Jeg står på et platå omtrent 800 meter over havet med minst en kilometer flatt terreng til nærmeste unnabakke som leder til tryggheten nedi dalen. Og denne unnabakken er temmelig bratt og litt komplisert. I motsatt retning av nedoverbakken går fjellet videre oppover, i bratt og snødekt lende. Snøen er dyp og myk – akkurat slik vi ønsker den skal være.

På beina har jeg to planker. De består riktignok av karbon, glassfiber, keiseretre, stål, p-tex, aluminium og den slags - men likevel: De to plankene er i prinsippet ikke annet enn 20 000 år gammel teknologi. Som ikke kan utkonkurreres av noe som helst slags moderne apparat.