivalg er økt og ikke minst er tilgang på utstyr og hjelpemidler som skal forebygge, men også kompensere for feil økt enormt. Flere og flere gjør ikke tilstrekkelige sikkerhetsvurderinger under turplanleggingen og gjennomføringen, men lever sterkt i troen på at egne hjelpemidler og andres hjelp skal redde dem.
Utrolige stunts
Her følger et lite, men representativt utvalg av utallige observasjoner av tvilsom adferd i skredterreng fra virkeligheten. De aller fleste er etter min erfaring godt utstyrte og med søkere. Noen få med skredsekk. De taler hver og én en trist sannhet om én porsjon ren flaks og to porsjoner naiv relasjon til hjelpemidlenes fortreffelighet og mirakuløse beskyttelse.
Gruppe på vei opp i linje under annen gruppe i skredeksponert terreng, utglidningsfare og terrengfelle, opptil skredfaregrad 3-4 (hvor blant annet fjernutløste skred kan være og er svært sannsynlige).
Små grupper og par som søkte lykke i dyp løssnø (ubundet snø) i bratte heng - mange i eksponert skredterreng. Godt utstyrte. Gode skiferdigheter. Med skredsøkere, men dessverre med arroganse for risikovurderinger og åpenbart uten tilnærmet tilstrekkelig kunnskap om følger av det de drev med. (Flaks at det gikk, gitt. De hadde søkere)
Gruppe uten sikkerhetsavstand (under 30 mtr) ned i skredterreng med faregrad 3.
Uensartet gruppe som splittet i 2 mindre grupper midt i skredterreng - grad 3. Åpenbart uorganiserte med lav erfaringsgrad.
Liten gruppe i skredterreng grad 2 med søkere, men ikke hjelm, spade og søkestang.
Feil blindspor?
Skredsøkeren er blitt en distraksjon som i stor grad for de fleste erstatter ydmyk tilnærming og erfaringsbaserte valg. Ingen jeg kjenner drøfter skredsøkerens begrensninger om hvordan den bidrar til å sløve brukerens fokus på sentral oppmerksomhet under turen.
Skredsøkeren skal være med helt til topps, og helst helt ned igjen også. End of discussion! Salg, artikler eller leie av toppturutstyr er blitt god butikk.
Snøens egenart
Snøskred oppstår i liten grad uforutsigbart. Nesten aldri uten indikasjoner. Og ærlig talt; så godt som aldri kommer skredet overraskende som ut av en sekk. Snø er i like liten grad lunefull. Snø vet man svært mye om og denne kunnskapen er meget lett tilgjengelig, om ikke alltid like fordøyelig for mange.
Det var da som…
I skredterminologien er det etablert en erkjennelse av feilmarginer innen kunnskap om snøens egenart som dekkes inn av begrepet «experts trap» (ekspertfelle) - godt gjemte hemmeligheter. Luftlommer, «rimfrostlag» eller vedvarende svake lag nede i snølaget.
Skred kan i denne sammenheng utløses av en serie tilleggsbelastninger. Disse fellene kan ha ligget skjult lenge og stabilt i snølaget og er ukjente parametere, selv for de som har analysert forholdene relativt omfattende, men ikke grundig nok. Det fenomenet skal man ha respekt for.
Når noen en ytterst sjelden gang går i en slik felle skyldes dette at forholdene og tilgjengelig informasjon om disse allikevel ikke er tilstrekkelig kalkulert. De lar seg forutsi. De lar seg omgå.
Kalkulert risikovurdering – et paradoks
I bratt friluftsliv innebærer kalkulert risikovurdering å bevege seg i grenseland mellom forutsigbarhet og uvisshet. Med ideen om at det forutsigbare – det du kan kontrollere - veier tyngst.
Det betyr i bratt terreng med ski at du med kunnskap om at noe kan gå galt - riktig galt, men helst ikke – planlagt går inn i sensitivt skredterreng, men allikevel med en uklar forståelse for at din ferdighets- og vurderingsbegrensning kan gi deg en overraskelse.
Du kalkulerer altså med at det vil gå bra, men aksepterer at det kan gå galt og at valg og adferd kan eller vil få konsekvenser. Mange erkjenner naturlig nok ikke denne begrensningen og kompenserer med arroganse og overmot.
Fortsatt i troen på at det endelige veivalget er kalkulert. Det er lite trolig at konsekvensene er ønsket eller villet. Noen opererer bevisst eller ubevisst med små marginer. Jo mer ubevisst, dess mindre grad kalkulert.
Uovervinnelig naivitet
Sterk og urokkelig tro på skredsøkerens guddommelige egenskaper gir en grad av tilgivelse for egne feilvurderinger. Dette, forsterket av idéen om skredsekkens hjelpende hånd når skredet tar deg, forkludrer folks virkelighetsforståelse i bratt snø.
«Vi har skredsøkere og lar det stå til, vi vet det eksisterer en risiko, - men våre feil kan tilgis. Vi vil dessuten kjapt finne hverandre i live og i hvert fall så godt som nesten ikke være skadet.
Om det utenkelige allikevel skulle inntreffe; - det finns ingen dårlig mobildekning, det er alltid god sikt og gode landingsforhold på «ulykkesstedet», det er aldri fare for etterskred og Norsk Luftambulanse står uansett klar, finner meg lynkjapt og flyr meg opp i skyene til et høyteknologisk sykehus som fikser alt. Jeg er tilbake i jobb allerede på mandag».
Uorganiserte grupper
Mange tester rett nok at det elektroniske utstyret fungerer før de går ut på tur. Det er vel og bra. Skredsøkeren piper som den skal i søkemodus og de legger glade ut på tur. Når det derimot kommer til drill, øvelsesrutiner og prosedyrer for organisering av søk av savnet skorter det på praksis, erfaring og kunnskap.
Mange er ikke enige om rutiner for hvordan de skal organisere seg og opptre etter at en eller flere turkamerater er begravd i snøskred. Andre øver og drøfter dette aldri. Selv guidede turer, hvor det er en eller flere ledere med avklart autoritet, gjennomfører disse øvelsene sjelden.
Autoriserte skredkurs fokuserer derimot kollektivt på drill, meteorologi, tolkning av snøprofiler og oppsamling av tilgjengelig informasjon om vilkår for tur. Kun slike kurs har kontinuerlig dialog underveis om hvorvidt planlagt veivalg skal gjennomføres. Disse gode vanene tar deltakere fra skredkurs sjelden med seg inn i sin egen turkultur.
I rene turgrupper vil bare de færreste bruke tid på stasjonære øvelser og gjentagende kjedsommelighet i den kostbare turhelgen. De vil på tur. Rett opp. Nå! I tillegg gjør de seg svært sjelden opp en mening om egen sikkerhet – det vil si om det kan forsvares å gå inn i et skredterreng for å søke der det allerede ha gått skred.
Livstruende kaos
Situasjonen som oppstår etter at skiløpere er tatt i snøskred er et anarki med høy puls. Alle de involverte er stresset og dårlig disponerte, forholdene er meget krevende, omgivelser og kommunikasjon er svært begrensende.
Dette i sum forsterker virvaret og genererer svekket lederskap og kritisk uheldige eller manglende beslutninger. Om det er lederen(e) selv som er begravd av skredet er dette scenariet mer enn kritisk.
Mange hopper altså bukk over en naturlig og forsiktig læringskurve og går bratt og ofte skredutsatt direkte fra første toppturforsøk. Toppturarrangører, guider, representanter for ulike autoritære og kommersielle interesser, forfattere av artikler og bøker om fjellsikkerhet, skredeksperter (selvoppnevnte og reelt kompetente), de som står bak innholdet i markedsføringen av det spesialutstyret som pushes mot målgruppen - alle parter formidler nødvendigheten av elektroniske søkere som et “må-alltid-ha” på toppturer.
Denne pushingen er ikke nyansert. Alle parter er på ulike måter med på å legitimere det utstyret som bidrar til å fortrenge erkjennelse av dødelige utfall i eksponert terreng.
De samme aktørene drøfter samtidig i svært liten grad nyanser av terreng, snø og faregrunnlag i forhold til å ta med søker eller ikke. Budskapet er klart: Kjøp og bruk skredsøker enten turen går i skredterreng uansett faregrad eller utenfor skredterreng.
Maritim sammenlikning
Flere entusiastiske toppturfolk jeg har diskutert overlevelsespotensialet i skred med, sammenlikner søkere misvisende med redningsvester til sjøs. Vester skal holde kroppen flytende til man omkommer eller blir funnet. Skredsøkere forebygger ingen skade eller kvelning, men den er en større garanti for at kroppen din blir funnet etterhvert når kompetente ressurser kan søke og er tilgjengelige.
For å fullføre det maritime resonnementet: En skredsekk er som en dyr og begrenset fungerende redningsvest i et hav fullt av småsultne haier, mens søkeren er som en nødpeilesender uten svarknapp, med svært begrenset rekkevidde.
Det gode livet uten skredsøker og skredsekk
Uten skredsøker (og skredsekk) MÅ man sette seg inn i grunnlaget for kloke veivalg og velge tur etter egne og turkameraters forutsetninger. Det er ingen alternativ - ingen unnskyldninger. Man har ikke annet valg.
Uten skredsøker MÅ man kommunisere og drøfte vilkår for gode veivalg med sine turkamerater hele veien. Uten disse KAN man fortsatt gå inn i skredterreng når forholdene tilsier at det er sikkert eller innenfor reell «kalkulert risiko». God tur uten skredsøker og skredsekk.
Peter Mjelva (født 1954)
Foto: Privat
Turleder for DNT og breinstruktør og leder for DNT Fjellsports bre- og fjellinstruktørkurs sommer og vinter siden midten av 70-tallet. Leder for publikumsinformasjonsavdelingen i DNT Oslo i mange år. Holder kurs i fjellnavigering og veivalg i høyfjellet. Guide for ulike grupper på et stort antall turer i Norge og i Alpene. Initiativtaker for ny metodestruktur i kompetanseutviklingen i DNT Fjellsport (den gang Bregruppa). Meget godt kjent i de fleste høyalpine områder i Norge. Eier og driver Nortour – skreddersydde aktiviteter innen bratt friluftsliv. Meget glad i (tur)livet!
